Mongul-safavid-krigen (1649–1653)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Overgivelsen av Kandahar, miniatyrmaleri fra Padshahnama som viser perserne overgir byens nøkler til Kilij Khan i året 1638.
Mongulrikets keiser Shah Jahan tar imot safavidenes ambassadører i år 1636.[1]

Mongul-safavid-krigen (1649–1653) ble utkjempet mellom Mogulriket og Safavideriket i det området som i dag er Afghanistan. Krigen begynte etter at en persisk hær, mens mongulene var i krig med Bukhara-khanatet, i det sørøstlige Turan (tilsvarende dagens Usbekistan). De erobret festningsbyen Kandahar og andre strategiske byer som kontrollerte regionen. Mongulene forsøkte forgjeves å gjenerobre byen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Safavidene hadde territoriale krav på Kandahar siden styret til sjah Tahmasp I av Iran. Da Humayun, keiser av Mogulriket, ble veltet, er det kjent at han sørget for å støtten til Tahmasp i bytte for tillatelse til at safavidene kunne erobre Kandahar. Deretter oppsto det konflikter i regionen under en annen mongulkeiser, Jahangir, ettersom det meste av befolkningen motsatte seg safavidenes styre.

Styret til sjah Jahan over Mongulriket ble markert i nordvest ved en kontinuerlig strid mot de mektige perserne for hva som nå er Afghanistan. I 1639 erobret hæren til sjah Safi I av Persia byen Bamiyan, og det virket som de deretter aktet å angripe Kandahar. Sjah Jahan marsjerte mot Kandahar og forhandlet fram en overgivelse fra den persiske kommandanten Ali Mardan Khan i 1638. Han forventet at perserne skulle gjøre et nytt forsøk på å erobre byen og beordret at murene ble raskt utbedret mens en stor mongulhær basert i Kabul beskyttet området. Da persisk angrep uteble sendte keiseren i 1646 sin sønn, Murad Baksh, for å angripe Badakistan (historisk område som tilsvarer nordøstlige Afghanistan og sørøstlige Tadsjikistan), som var kontrollert av usbekere. I det påfølgende året omringet en annen sønn, Aurangzeb, en usbekisk styrke utenfor byen Balkh og erobret byen.[2] Selv om de var seierrike på slagmarken, greide ikke mogulene å sikre de erobrede områdene, og sjah Jahan ble tvunget til å tilbake sine hærstyrker fra Badakistan.

Krig[rediger | rediger kilde]

Oppmuntret av mongulenes tilbaketrekning fra Badakistan,[3] marsjerte Shah Abbas II sommeren 1648 fra Isfahan med en hær på etter sigende 40 000 menn og etter å ha erobret Bost, beleiret Kandahar som ble erobret etter kort tid den 22. februar 1649.[4] Mongulene forsøkte å gjenerobre byen i 1651, men vinteren tvang dem til å oppgi beleiringen.[4]

Shah Jahan sendte Aurangzeb med 50 000 soldater for å gjenerobre den, men selv om han beseiret safavidene utenfor byen, greide han ikke å ta den.[5] Hans artilleritog var ikke stand til å gjennomføre oppgaven.[6] Aurangzeb forsøkte å erobre byen på nytt i 1652. Abdul Aziz, khan av Bukhara, hadde gått inn i en allianse med Shah Abbas og i mai 1652 sendte han 10 000 soldater til Kabul i mai for å angripe mongulenes forsyningslinjer.[7] Selv om de ikke var sterke nok til å fjerne beleiringen, truet Bukhara-khanatet en mongulkonvoi på 2 000 som eskorterte en og halv million sølvmynter til beleiringshæren ved Kandahar.[7] Etter to måneder med krigføring mot persisk motstand[6] og den voksende aktivitetene til Bukhara-khanatet,[4] Aurangzeb ble igjen tvunget til å oppgi sin krigføring.

I 1653 sendte Shah Jahan sin favorittsønn Dara Shikoh med en stor hær og to av de tyngste artillerikanonene i riket,[5] men selv etter en fem måneders beleiring klarte han ikke å sulte ut byen. Forsøket på å bryte deres festningsmur med kanonild mislyktes.[5] Til sist oppga de alle forsøk på å gjenvinne Kandahar.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lahori, Abdul Hamid (1636): «Shah Jahan Receives Persian Ambassadors» i: Padshahnama.
  2. ^ Chandra, Satish (2005): Medieval India, s. 226
  3. ^ Jackson & Lockhart (1986): Cambridge History of Iran, s. 299
  4. ^ a b c Encyclopædia Iranica
  5. ^ a b c Chandra, Satish (2005): Medieval India, s. 228
  6. ^ a b c Kohn, George C. (2007): Dictionary of wars, s. 338
  7. ^ a b Burton, Audrey (1997): The Bukharans:a dynastic, s. 266

Litteratur[rediger | rediger kilde]