Nariman Narimanov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nariman Narimanov

Nariman Kerbalaij Nadzhaf-ogly Narimanov (aserbajdsjansk: Nəriman Kərbəlayi Nəcəf oğlu Nərimanov, russisk: Нариман Кербелаи Наджаф оглу Нариманов, født 2. april, 1870, Tbilisi, død 19. mars 1925, Moskva) var en aserbajdsjansk revolusjonær kommunist, politiker og forfatter. Mellom 16. mai 1920 og 19. mai 1921 ledet han Sovjet-regjeringen i Aserbajdsjan, den såkalte «Provisoriske milltiære revolusjonskomité», erstattet Mirza Davud Huseynov. Fra mai 1921 til 1922 var han formann av Folkekommissærenes råd.

I 1922 ble han formann av Unionsrådet for Dem transkaukasiske SFSR. Han var også partiformann av Sovjetunionens utøvende sentralkomité fra 30. desember 1922 frem til sin død i 1925.

Narimanov oversatte Nikolaj Gogols skuespill Revisoren til tyrkisk og han skrev en rekke skuespill, fortellinger og noveller, deriblant «Bahadur og Sona» fra 1896 . Han var også forfatteren av den historiske trilogien «Nadir-shah» (1899).

Distriktet i den største delen av Baku,[klargjør] Aserbajdsjans medisinske universitet og jernbanestasjonen i Baku er oppkalt etter ham. I regionen Lankaran er byen Narimanabad oppkalt etter ham og det er også byer oppkalt etter han i Russland og Hviterussland.

Politiske aktiviteter før oktoberrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Narimanov ble født 2. april 1870 i Tbilisi i Georgia, hos en fattig familie fra Aserbajdsjan. Etter sin avgangseksamen i det Transkaukasiske lærerseminar i det som nå er Georgia, ble han lærer i en landsby i Gizel-Adjal i Tbilisi-provinsen. Der kom han i nær kontakt med den harde hverdagen hos de lokale bøndene.

Senere ble han lærer i et privat gymnas i Baku, hvor han grunnla Aserbajdsjans første gratis bibliotek og lesesal. Dette ble et kulturelt sentrum for hele Transkaukasus.

32 år gammel begynte han i 1902 å arbeide ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Novorossijsk. Under februarrevolusjonen var han politisk aktivist og ledet studentbevegelsen i Odessa. Samme år ble han medlem av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti.

Da han kom tilbake til Baku var Narimanov veileder for Kongressen av tyrkiske lærere i Transkaukasus, og under hans innflytelse vedtok kongressen en resolusjon om selvstyre i Transkaukasia. Han ble også en av organisatorene bak det persiske sosialistpartiet Isheyun-Asheyun. Narimanov ble landsforvist til Astrakhan i fem år for sine politiske aktiviteter. Etter oktoberrevolusjonen ble han formann av den aserbajdsjanske sosialistiske organisasjonen Hummet («bestrebelsen»).

Statsmannen[rediger | rediger kilde]

I 1920 ble Narimanov formann av Aserbajdsjans revolusjonskomité (Azrevkom) og like etter formann av Folkekommissærenes råd (Sovnarkom) i Den aserbajdsjanske SSR. I april og mai 1922 deltok han i Genova-konferansen som medlem av den sovjetiske delegasjon.

I 1922 ble han formann av Unionsrådet i Den transkaukasiske SFSR. Den 30. desember 1922 ble han valgt til en av de fire første formenn av Sovjetunionens utøvende sentralkomité.

I april 1923 ble Narimanov valgt som kandidat til sentralkomitéen av Det russiske kommunistparti av bolsjeviker. Der kom han i konflikt med Josef Stalins nære samarbeidspartner Sergo Ordzjonikidze, som ledet kommunistpartiet i Transkaukasus. Under denne maktkampen sørget Ordzjonikidze for å flytte Narimanov til Moskva for å fjerne hans muligheter til å påvirke hendelsesforløpet i Kaukasus.

Nariman Narimanov døde i Moskva den 19. mars 1925 under mystiske omstendigheter. Den offisielle forklaringen var at han døde av hjerteattakk, men hans kropp ble kremert og hans aske ble lagt ned ved Kremlmuren.

Narimanov etterlot seg sin kone Gulsum og sønnen Najaf. Najaf Narimanov studerte i Moskva, ble med i Den røde armé i 1938 og avsluttet sin utdannelse ved Kievs militære institutt for kontroll og signaler i 1940. Han ble medlem av kommunistpartiet i 1942. Under andre verdenskrig var han kommandør for en stridsvogndivisjon og deltok i slaget om Stalingrad og i slaget om Dnjepr. Najaf døde i kamp nær Volnovakha i Ukraina.


Forgjenger:
 ingen 
Sovjetunionens president
Etterfølger:
 Gazanfar Musabekov