Mizrahisk jødedom
Mizrahisk jødedom er en fellesbetegnelse for de tradisjonene av jødedommen som stammer fra Midtøsten, med hovedvekt på området fra Egypt til Irak og Den arabiske halvøya. Man inkluderer gjerne også persisk jødedom under samlebetegnelsen mizrahisk jødedom, selv om denne tradisjonen har tydelig selvstendige trekk. Rituelt sett har mizrahisk jødedom fellestrekk med både sefardisk jødedom og askenasisk jødedom, men blir ofte sett i sammenheng med sefardisk jødedom på grunn av den sterke påvirkningen derfra fra senmiddelalderen av. I snever forstand inkluderer ikke mizrahisk jødedom den jemenittiske jødedommen og de lokale indiske tradisjonene blant Bene Israel i Mumbai-området og cochin-jøder i den indiske delstaten Kerala (se indiske jøder).
Den mizrahiske jødedommen i snever forstand følger den rituelle tradisjonen «‘edót hammizráh».[klargjør]
I de arabiske landene som Marokko, Algerie, Tunisia, Libya, Egypt, Yemen, Jordan, Libanon, Irak og Syria, bruker mizrahi-jødene arabisk som morsmål, men i Iran, Afghanistan og Usbekistan snakker de farsi (persisk). Etter etableringen av staten Israel i 1948, ble nesten alle jemenitiske, irakiske og libyske jøder og store deler av de andre jødiske samfunnene kastet ut av hjemlandene sine[trenger referanse] og fraktet[av hvem?] til Israel.[trenger referanse]
Etterat Israel ble opprettet flyktet 800 000 jøder fra arabiske land.[trenger referanse] I Iran flyktet en del etter den iranske revolusjonen.[trenger referanse] I dag[når?] gjenstår kun noen små samfunn i Marokko og noen få hundre jøder i andre arabiske land.[omstridt ][trenger referanse] I Iran beregnes det[av hvem?] å være mellom 8 000 og 25 000 jøder.[trenger referanse]
Historie[rediger | rediger kilde]
Før 1948[rediger | rediger kilde]
Etter etableringen av staten Israel og etterfølgende arabisk-israelske krigen i 1948, ble de fleste Mizrahi-jødene enten utvist fra deres arabiske herskere eller de valgte å forlate landet selv og emigrere til Israel.
Anti-jødiske handlinger av arabiske regjeringer i 1950 og 1960- tallet, i sammenheng med grunnleggelsen av staten Israel, førte til avgang av store mengder Mizrahi-jøder fra Midt-Østen. 25000 Mizrahi jøder fra Egypt forlot etter Suez-krisen i 1956, som førte til det overveldende flertallet av Mizrahim som forlot arabiske land. De ble flyktninger, og de fleste gikk til Israel.
I dag[når?] er rundt 40 000 mizrahim spredt over hele den ikke-arabiske muslimske verden, hovedsakelig i Iran, men også Usbekistan, Aserbajdsjan og Tyrkia.
Absorpsjon i israelsk samfunn[rediger | rediger kilde]
Traumaet av brudd fra deres opprinnelsesland ble ytterligere komplisert av vanskelighetene ved overgangen ved ankomst i Israel. Mizrahi-innvandrere og flyktninger ble plassert i rudimentære og hastig reist teltbyer, ofte i utviklingsbyer i utkanten.