Nazistenes kunsttyverier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nazistenes kunsttyverier før og under den andre verdenskrig var omfattende og både private og statlige institusjoner ble plyndret. I 1937 ble det igangsatt et prosjekt i fødebyen til Adolf Hitler, Linz i delstaten Oberösterreich i Østerrike, det skulle bygges et gigantisk kunstmuseum. For å skaffe til veie kunst ble kunst samlet inn fra besatte områder og personer som av noen grunn vakte okkupantenes interesse. Etter hvert som ryktet om aktiviteten spredte seg ble kunstsamlinger gjemt unna. Noen kunstverk ble satt på loft og kjellere, andre ble plassert hos slekt og venner. Statlige institusjoner deponerte kunstsamlinger i hemmelige hvelv og gruver.

Kunsttyverier i Tyskland[rediger | rediger kilde]

En serie kunsttyverier skjedde i Tyskland i forbindelse med deportasjon av jøder, sigøynere og annerledestenkende borgere.

Som et slag kunsttyverier kan også regnes at entartete kunst i store mengder ble transportert til Sveits og tilbudt på egne auksjoner. De verkene som forble usolgt ble så sendt tilbake til Tyskland og destruert. Mange av verkene var allerede i offentlig eie, men også beslag fra private inngikk i denne virksomheten.

Jakob og Rosa Oppenheimers kunstgalleri[rediger | rediger kilde]

Jakob og Rosa Oppenheimer hadde et kunstgalleri og ble tvunget til å flykte. Nazistene solgte deretter kunstverkene i april 1935, men uten at Jakob og Rosa, eller noen av deres ettlinger, fikk noen del i verdiene. Alle verdier gikk med til å betale Reichfluchtsteuer, en skatt for å flykte fra landet, og andre skatter og avgifter som var for å konfiskere verdiene til de som flyktet. I 1941 døde Jakob Oppenheimer i Frankrike. Senere ble Rosa arrestert og sendt til Auschwitz hvor hun ble drept 3. november 1943.

I 1972 ble «Hearst Castle», William Randolph Hearst sin store eiendom, overført til California State Parks. Som en del av denne overføringen ble det overført tre malerier, og disse blir vist frem i en bok om «Hearst San Simeon State Historic Monument» som kom ut i 1976. I denne boken blir det gjort klart at maleriene ble solgt fra «Galerie van Diemen» ved et salg i 1935. Dette var galleriet til Jakob og Rosa Oppenheimer. Hearst kjøpte ikke maleriene direkte fra galleriet, og det er indikasjoner på at Hearst eller en formidler av kunst kjøpte dem fra et annet galleri. Det er også grunn til å tro at Hearst var ukjent med malerienes forhistorie.

Malerienes forhistorie ble kjent i 2007 da det ble reist krav om tilbakelevering fra boet til Oppenheimer. Det ble deretter satt i gang en etterforskning og det ble funnet at boets arvinger hadde et rettmessig krav på maleriene. To av maleriene ble deretter tilbakeført til etterkommere, mens etterkommerne lot ett maleri forbli i eie hos California State Parks. De to andre maleriene vil det bli lagd reproduksjoner av, og alle tre vil bli utstilt i «Hearst Castle». Dette er gjort slik at malerienes historie kan fortelles, sammen med historien om kunsttyveriene og til Holocaust-offrene.

Kunsttyverier i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er det noen få kjente tilfeller hvor statlige institusjoner deponerte eldre og nyere kunst. Det ene tilfellet er Snartemosverdet fra gården Snartemo i Hægebostad i Vest-Agder. Sverdet er fra folkevandringstiden og ble funnet høsten 1933. I en steinkiste var det en stasgrav fra tidlig på 500-tallet med et sverd som senere ble kjent som Snartemosverdet.

Snartemosverdet flyttes til Fagernes[rediger | rediger kilde]

Snartemosverdet ble gjemt sammen med andre nasjonale klenodier i et hvelv under det ordinære bankhvelvet til sparebanken på Fagernes. Det ble antatt at Fagernes ville være trygt da gjemmestedet ble valgt i 1939 av Hærens Overkommando. Senere viste det seg at noen av de hardeste kampene mellom norske og tyske styrker under felttoget var i Valdres.

Initiativtaker til evakueringen av sverdet var professor Anton Wilhelm Brøgger. Under krigen ble det gjort tre fremstøt for å lokalisere sverdet.

Allerede 24. april 1940 gikk det brev fra Gruppenführer-SS Reinhard Heydrich ved det tyske sikkerhetspolitiet i Berlin til hans sjef, Reichsführer-SS Heinrich Himmler, om vern av kulturgjenstander i danske og norske museer. Oldsakssamlingen og Vikingskipsmuseet blir spesielt nevnt.

I slutten av januar 1941 får Oldsakssamlingen ved professor Brøgger krav om utlevering av gjenstander, og 25. januar blir Snartemosverdet og to andre gjenstander navngitt og skal hentes senere samme dag. Universitetet trenerer saken og de svarer først 4. februar og spør om å få oppgitt hvilken gjenstander saken gjelder til tross for at dette allerede er opplyst.

Under planleggingen av utstillingen høsten 1941 Fem dager etter åpningen av utstillingen «Normannafolket» på Skansen, 11. september 1941, slår Gestapo til og arresterer Didrik Arup Seip. Han blir senere sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.

Det er antatt at noe av forklaringen på tyskernes nidkjærhet i å få tak i sverdet lå i de 1500 år gamle vevde hakekors som prydet sverdet.

Nasjonalgalleriets deponering i Kongsberg, på Hadeland og i Bagn[rediger | rediger kilde]

Det andre tilfellet er Nasjonalgalleriets deponering av kunstverk. Noen av de mest verdifulle kunstverkene ble deponert i sølvgruvene på Kongsberg. Disse inkluderte Adolph Tidemand og Hans Gudes Brudeferd i Hardanger, Christian Krohgs Albertine i politilægens venteværelse og Harald Sohlbergs Sommernatt 1899.

Nasjonalgalleriet hadde allerede i 1939 startet å evakuere sine mest utsatte kunstverk. Disse gikk til Hadeland Folkemuseum.

Kunst ble også fraktet til Bagn Bygdesamling. Dette skjedde i flere omganger. 278 malerier i 20 kasser ble sendt dit 22. oktober 1942. Deretter gikk det en last 10. november samme år med 134 malerier i 11 kasser. Deretter gikk det en last med 16 kasser 6. oktober 1943 fra Nasjonalgalleriet. Transporten ble organisert av Nasjonalgalleriets sjef Johan H. Langaard og Olaus Islandsmoen. På Bagn Bygdesamling var det reist en ny murbygning med depot. Transporten gikk med P. Nilsens Spedisjonsforretning og Bjørn Jahr som var sønn til eieren kjørte. Sammen med ham reiste konservator Haug fra Nasjonalgalleriet.

Det skulle vise seg at den siste turen ble meget problematisk. På Sollihøgda punkterte lastebilen på det innerste dekket på tvillinghjulene bak, og det måtte skiftes i snøvær. I henhold til det som var oppgitt i kartverket skulle det være 3 cm klaring på jernbaneundergangen i Hønefoss. Da de kom frem viste det seg at veien var gruset og de kom ikke gjennom.

Fremme i Sør-Aurdal kom det lokale karer med hest og slede for å transportere kassene med malerier den siste biten opp til museet. Under dette arbeidet dukket det opp en sivilkledd politimann som ville vite hva som skjedde. Sjåføren kom i klammeri med ham og ble anmeldt, men ikke noe skjedde senere. Det er antatt at den lokale lensmannen Skattebo stoppet saken. Han var under krigen medlem av Nasjonal Samling mens han samtidig forsynte den lokale hjemmefronten med kjøresedler.

Under resten av krigen var det ingen arrangementer ved museet. Det ble kjent at det var på grunn av noe «hemmelig». I en kommune som på samme tid huset både en omfattende avdeling av Hjemmestyrkene, hadde to droppområder for flyslipp, og rett sør for kommunegrensa hadde en leir russiske krigsfanger synes det merkelig at ingenting ble oppdaget.

Fra Bagn ble kasser med malerier videresendt til Kongsberg høsten 1944, men det stod fortsatt igjen kasser med malerier ved frigjøringen i 1945.

Andre kunsttyverier[rediger | rediger kilde]

Under krigen forsvant totalt 46 bilder. To år etter krigen var 41 kommet tilbake. Fem bilder er fortsatt savnet

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]