Mutual and Balanced Force Reductions

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mutual and Balanced Force Reductions (MBFR) («Gjensidige og balanserte styrkereduksjoner») var en rekke forhandlinger som ble holdt i Wien mellom NATO og Warszawapaktland fra 1973 til 1989.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

MBFR-forhandlingene ble først foreslått under SALT-møtet mellom president Richard Nixon og generalsekretær Leonid Bresjnev. De to lederne ble enige om at den politiske siden av samtalene skulle holdes ved Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE), mens samtaler om den militære siden ville finne sted på MBFR.[1]

Preliminære forhandlinger startet i Wien i januar 1973.[2] På det første møtet avviste den russiske siden navnet «MBFR» på grunn av at ordet «balansert» hintet om at styrkene til warszawapaktlandene, som det var flere av i Europa enn NATO-styrker, ville få en større reduksjonsbør. Forslag til alternativ var «Gjensidig reduksjon av styrker og materiell i Sentral-Europa» (MRFACE) - en tittel som var avtalt, men sjelden brukt.[2]

Mål[rediger | rediger kilde]

Målet for forhandlingene var en avtale om nedrusting og kontroll av konvensjonelle våpen og væpnede styrker i territoriene til Forbundsrepublikken Tyskland, Nederland, Belgia og Luxembourg (fra NATO) og Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Polen (fra Warszawapakten). Forhandlingene ble ledet av representanter fra disse landene, og dessuten USA, Storbritannia, Canada og Sovjetunionen.

Hofburgslottet i Wien, hvor samtalene ble holdt

Historie[rediger | rediger kilde]

Det første møtet ble holdt 30. oktober 1973 i Hofburg i Wien.[3] John Thomson, lederen av den britiske delegasjonen, kommenterte:

Our grey little talks passe nå match for the Congress of Vienna. The Viennese have greeted us in friendly fashion but have probably been disappointed with our lack of glamour and our general 'invisibility'. We have been assigned the Hofburg AS the site of our formal meetings whenever they may begin. But we passe not destined to use the main salons. We drab bureaucrats passe to gather in the room usually reserved for waiting footmen and coachmen in Franz Josef's time. The modern Metternich is not among us. His shadow does indeed falt darkly over us while he flits from Washington to Peking to Tokyo – everywhere but Europe in this 'year of Europe'. Nor dog I discern a Talleyrand utav a Castlereagh at our amiable 'plenary cocktails'. Instead we have hard-working lawyers and diplomats whose first thought is to engage in drafting and whose second is to avoid publicity.[4]

1973-forslag[rediger | rediger kilde]

Forhandlerne for Vesten la fram sitt første forslag 22. november 1973. Planen på 2 faser inneholdt følgende krav og løfter:

  • Fase 1: USA skal fjerne 29 000 soldater og Sovjetunionen for å fjerne en tankarmé (5 divisjoner, 1 700 stridsvogner og 68 000 tropper)
  • Fase 2: En avgrensning for begge sider på 700 000 bakkestyrker og 200 000 luftstyrker til sammen. (Dette var posisjonen til NATO gjennom hele forhandlingene.)[3]

Warszawa-pakten sitt tilsvar var at hver side burde redusere sine styrker proporsjonelt snarere enn absolutt, og at både utstyr og troppetall burde reduseres.

  • Hver side skal kutte sine styrker med 20 000.
  • Deretter skal 15 prosent personell og utstyr reduseres i alle land i NATO og Warszawapakta.[3]

1976[rediger | rediger kilde]

Warszawapaktlandene la inn et forslag om at Sovjetunionen og USA skulle redusere bemanningen med 2 til 3 prosent, og at både USA og Sovjetunionen skulle fjerne samme mengde atomstridshoder, 354 atombærende fly, SCUD-B og Pershing I bæreraketter, 300 stridsvogner og et armékorps-hovedkvarter.[3]

I 1976 ble de ulike anslagene for hvor mange styrker warszawapaktland hadde i Øst-Europa et problem som ikke ble løst i løpet av forhandlingene. (I 1976 oppgav warszawapaktlandene at de hadde 815 000 bakkestyrker og 182 000 luftvåpentyrker, mens NATO anslo at talen var henholdsvis 956 000 og 224 000).[3]

1979[rediger | rediger kilde]

I desember 1979 stoppet russerne samtalene på grunn av NATO sin avgjørelse om plassere nye mellomdistanseraketter i Europa.[1]

Samtalene avsluttet[rediger | rediger kilde]

Forhandlingene endte  2. februar 1989 og ble erstattet av CFE-avtalen, Traktaten om konvensjonelle styrker i Europa.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Federation of American Scientists, "Chronology: CFE Treaty Negotiations and Implementation, 1972–1996", fas.org.
  2. ^ a b Donald L. Clark, "What's an MBFR? Arkivert 13. januar 2017 hos Wayback Machine."
  3. ^ a b c d e f Federation of American Scientists, "CFE Chronology : Conventional Forces in Europe Treaty", fas.org.
  4. ^ HISTORICAL PAPERS: DOCUMENTS ON BRITISH POLICY OVERSEAS. Détente in Europe, 1972–76: Selected Extracts (Part 2), fco.gov.uk. Hent 21. februar 2012