Nærfeltskommunikasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Nærfeltskommunikasjon (engelsk: near field communication, NFC) er en nettverksteknologi som gjør at to enheter kan kommunisere trådløst over korte avstander (ca. 4–20 cm) med hverandre. Nærfeltskommunikasjon anvendes primært til å dele data, parre enheter og utføre transaksjoner, for eksempel mobilbetaling.

Teknologien er basert på radiofrekvensidentifikasjon (RFID).

Anvendelsesområder[rediger | rediger kilde]

  • Google Inc. har laget en elektronisk lommebok som kan benytte NFC.[1]
  • trådløse/kontaktfrie elektroniske billettsystemer:
    • Rejsekort - landsdekkende offentlige transportmidler i Danmark.
    • Oyster Card - offentlige transportmidler i London.
    • Suica - offentlig togtransport i Japan.

Sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Den maksimale avstand som nærfeltskommunikasjon virker med, er ganske visst kun noen få centimeter, men kommunikasjonen er i seg selv ikke sikker. Eftersom NFC er trådløs, risikerer man avlytning. Derfor bør enheter som implementerer NFC, for eksempel fremtidige betalingssystemer tilknyttet mobiltelefoner, gjennomføre en form for kryptering av de overførte data.

For å oppnå maksimal sikkerhet, kreves et samarbeide mellom forskjellige parter: produsentene bør for eksempel beskytte NFC-mobiltelefoner gjennom krypterings- og autoriseringsprosess, brukeren bør anvende kodeord, tastaturlås og et antivirusprogram for å beskytte sin enhet eller mobiltelefon; programutviklere og de som leverer transaksjonstjenester bør anvende antivirusprogrammer og andre sikkerhetsløsninger for å forhindre at systemet infiseres av spionprogrammer og sabotasjeprogrammer.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første telefon med innbygget NFC-understøttelse var Nokia 6131 fra 2007,[3] mens den første smarttelefon med NFC-understøttelse var den Android-baserte Samsung Nexus S fra 2010.[4][5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]