Narhval
| Narhval | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Monodon monoceros Linnaeus, 1758 | |||
| Synonymi | |||
| Monodon | |||
| Populærnavn | |||
| narhval[1] (hornhval, enhjørning) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Hvaler | ||
| Familie | Narhvaler | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig[2] | |||
| Norsk rødliste: | |||
 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | havet | ||
| Utbredelse: | |||
 utbredt i Arktis | |||
Narhval (Monodon monoceros, fra norrønt nárhvalr, likhval ), også kjent som hornhval eller enhjørning, er en tannhval som tilhører narhvalfamilien, en liten familie som består av kun to slekter med en art i hver.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Narhvalen kjennetegnes av sin svært karakteristiske lanselignende støttann, som kan bli opp mot 2,7 meter lang (det normale er ca. 2 m) og er vridd (skrudd) i formen. Støttannen består av elfenben og kan veie opp mot 10 kg, noe som har gjort denne hvalen ekstra attraktiv å jakte på. Det er uvisst hvilken funksjon støttannen har, men det virker som om de fleste ekspertene er enige om at den må være av seksuell karakter (siden hunnene normalt ikke utvikler støttann).
Narhvalen blir normalt mellom 3,6 og 6,2 meter lang (ca. 4,7 meter i snitt for hanner og 4 meter for hunner[4]), støttannen ikke medregnet. Brystfinnene måler ca. 30-40 cm og den horisontale halefinnen måler ca. 100-120 cm på tvers. Hannene veier omkring 1,6 metriske tonn som fullvoksne, mens hunnene gjerne ikke veier mer enn ca. 900 kg. Omkring en tredjedel av vekten utgjøres av hvalspekk.
Hodet er relativ lite og snuten stump. Luffene er korte og runde i formen. Narhvalen har ikke ryggfinne, men det løper en ca. 5 cm. høy uregelmessig kam langs ca. 60-90 cm av den bakre delen av ryggen på dyret. Til tross for at narhvalen bare har ei støttann så er det egentlig to tenner der. Hos hannene utvikler den venstre av disse seg til en lanselignende støttann, som vokser gjennom overleppen på dyret og utover i et skrudd mønster (mot urviseren). Hunnene utvikler normalt ikke støttenner, selv om det finnes eksempler på at de også kan gjøre det (sågar to støttenner).[5]
Voksne narhvaler er brunaktig eller mørk gråaktig i fargen og har et spettet mønster av små runde flekker over hele kroppen. Fargene blir blekere med årene.
Narhvalen kan bli mer enn 50 år gammel i vill tilstand. I fangenskap har denne hvalen bare overlevd i 1-4 måneder etter at den er plassert i et kunstig miljø, og reproduksjon har aldri skjedd.
Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]
Narhvalen holder til i Arktis, der den stort sett er å finne i nærheten av iskanten og i åpne råker i polarisen. De fleste dyrene holder til nord for polarsirkelen året rundt. Mest vanlig er den i de arktiske områdene fra øst i Canada til Vest-Grønland og øst mot de sentrale delene av Russland, men den forekommer også utenfor disse områdene (herunder også i norske farvann). Utenfor Svalbard er den hyppigst å se nordvest for Spitsbergen.
Atferd[rediger | rediger kilde]
Narhvalen er et utpreget flokkdyr, som gjerne lever i små grupper på opp mot tjue dyr (tre til åtte dyr er det mest typiske). Det er kjent at også narhvalen danner såkalte ungkarsflokker. Når hvalen migrerer hender det også at den danner enorme flokker på flere hundre eller tusener av dyr.
Narhvaler spiser en variert diett som i hovedsak består av blekksprut, fisk og krepsdyr. Siden narhvaler har svært sparsomt med funksjonelle tenner, tror man at den bruker en sugeteknikk for å fange byttet. Den fleksible nakken hjelper narhvalen til å kunne utføre hurtige manøvere med hodet, slik at byttet også kan fanges i fri flukt.
Annet[rediger | rediger kilde]
Narhvalen står på CITES Appendix I. Den totale bestanden av narhval ble i 1991 estimert til å bestå av 25 000-45 000 dyr[6]
Rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]
Narhvalen finnes hovedsakelig i nordatlantiske områder. Den er mest tallrik i østlige deler av kanadisk Arktis og langs Grønlands kyster. Narhval blir av og til observert ved Svalbard, vanligvis i de nordøstlige deler.
De senere år er narhval observert en rekke ganger utenom islagte områder i Hinlopenstretet og i fjordene på Nordaustlandet. I tillegg er enkeltindivider observert på vestsiden av Spitsbergen som f.eks. innerst i Kongsfjorden (2012) og innerst i [20522 (2013).
Narhvalen antas å reprodusere regelmessig i Barentshavregionen. Men både en flytelling av iskantsonen og passiv akustisk overvåkning i Framstredet bekrefter at narhvalene i Barentsregionen oppholder seg i drivisen hele året og foretrekker områder med opptil 90% isdekke. I denne flytelling av iskantsonen ble narhval sett ved 11 anledninger med totalt 58 individer innenfor et område på 52 919 km2, noe som førte til et estimat på 837 (CV = 0.501) narhval i dette området. De ble funnet helt nord i enden av transektlinjene nærmere 200 km fra iskanten, noe som antyder at det finnes flere narhval enda lenger nord i isen (Vacquié-Garcia mfl. 2017).
Narhval foretrekker kalde aktiske vannmasser (0.6 – 1.5°C; Heide-Jørgensen mfl. 2020) og studier av effekter av tidligere tiders klimaendringer på fylogeografi og demografi tyder på at de responderte kraftig på temperaturendringer og endringer i isutbredelse og vil antakelig gjøre det igjen som følge av dagens endringer i disse parameterne.
Andre utfordringer for narhvalene som følge av redusert isdekke, er økt predasjon fra spekkhuggere, noe som allerede er dokumentert i arktisk Canada og forstyrrelser fra økt skipstrafikk.
På grunn av sine matvaner, lange levealder og tannhvalers generelle dårlige kapasitet til å metabolisere ulike forurensningsstoffer, har de ofte svært høye nivåer av miljøgifter. I Barentsregionen er det påvist at selv unge narhval har svært høye nivåer av PCB og PBDE.
Narhval er vurdert til å være en av de arktiske marine pattedyrartene som er mest utsatt for effekter av pågående klimaendringer. Artsdatabanken antar det er mindre enn 1000 reproduserende individer i det norsk bestanden og klassifiserer derfor narhval i norske farvann som VU i 2021 etter D1 kriteriet (svært lavt antall reproduksjonsdyktige individ).[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 15. februar 2022. Besøkt 15. februar 2022.
- ^ Lowry, L., Laidre, K. & Reeves, R. 2017. Monodon monoceros. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T13704A50367651. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T13704A50367651.en. Accessed on 21 December 2022.
- ^ a b Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av narhval Monodon monoceros som EN→VU for Norge»
. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023.
- ^ Reeves, R., S. Tracey. 1980. Monodon monoceros. «Mammalian Species», 127: 1-7.
- ^ «Dobbelt-tandet narhval fanget i Kangersuatsiaq». KNR.gl. 14.05.2007. Besøkt 25.10.2007.
- ^ Klinowska, M. 1991. «Dolphins, Porpoises and Whales». The IUCN Red Data Book. Gland, Switzerland: IUCN.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Drury, C. 2002. Monodon monoceros (On-line), Animal Diversity Web. Accessed February 23, 2007
- Monodon monoceros (Linnaeus, 1756). CMS
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) narhval – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) narhval i Encyclopedia of Life
- (en) narhval i Global Biodiversity Information Facility
- (no) narhval hos Artsdatabanken
- (sv) narhval hos Dyntaxa
- (en) narhval hos Fossilworks
- (en) narhval hos ITIS
- (en) narhval hos NCBI
- (en) Kategori:Monodon monoceros – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Monodon monoceros – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Monodon monoceros – detaljert informasjon på Wikispecies
