Nils Vibe Stockfleth
| Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. jan. 1787[1][2][3] Fredrikstad | ||
| Død | 26. apr. 1866[1][2][3] (79 år) Sandefjord | ||
| Beskjeftigelse | Leksikograf, lingvist, prest, misjonær, oversetter, bibeloversetter, filolog | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth (født 11. januar 1787 i Fredrikstad, død 26. april 1866 i Sandefjord) var en norsk prest, som utøvet kristen misjon blant samer. Han fremmet samisk språk, oversatte kristne skrifter til nordsamisk og hadde betydning for forskningen på språket.[4] Han var i Kautokeino en periode ikke lenge før Kautokeino-opprøret.[5]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Han tjenestegjorde som offiser i den danske arméen i 1809 under Napoleonskrigene, og deltok i krigen i Slesvig-Holstein blant annet ved slaget ved Sehested og inngikk i 1814 som offiser i den norske arméen.
I 1820 begynte han sine teologistudier. Etter å ha avlagt embedseksamen i 1825, ble han sogneprest i Vadsø.
Befolkningen i området bestod av nordmenn, kvener og samer. Stockfleth kunne først bare snakke norsk. I sitt første år i tjenesten reiste han rundt i tre måneder og besøkte sine menighetslemmer. Han begynte å engasjere seg i samenes situasjon, og forstod at om han skulle oppnå noe med dem måtte han først lære seg deres språk.[6]
Således tok Stockfleth fatt på å lære seg nordsamisk, og snart begynte han å benytte språket både i skolen og i kirken.
I 1828 bad han om å få bli forflyttet til den vakante og mindre arbeidskrevende tjenesten i Lebesby, for å få mer tid til språkstudier og til å oversetta Bibelen og diverse lærebøker til samisk. Sammen med sin hustru bodde han i noen år hos forskjellige grupper av flyttsamer. i perioden 1826–1830 fikk Stockfleth også fungere som prest i Kautokeino.[6] Han var med til vinterbeitene og forrettet gudstjenester i telt på vidda, for «i alle deler leve som dem og være som en same både i tale og adferd».[7]
Stockfleth kom til å vie seg stadig mer til samisk språkforskning og mindre til prestegjerningen.
I 1838 søkte Stockfleth avskjed fra sin sognepresttjeneste og viet seg deretter til språkstudier, undervisning og oversettelser, i lange perioder på reise rundt om på Nordkalotten.[6]
Nils Stockfleth utviklet det nordsamiske skriftspråk som var blitt grunnlagt av Knud Leem. Han samarbeidet med professor Rasmus Rask i København, de finske språkforskerne Matthias Alexander Castrén og Elias Lönnrot, og den finske presten Jakob Fellman, som skrev på kemisamisk. Stockfleth oversatte blant annae Luthers lille katekisme og Luthers postille til samisk, som ble de første samiskspråklige skrifter som ble utgitt i Norge siden 1776. Han utarbeidet også en samisk grammatikk og en norsk-samisk ordbok.[5] Med på arbeidet var også samiske Hans Mortensen Kolpus fra Sør-Varanger i Øst-Finnmark, men Stockfleth unnlot å kreditere Kolpus.[8]
Stockfleths mente at såvel samer som kvener hadde en «hellig rett» til sitt språk og sin nasjonalitet. Derfor måtte de prester som skulle arbeide blant samer og kvener beherske deres språk. Takket være Stockfleth ble det innført undervisning i samisk og finsk ved universitetet i Kristiania. Nils Stockfleth underviste selv teologistudenter i disse språk fram til 1851, da han overlot oppgaven til sin elev Jens Andreas Friis.
Stockfleth fikk audiens hos kong Carl Johan i 1840, der kongen snakket om «Neede og bevaagenhet for det lappiske folk» og at undervisning i samisk var viktig. Han mente videre at det var lett å gjøre «urinnvånere» urett. Stockfleth og andre stod for en linje med røtter fra 1700-tallets styre, der nasjon, frihet og rettferdighet betydde at også samer og kvener hadde rett til å videreføre språk og kultur. Språk og kultur ble oppfattet som «gudommelige» størrelser som ikke kunne skaltes og forvaltes. Allikevel måtte samene «siviliseres», men det skulle skje på deres egne kulturs premisser.[9]
I 1851 reiste Stockfleth for siste gang til Finnmark. Han ble straks oppfordret til å reise til Kautokeino, der den læstadianske vekkelse hadde ført til åndelig uro. Biskopen håpet at Stockfleth kunne greie å lede vekkelsen inn på et sunnere spor, siden Stockfleth kunne samisk, og alle de åndelig vakte samene kjente bøkene hans. Men i møte med en fremmed kristendom greide han ikke å temme sitt temperament. Han møtte samene i deres forsamling, men da mange i møtet ble grepet av ekstase, gav han seg til å slå rundt seg både med hendene og med stokken sin for å få dem til sans og samling.
Selv om det første møtet ble skremmende, fortsatte de åndelig vakte samene å møte Stockfleth, men det kom lite ut av samtalene. Han reiste fra Finnmark i april 1852 i og med at en av hans elever, Fredrik Waldemar Hvoslef, tiltrådte prestetjenesten. Få måneder etter Stockfledt var reist sørover, fant Kautokeino-opprøret sted.
Fra 1853 mottok han pensjon fra staten.
Utvalgt bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Det nye testamentet på samisk (1840)
- Bidrag til kundskab om finnerne i kongeriget Norge (1848)
- Bidrag til kundskab om qvenerne i kongeriget Norge
- Norsk-lappisk ordbog (1852)
- Dagbog over mine missionsreiser i Finmarken (1860) (I fulltekst Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine.)
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Store norske leksikon, oppført som Nils Stockfleth, Store norske leksikon-ID Nils_Stockfleth[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b CERL Thesaurus, oppført som Niels V. Stockfleth, CERL-ID cnp00545069, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Nils_Stockfleth, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dal, Olaf B. (8. april 2008). «Kautokeinofilmen og læstadianismen». Dagen. Arkivert fra originalen 20. april 2021. Besøkt 26. oktober 2019.
- ^ a b Niemi, Einar. «Nils Stockfleth – utdypning». Store norske leksikon. Besøkt 14. februar 2012.
- ^ a b c De rettferdiges strid, Kautokeino 1852: samisk motstand mot norsk kolonialisme (bokmål). Nesbru: Vett & Viten i samarbeid med Norsk Folkmuseum. 1997. ISBN 82-412-0300-4.
- ^ Kvammen s.24
- ^ «Kolpus, Hans Mortensen». www.calliidlagadus.org. Besøkt 16. mars 2016.
- ^ Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. s. 126–128. ISBN 978-82-02-23554-3.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Kvammen, Kåre: «Presten som nesten ble same» i Vår kirke i nord. Årbok for Hålogaland 1987
- Nordisk familjebok