Moses Montefiore
| Moses Montefiore | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. århundre[1][2][3] Livorno (Storhertugdømmet Toscana) | ||
| Død | 28. juli 1885[1][2][4][3] Ramsgate (England) | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, filantrop | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Judith Cohen Montefiore (1812–1862)[5] | ||
| Far | Joseph Elias Montefiore[6] | ||
| Mor | Rachel de Mattos Mocatta[6] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | Kent | ||
| Medlem av | Royal Society | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society Knight Bachelor Fellow of the Royal Geographical Society | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Moses Haim Montefiore, 1. baronet av East Cliff Lodge (født 24. oktober 1784 i Livorno i storhertugdømmet Toscana, død 28. juli 1885 nær Ramsgate i Kent i Storbritannia) var en engelsk bankier og filantrop av sefardisk-jødisk opphav.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Moses Montefiore ble født i Livorno av London-baserte engelsk-jødiske foreldre[7] og hørte til en gammel og ansett italiensk-jødisk slekt. Foreldrene Joseph Elias Montefiore og Rachel Montefiore hadde giftet seg et knapt år før hans fødsel. Moses var parets første barn. Som mange andre italienske jøder hadde familien tatt navn fra sitt herkomststed, som var den norditalienske byen Montefiore Conca i Emilia-Romagna.[8] Ekteparet bodde allerede i London. Joseph Elias Montefiore måtte på forretningsreise til Italia, og hans hustru insisterte på å være med. Slik henger det sammen at Moses Montefiore ble født i Livorno, den by i Toscana der hans bestefar kom fra, og som familien hadde levende forbindelse med.[9]
Karriere[rediger | rediger kilde]
Han grunnla tidlig et bankierhus i London som han styrte til 1824, og som innbrakte ham en stor formue. I 1812 ble han ved sitt ekteskap med Judith Cohen besvogret med Rothschildene. Han var i 1837 den første jøde som ble sheriff (Sheriff of London), og ble samme år opphøyet til ridder; ble i 1846 arvelig baronet og 1847 Deputy Lieutenant i grevskapet Kent.[10][11]
Engasjement for jødene[rediger | rediger kilde]
Han vant særlig ry ved den utrettelige iver han viste for sine trosfeller i fremmede land, og den gavmildhet hvormed han alltid støttet dem. Etter sin første reise til Palestina i 1827 ble han til engasjert og sterkt troende som jøde, og satte seg fore å fremme jødisk emigrasjon til Israels land (Eretz Israel) finansielt og ved industrielle og landbruksmessige bosetninger.
Fra 1835 til 1874 var han formann for det jødiske representantskap i London; dette ble den viktigste jødiske institusjon i England.
I tidsrommet fra 1827 til 1875 foretok Montefiore i alt syv reiser til Palestina, som regel ledsaget av sin hustru, idet han søkte dels å sikre jødene mot overgrep fra muslimer, dels å fremme deres utdannelse til landbruk og håndverk.
Fra 1839 ble han på alle sine reiser ledsaget av orientalisten Louis Loewe; han var hans tolk og sekretær på samtlige oriantalske språk, medregnet hebraisk, og var også hans assistent i offentlige ærender.
I 1840 besøkte han Kairo og Konstantinopel i anledning av den store jødeforfølgelse i Damaskus. Sammen med franskmannen Adolphe Crémieux og orientalisten Salomon Munk aktet han å formidle i Damaskusaffæren. Det lyktes de med. Etter ukelange forhandlinger ned den egyptiske guvernør kunne det utvirkes løslatelse av de beskyldte jøder fra Damaskus, og likeså utvirkes en rettslig likestilling for de egyptiske jøder med andre religiøse grupper.
I 1846 reiste han til Sankt Petersburg for å bevege keiser Nikolaj til å stanse med de strenge forholdsregler mot jødene i grenseområder der; det kunne horhimdres at den russiske militærmakt til ordre om å gjennomføre aksjoner.
I 1857 lot han bygge utenfor Gamlebyen i Jerusalem tyve hus (nabolaget Mishkenot Sha'ananim nær Sionfjellet) og en tyve meter høy vindmølle – i den skulle det senere bli kunstnerbolig for forfatterstipendiater.
Også forfølgelsene i Marokko i 1863 og i Romania i 1867 satte ham i bevegelse uten å akte på sin høye alder.
Hans 100-års fødselsdag i 1884 ble feirets under stor høytidelighet (40.000 lykkønskningsbrev eller -telegrammer).
Idet han ikke etterlot seg noen etterkommere, utslukket hans baronet-tittel ved hans død i 1885.[10]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Lucien Wolf: Sir Moses Montefiore. A centennial biography. With extracts from letters and journals. Murry, London 1884 (Digitalisat)
- Abigail Green: Moses Montefiore: Jewish Liberator, Imperial Hero, Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Mass. 2010, ISBN 978-0-674-04880-5.
- Myrtle Franklin und Michael Bor: Sir Moses Montefiore 1784-1885, Vanguard Press, 1984, ISBN 978-0-8149-0902-7
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64749z8, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, The Peerage person ID p35627.htm#i356266, oppført som Moses Haim Montefiore, 1st and last Bt.[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p35627.htm#i356266, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Levine, Menachem (8. november 2018). «Sir Moses Montefiore – A Brief History». Aish. Besøkt 12. desember 2018.
- ^ Abigail Green: Moses Montefiore, Belknap Press of Harvard University Press, 2010, ISBN 978-0-674-04880-5
- ^ Lucien Wolf: Sir Moses Montefiore - A centennial biography, Murry, London, 1884, s. 1 og 2
- ^ a b Baronetage: MONTEFIORE of Isle of Thanet, Kent bei Leigh Rayment’s Peerage
- ^ The London Gazette: Nr. 20618, S. 2391, 30. juni 1846.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Montefiore, Moses i Christian Blangstrup, Salmonsens Konversationsleksikon (2. udgave, 1924)