Nam June Paik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nam June Paik
Født20. juli 1932[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Seoul[5][6][4][7]
Død29. jan. 2006[1][3][4][8]Rediger på Wikidata (73 år)
Miami[4][7]
BeskjeftigelseVideokunstner, universitetslærer, komponist, kunstmaler, fotograf, fjernsynsprodusent, installasjonskunstner, multimediakunstner Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Tokyo
Kyunggi High School
EktefelleShigeko Kubota (1965–)
FarPaik Nak-seung
NasjonalitetUSA[9]
Tyskland[10]
Sør-Korea[11]
Utmerkelser
10 oppføringer
Guggenheim-stipendiet (1977)[12]
Maya Deren Award (1986)[13]
Goslarer Kaiserring (1991)
Ho-Am Prize in the Arts (1995)
Fukuokas pris for asiatisk kultur (1995)
Goethemedaljen (1997)[14]
Kyotoprisen for kunst og filosofi (1998)[15]
Wilhelm-Lehmbruck-Preis (2001)
Fortjenstordenen for kultur (2007)
Will Grohmann Award
Nam June Paik på Commons
Nam June Paiks skulptur «Pre-Bell-Man» utenfor Museum für Kommunikation i Frankfurt am Main i Tyskland er en assemblage

Nam June Paik (født 20. juli 1932 i Seoul, død 29. januar 2006 i Miami) var en amerikansk kunstner. Han var en klassisk utdannet pianist som måtte flykte fra sin hjemby Seoul under Koreakrigen i 1950. Hans familie flyktet først til Hongkong, men reiste senere til Japan av ukjente årsaker. Paik studerte musikk ved Tokyos universitet i seks år, hvor han skrev om den eksperimentelle komponisten Arnold Schönberg. Deretter flyttet han til Tyskland, hvor han traff Karlheinz Stockhausen, som var en pionér innen elektronisk musikk og konseptkunstnere som John Cage samt Joseph Beuys. Der fikk han idéen til å starte med «electronic art».

I 1961 prøvde Paik komme Sony i forkjøpet med å konstruere sitt eget bærbare videokamera.

Paik hevdet i 1964 at det var for lite erotikk i den klassiske kunsten og prøvde uten hell å få oppført klassiske verker av kun nakne musikere i Tyskland. Samme år reiste han til New York, hvor han traff cellisten Charlotte Mooman som hadde samme syn som Paik på erotikk. Hun ble helt sentral i flere av de forestillingene med video som hun og Paik etter hvert laget sammen.

Like etter at de traff hverandre komponerte Paik «Cello Sonata No. 1 for Adults Only», som første gang ble fremført i New School of Social Research i New York. Sammen med Yoko Ono, John Cage, Merc Cunningham samt flere andre amerikanske kunstnere, ble Paik med i en ny kunststrømning i New York som tok navnet Fluxus-bevegelsen. Fluxus var et opprør mot at all kunst skulle dreie seg om maling på et lerret.[16] Fluxus var også et opprør mot at all kunst skulle være kommersielt og omsettbar som enhver annen vare i New Yorks mange nye fasjonable kunstgallerier. Paiks fascinasjon for teknologi førte ham etter hvert delvis bort fra fluxus, og han skulle gå sine egne veier og bli den store pioneren i kunsthistorien innen bruk av teknologi.[17]

Paik var en av pionérene i utforskingen av video-mediet innen kunsten fra slutten av 1960-tallet. Etter den tid var han ansvarlig for en rekke kunstverk som førte til at han ble en slags foregangsmann også innenfor andre deler av kunsthistorien, slik som performance med musikk og installasjon samt for den saks skyld noe en kunne kalle elektronisk maleri.

Etter hvert laget Paik store skulpturer med Tv-apparater samt videoer. Henie Onstad Kunstsenter er i besittelse av «Zen for TV», hvor Paik laget en video som et minimalistisk maleri.

I 1973 laget Paik ett av sine epokegjørende videoverk som skulle forutsi mye av den veien medieutviklingen skulle ta. I «Global Groove» slår Paik fast «dette er et nikk inn i morgendagens videolandskap, der du vil få anledning til å slå på enhver TV-kanal på kloden, og TV-guiden vil bli like tjukk som telefonkatalogen på Manhattan».[18]

I 1974 stod Paik for lanseringen av idéen om «electronic super highway». Dette var lenge før kjennskapen til datanettverk ble allmenn. Kunsthistorikere har beskrevet ham som profetisk, fordi han "forutså internett lenge før det ble oppfunnet", men disse ser bort fra at datanettverk var under kraftig utbygging på denne tiden, både med utvikling av personlige datamaskiner og sammenkobling av nettverk.

Paik starter dessuten å bruke satellit-TV på alternative vis, for å gi folk i ulike land muligheter til å ha kontakt med hverandre.

Alt i 1977, under kunstarrangementet Documents 6 i Kassel, fremførte Paik og cellisten Charlotte Moorman de kjente forestillingene «TV Bra», «TV Cello» samt «TV Bed». Det ble overført til 25 nasjoner og var første gang kunstnere anvendte satellitt-Tv.

Da Paik overvar den norske kunstneren Marianne Heskes utstilling i Paris i 1982, lærte Paik å lage trykk av videobilder.

«Magnet-TV», som er et «videomaleri» i Tv-apparat, fra 1965 er på VG7s Topp 100-liste over de viktigste verkene i samtidskunsten etter 1960.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nam-June-Paik, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Kunstindeks Danmark, «Nam June Paik», Kunstindeks Danmark kunstner ID 2602[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d data.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ ZKM person ID nam-june-paik, zkm.de, besøkt 30. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Artnet, Artnet artist ID nam-june-paik[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ RKDartists, «Nam June Paik», RKD kunstner-ID 207453[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 4469, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ RKD kunstner-ID 207453, rkd.nl, besøkt 9. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ RKD kunstner-ID 207453, rkd.nl, besøkt 6. juli 2022[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Guggenheim fellows ID nam-june-paik[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.latimes.com, besøkt 6. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.goethe.de[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.kyotoprize.org[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Benedicte Sunde, forhenværende kurator på Henie Onstad kunstsenter
  17. ^ Verdens Gang 14. september 2008. Haugstad, Børre: «Kunsterotisk opprør»
  18. ^ Verdens Gang 14. september 2008. Haugstad, Børre: «Kunsterotisk opprør»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nam_June_Paik&oldid=21101946»