Mobiltelefoni i Norge
Mobiltelefoni i Norge støtter hele frekvensbåndet med alle operatørers frekvensblokker i 900-båndet, og kan derfor i utgangspunktet brukes i kundeforhold hos alle tilbyderne. Derimot låser ofte selgerne telefonen til en operatør. Det er SIM-kortet som sørger for at man hele tiden er tilknyttet nettet til bare et mobilselskap, slik at dette selskapet kan fakturere tjenestene. Mobiltelefoner som støtter to, tre eller fire ulike frekvensområder kalles dual-band-, tri-band- eller quad-band- telefoner, og kan svitsjes over i et annet bånd manuelt eller automatisk, for eksempel når man er i utlandet.
Mobiltelefoni avhenger av at det er mobildekning i det området man befinner seg i, og vil avhenge av gunstig avstand til nærmeste basestasjon samt fravær av fysiske hindre. Mobiltelefoni kan også brukes via kommunikasjonssatellitt.
Normalt vil en mobilsamtale i Norge hovedsakelig gå via fiberkabel i bakken. Dersom mobiltelefoni brukes til å forbinde maskiner med hverandre, snakker vi om maskin-til-maskin-kommunikasjon.
Mobiltelefoner har eksistert siden midten av 1950-tallet, og det første mobiltelefonnettet i Norge ble opprettet i 1966. Det var likevel ikke før GSM-nettet kom i 1993 at mobile telefonapparater begynte å få en overkommelig pris og størrelse for de fleste. I tidsperioden før GSM ble tatt i bruk var NMT 450 og etterhvert NMT 900 de dominerende telefonsystemene for mobile telefoner. Telefonene var store og dyre, og de ble fastmontert i bil. Ordet «mobil» er opprinnelig latinsk og betyr «bevegelig», og mobiltelefonen kalles mobil fordi den kan tas med nesten overalt.
Historie[rediger | rediger kilde]
Teknisk utvikling[rediger | rediger kilde]
Mobiltelefoner sender signaler til nærliggende basestasjoner, som er tilknyttet det øvrige telefonnettet ved hjelp av optisk fiberkabel – eller i sjeldnere tilfeller via radiolink som bruker mikrobølger. Når mobiltelefonapparatet forlater en basestasjons dekningsområde overfører telefonsentralens datamaskin telefonen til neste basestasjon.
Mobiltelefonene brukte opprinnelig frekvensmodulering (FM), men for tiden benyttes forskjellige digitale modulasjoner. Mobiltelefoni skjer i dag ved overføring av digitale informasjonspakker, som skilles fra hverandre i nettet ved enten å sendes i kodet (CDMA) eller i tidsdelt (TDMA) kanalaksess.
Den europeiske, og etterhvert globale, standarden for mobil taletelefoni er GSM, mens USA og andre deler av verden benytter DSC1800, iDEN, cdmaOne, TDMA, og enkelte andre standarder. De ulike standardene er ikke kompatible med mindre mobiltelefonapparatet er satt opp for dual-band, tri-band eller quad-band mottak. Dette gjør det for eksempel mulig å benytte europeiske apparater i Amerika, og til dels omvendt.
Den manuelle VHF mobiltelefontjenesten, OLT, Offentlig Landmobil Telefoni, kom til Norge i 1966. Den første standarden for automatisk mobiltelefon var det felles nordiske systemet NMT 450 (dvs i 450 MHz båndet) som kom i 1981. Tjenesten NMT 900 kom i 1986. Fra midten av 1990-årene ble det vanlig i Europa å sende over 900 MHz, dvs høyere i UHF-båndet. Høyere frekvenser gir større overføringskapasitet, men kortere rekkevidde.
Mobiltelefoni på 1980-tallet[rediger | rediger kilde]
Apparatenes vekt er blitt kraftig redusert ettersom batterienes omfang er blitt ekstremt redusert. På begynnelsen av 1980-tallet utgjorde batteripakkene til mobiltelefonene 10–20 kg, og de fleste mobiltelefonene var derfor stort sett brukt i kjøretøyer eller fartøyer.
På denne tiden eksisterte det kun manuell oppsetting av telefonsamtaler. Samtalene gikk på åpent radiosamband. De fleste mobiltelefonabonnenter var offentlige tjenestemenn, drosjesjåfører, journalister og leger. For å ringe måtte mobiltelefonabonnenten kalle opp den lokale telefonsentralen som så satte opp telefonsamtalen, på en tilsvarende måte som dagens VHF-samtaler på kystradiostasjoner. Inngående samtaler ble ekspedert til den lokale sentralen som foretok oppkall ved hjelp av radioutsending av mobiltelefonabonnentens femsifrede telefonnummer som et sammenhengende tonesignal, slik at mottakerapparatet ringte.
Det første automatiske systemet, NMT 450, ble en umiddelbar suksess. Selv de mest optimistiske prognosene ble sprengt etter kort tid. Spesielt i sentrale strøk var nettet overbelastet og det var vanskelig å få samtaler gjennom. I 1985 var trafikken på 450-nettet i Oslo-området i gjennomsnitt 22 000 samtaler daglig. NMT 900 var i en prosjekteringsfase og man så for seg at en tredobling av kapasiteten i nettet var nødvendig for å dekke behovet. De første delene av NMT 900 systemet ble operative i Oslo-området 2. halvår 1986 og i løpet av 1987 var også Bergen, Trondheim, Stavanger og Haugesund samt hovedveiene mellom disse byene dekket av NMT 900.
I 1991 ble det norske selskapet NetCom GSM tildelt mobil konsesjon i Norge, og NetCom og Telenor begynte året etter utbygging av GSM 900 mobilnett i Norge. Dette innledet æraen med digital mobiltelefoni.
Digital mobiltelefoni[rediger | rediger kilde]
Omkring 1992 ble det lansert digitale mobiltelefoner i markedet, og Europa gikk inn i andre generasjons mobiltelefoni (2G). Standarden GSM ga grunnlag for mobiltelefoner som kan både ringes med (taletelefoni) og brukes til å sende og motta tekst-beskjeder SMS (Short Message Services). GSM tillater i tillegg internett-surfing via WAP (Wireless Application Protocol). GSM støtter dataoverføring med hastigheter fra 9 kbps og opp til 38,4 kbps, men med GPRS har man en teoretisk overføringshastighet på 170 kbps. Den videre kapasitetsutvidelsen via EDGE gir teoretisk hastighet opp til 236 kbps.
Da tredje generasjons mobiltelefoni (UMTS) ble utbygd fra omkring 2001, ble det også mulig å overføre større mengder data via mobiltelefon. UMTS, eller såkalt 3G, har hastigheter opp til 384 kbps (datakapasitet), mens såkalt turbo-3G (HSDPA) har hastigheter i dag på 2 000-4 000 kbps, men som teoretisk vil kunne nå 14.400 kbps. Både NetCom og Telenor lanserte HSDPA i Norge høsten 2007.
I Norge bygger selskapet Nordisk Mobiltelefon Norge AS for tiden ut Ice CDMA 2 000 mobilnett i 450 MHz-båndet med meget god rekkevidde og båndbredde omkring 2 000 kbps, men tilbyr inntil videre (2008) kun datatrafikk, og ikke taletelefoni.
Etterhvert har telefonapparatene blitt mer avanserte og utstyrt med digitalkamera og flere andre funksjoner. Telefonene kan nå brukes til å sende digitale bilder, lyd og video (MMS) og de fleste telefoner har støtte for spill som gjør telefonen til en mobil underholdningsenhet. Mobiltelefonen har tradisjonelt vært et symbol på en person som følger med i tiden og som har et behov for å være tilgjengelig, men er i dag allemannseie og er mer brukt enn fasttelefonen.
Markedene for mobiltelefoni er grundig regulert i Europa, i Norge gjennom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Siden nettverkene er svært kostbare å bygge ut har myndighetene stimulert konkurransen gjennom å pålegge de(n) dominerende netteier(ne) å slippe til konkurrenter i mobilnettet, enten gjennom videresalg av netteiers tjenester, gjennom egen tjenesteutvikling og eget utstyr utplassert i dette nettet (MVNO), eller gjennom adgang til å sende egen trafikk i netteiers nett (roaming). Både pris og vilkår for å sende samtalen ut av et nett (originering) og pris og vilkår for å motta samtalen til et nett (terminering) kan være regulert. Ekomloven med tilhørende forskrifter regulerer telefoni i Norge.
Bruk av mobiltelefon i bil[rediger | rediger kilde]
I Norge er det forbudt etter forskrift om bruk av mobiltelefon i bil å bruke håndholdt mobiltelefon under kjøring. Mobiltelefonen skal være fastmontert. Overtredelse av regelen gir pr. desember 2008 en bot på 1300 kroner. Følgende er fastsatt av Samferdselsdepartementet 17. desember 1999 med hjemmel i vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 § 23 b: «Fører av motorvogn må ikke bruke mobiltelefon under kjøringen, med mindre mobiltelefonen under bruken er plassert i eller på en holder som er forsvarlig fastmontert i motorvognen. Holder skal være montert i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen er en integrert del av kjøretøyets originalinnredning.»[1]
Mobilstråling[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Helserisiko ved mobilstråling
Mobiltelefonprodusenter og offentlige faginstanser som WHO, EU og Statens strålevern er enige om at elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner trenger inn i kroppen, men det er ikke dokumentert at slik stråling utgjør noen helsefare.
Norske mobiltelefoner[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Mobile phones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Mobiltelefonens historie i Norge
- Som å fyllekjøre, artikkel i Aftenposten om mobil og bil
- 30 år siden mobileventyret startet – Telenor 5. januar 2012
