Nafaanra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nafaanra
Nafaanra
Beliggenheten til nafaanra og de andre senufo-språka, samt noen omkringliggende språk.
Beliggenheten til nafaanra og de andre senufo-språka, samt noen omkringliggende språk.
Brukt iGhana Ghana
Elfenbenskysten Elfenbenskysten
Antall brukere61 000[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Nigerkongo
Atlantisk
Voltakongo
Senufo
Nafaanra
Språkkoder
ISO 639-3nfr

Portal: Språk

Nafaanra (IPA: [nafãːra]) er et nigerkongo-språk i senufogruppa som snakkes av om lag 61 000 mennesker nord i Ghana og like over grensa til Elfenbenskysten.[1] Brukerne av språket kaller seg for nafanafolket, mens andre kaller dem banda- eller mfanterafolket. Som de fleste andre språk i Afrika sør for Sahara er nafaanra et tonespråk. Det ligger relativt isolert til i forhold til de andre senufo-språka, med de nærmeste senufo-naboene (tagwana-djimini-språka) 200 km vest for seg.

Den grunnleggende ordstillinga er SOV (subjekt–objekt–verbal). Som mange andre nigerkongo-språk har nafaanra et nominalklassesystem, hvor substantiv deles inn i fem forskjellige klasser (tilsvarer kjønn i norsk), og det er samsvarsbøyning mellom substantiver og pronomen, adjektiver og kopulaer. Fonologien til nafaanra skiller mellom vokallengde og hvorvidt vokalene er orale eller nasale. Det er også tre forskjellige tonemer, et trekk som også finnes i andre senufo-språk. Grammatikken har både tempus og aspekt, som markeres med partikler.

Geografi og demografi[rediger | rediger kilde]

Nafaanras språkområde grenser i vest til kulango-språka, og til deg (et gur-språk) og gonja (et kwa-språk) i nord og øst. Det nærmeste nabospråket i øst er mande-språket ligbi, som, i likhet med nafaanra, er geografisk adskilt fra resten av språkgruppa si. Sørøst og sør for nafaanra og ligbi snakkes abron, en varietet av akan.

Nafanafolket bor i det nordvestlige hjørnet av regionen Brong-Ahafo i Ghana, for det meste i byene Sampa og Banda. Det er to dialekter av nafaanra: pantera i Banda og fantera i Sampa.[2] Bendor-Samuel angir et kognatsamsvar på 79 % basert på swadesh-lister for dialektene, hvilket betyr at de har mange grunnleggende ord til felles.[3] Banda-dialekten anses som den sentrale. Navna «pantera» og «fantera» kommer fra andre språk, og anses som nedsettende av nafanafolket.[2]

Nafanafolkets muntlige historie forteller at de kom fra en landsby kalt Kakala i Elfenbenskysten, og at det fortsatt bor noen av folket deres der, samt at om de drar tilbake dit, får de ikke forlate landsbyen igjen.[4] De ankom Banda-området etter ligbifolket, som kom det fra Begho tidlig på 1600-tallet.[5]

Mange nafaanratalende snakker også akan, som er lingua franca i regionen.

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Maurice Delafosse var den første språkforskeren som nevnte språket, og kalte det «en meget spredt senufo-stamme» i 1904.[6] Westermann grupperte også nafaanra sammen med senufo i sin klassifisering av vestafrikanske språk, trolig basert på ordlista som fins i Rapp.[7] Denne klassifiseringa bekreftes av Bendor-Samuel, som baserer sin interne klassifisering av senufospråk på de komparative ordlistene i Swadesh et al.[3][8]

Det er mindre klart hvilken grein av senunospråka nafaanra er mest i slekt med. Bendor-Samuel angir et kognatforhold på 60 % med «tenere» (en vestlig dialekt av senari) basert på swadeshlista, 59 % med «sentralt senari» (dialekten av senari som snakkes rundt Korhogo), og 43 % med språka mo, kabre og dogon, som ikke er senufospråk.[3] Det relativt lave forholdet på 60 % tyder på et ganske fjernt slektskap. Mensah og Tchagbale fastslo en faktor for innbyrdes forståelighet mellom senari og nafaanra på 38 %, og konkluderte med at nafaanra kun er fjernt beslekta med dette språket.[9] Manessy foreslo at nafaanra er i nærmere slekt med palaka, mens Mills foreslår et slektskap med den sørlige tagwana-djimini-gruppa.[10][11]

Forskning[rediger | rediger kilde]

Fragment av Delafosses (1904) språkkart som viser nafaanra («Nafana») på grensa mellom Ghana og Elfenbenskysten.

Det er blitt publisert forholdsvis lite om nafaanra. Den eldste lingvistiske publikasjonen som nevner språket, er Delafosse (1904), som inneholder enkelte notiser om nafanafolket og ei ganske omfattende ordliste som sammenligner ord fra forskjellige senufospråk, dog uten at tonene markeres. Rapp (1933) er et tillegg til en artikkel om språket kulango, og inneholder ei tysk–nafaanra ordliste med rundt 100 oppføringer som ble samla under et fire timers opphold i Sampa. Rapp nevner at han tok seg ekstra flid med å markere tonene.[12]

Etter en periode uten at nafaanra ble nevnt, ble Painter (1966) gitt ut. Dette verket består av grunnleggende ordlister for de to dialektene, pantera og fantera. SIL-språkforskeren Dean Jordan ga ut en artikkel om diskurs på nafaanra i 1978, og sammen med kona Carol Jordan utarbeida han en oversettelse av Det nye testamentet som ble publisert i 1984.[13] Kropp-Dakubus West African language data sheets, bind II, fra 1980 inneholder noen sider om nafaanra som ble skrevet på slutten av 1970-åra av Dean og Carol Jordan. Disse omfatter både fonologien, lister over substantiver, pronomener og tallord, og noen eksempelsetninger; tonene er ikke markert. En mer detaljert fonologi utarbeida av Jordan, som også inneholder ei Swadesh-liste, kom i 1980. Summer Institute of Linguistics har utgitt ei rekke bøker med nafanaenes folkefortellinger. Mensah og Tchagbale tar med ei sammenlignende ordliste med omtrent 120 ord fra ulike senufospråk i sitt språkatlas for Elfenbenskysten fra 1983; her omtales nafaanra som «nafara de Bondoukou». I Hartell (1993) foreslås det en ortografi for nafaanra, uten tonemarkering. Området hvor nafaanra snakkes, er gjenstand for arkeologisk-antropologiske studier i Stahl (2004).

Fonologi[rediger | rediger kilde]

Vokaler[rediger | rediger kilde]

Nafaanra har sju orale og fem nasaliserte vokaler. Vokallengden kan utgjøre en forskjell i betydning, som i «å gå» i motsetning til sɛɛ «fetisj», eller o «vi» sammenligna med oo «vi skal». På samme måte kan man sammenligne ikke-nasale med nasale vokaler, som i sii «å føde» og sĩĩ «å bygge».[14] Vokalsystema i alle senufospråka er svært like. I likhet med nafaanra har også supyire og mamara sju orale og fem nasale vokaler.[15] I ortografien markeres nasaliteten med bokstaven n etter vokalen.

Vokalfonemer i nafaanra[16]
Framre Sentral Bakre
Trange iĩ uũ
Halvtrange e o
Halv-åpne ɛɛ̃ ɔɔ̃
Åpne aã

Konsonanter[rediger | rediger kilde]

Tabellen nedafor viser konsonantfonemene i nafaanra. De ortografiske symbolene står i parentes hvis de avviker fra IPA.

Konsonantfonemer i nafaanra[17]
Bilabiale Labio-
dentale
Alveolar Palatal Velare Labial-
velare
Glottale
Plosiver p   b t   d c (ch)   ɟ (j) k   ɡ kp   ɡb
Frikativer f   v s   z ç (sh) h
Nasaler m n ɲ (ny) ŋ ŋm
Vibranter r
Approksimanter w l j (y)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nafaanra hos Ethnologue
  2. ^ a b Jordan 1980:1
  3. ^ a b c Bendor-Samuel 1971
  4. ^ Jordan 1978:84n1
  5. ^ Stahl 2004
  6. ^ Delafosse 1904:195
  7. ^ Westermann 1970:56
  8. ^ Swadesh et al. 1966
  9. ^ Mensah og Tchagbale 1983:19
  10. ^ Manessy 1981
  11. ^ Mills 1984
  12. ^ ...besondere Aufmerksamkeit wurde auf die Aufzeichnung der Tonhöhen verwandt, Rapp 1933:66
  13. ^ International Bible Society 1984
  14. ^ Minimale par fra Jordan 1980b:13–15
  15. ^ Carlson (1994).
  16. ^ Jordan (1980b), s. 16.
  17. ^ Jordan (1980a), s. 5.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bendor-Samuel, John (1971) «Niger–Congo: Gur», i: Thomas Sebeok & Jack Berry (red.), Linguistics in sub-saharan Africa (Current trends in linguistics 7), Haag/Paris: Mouton, ss. 141–178.
  • Blench, Roger (1999). Recent Field Work in Ghana: Report on Dompo and a note on Mpre.
  • Carlson, Robert (1994). A Grammar of Supyire. Berlin/New York: Mouton de Gruyter. ISBN 978-3-11-014057-6.
  • Delafosse, Maurice (1904) Vocabulaires comparatifs de plus de 60 langues ou dialects parlés à la Côte d' Ivoire ou dans les régions limitrophes (avec des notes linguistiques et ethnologiques, une bibliographie et une carte). Paris: Leroux.
  • Hartell, Rhonda L. (ed.) (1993). The Alphabets of Africa. Dakar: UNESCO og SIL.
  • International Bible Society (1984): Nyiɛkpɔɔ nyu nunu fɔŋgɔ.
  • Jordan, Dean (1978). «Nafaara tense-aspect in the folk tale», i: Joseph Grimes (red.), Papers on discourse. Dallas: Summer Institute of Linguistics. ISBN 0-88312-061-5, ss. 84–90.
  • Jordan, Carol & Jordan, Dean (1980a). «Nafaara», i: Kropp-Dakubu, M.E. (red.), West African language data sheets, bind II. Leiden: West African Linguistic Society / African Studies Centre, ss. 138–143.
  • Jordan, Dean (1980b). «Collected Field Reports on the Phonology of Nafaara», Collected Language Notes 17. Legon: Institute of African Studies, University of Ghana.
  • Manessy, Gabriel (1981) «Les langues voltaïques», i: Les langues dans le monde ancien et moderne bind I, Paris, CNRS, ss. 103–110.
  • Mensah, E.N.A.; Tchagbale, Z. (1983) Atlas des langues gur de Côte d' Ivoire. Abidjan, Paris: ILA.
  • Mills, Elizabeth (1984) Senoufo phonology, discourse to syllabe (a prosodic approach). SIL publications in linguistics (ISSN 1040-0850), s. 72.
  • Painter, Colin (1966) Word lists of two Senufo dialects: Fantera et Pantera. Legon: University of Ghana. (30 sider)
  • Rapp, Eugen Ludwig (1933). Die Náfana-sprache auf der Elfenbeinküste und auf der Goldküste. [The Náfana language in Ivory Coast and Gold Coast], Mitteilungen des Seminars für Orientalische Sprachen (M.S.O.S.) 36, 3, ss. 66–69.
  • Stahl, Ann (2004). «Making history in Banda: Reflections on the construction of Africa's past», i: Historical Archaeology, 38, 1, ss. 50–56.
  • Swadesh et al. (1966) «A preliminary glottochronology of Gur languages», i: Journal of West African Languages, 3, 2, ss. 27–65.
  • Westermann, Diedrich & Bryan, M.A. (1970 [1952]). The Languages of West Africa. Oxford: International African Institute / Oxford University Press. ISBN 0-7129-0462-X.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]