Mirin (risvin)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Japansk mirin.

Mirin (味醂 eller みりん) er en søt risvin fra det japanske kjøkken. Den minner om sake, men har en lavere andel av alkohol og høyere andel av sukker.[1] Sukkerinnnoldet er et komplekst kullhydrat som dannes naturlig ved fermenteringen, og er ikke raffinert sukker. Andelen av alkohol reduseres ytterligere når væsken blir oppvarmet.

Der er tre overordnede typer av mirin. Den første er hon mirin (bokstavelig: sann mirin),[2] som har ca. 14 % alkohol, og som produseres ved en 40-60 dager lang meskeprosess.[3][4] Den andre er shio mirin, som inneholder alkohol samt 1,5 % salt for å unngå alkoholavgifter.[5] Den tredje er shin mirin (bokstavelig: ny mirin),[6] eller mirin-fu chomiryo (bokstavelig: mirinaktig krydder),[7] som inneholder mindre enn 1 % alkohol, men som har den samme aromaen.

I Edo-perioden (1603-1868) ble mirin drukket som amazake.[8] Toso, som tradisjonelt drikkes til nyttår, kan lages ved å dyppe en krydderblanding i mirin.[9]

I Kansai blir mirin kokt litt før bruk, slik at noe av alkoholen skal fordampe, mens man i Kantou bruker mirin som det er. Mirin kokt på Kansai-måten kalles for nikiri mirin (煮切り味醂)[10] (bokstavelig: gjennomkokt mirin).

Mirin brukes til at gi stekt fisk et lyst anstrøk eller for å fjerne fiskelukten. Et lite grann brukes ofte i stedet for sukker og soyasaus. Det brukes noen ganger sammen med sushi. Mirin brukes også i teriyakissus.[7]

Mirin-industrien har utnevnt 30. november til hon-mirin-dag, for i et ordspill lyder datoen som '11' (いい, god) og '30' (みりん, mirin).[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Shimbo, Hiroko (2000). The Japanese Kitchen: 250 Recipes in a Traditional Spirit. Ming Tsai. Harvard Common Press. s. 75. ISBN 978-1-55832-177-9. Besøkt 6. januar 2009. 
  2. ^ Yamaguchi, Roy (2003). Hawaii Cooks: Flavors from Roy's Pacific Rim Kitchen. Ten Speed Press. s. 19. ISBN 978-1-58008-454-3. Besøkt 6. januar 2009. 
  3. ^ (japansk). honmirin.org http://www.honmirin.org/page/info.html. Besøkt 10. august 2013. 
  4. ^ a b (japansk) http://honmirin.sakura.ne.jp/. Besøkt 10. august 2013. 
  5. ^ «Diversified uses of Mirin». Taiwan News. Arkivert fra originalen 6. januar 2009. Besøkt 7. januar 2009. 
  6. ^ Telford, Anthony (2003). The Kitchen Hand: A Miscellany of Kitchen Wisdom. Allen & Unwin. s. 153. Besøkt 6. januar 2009. 
  7. ^ a b Shimbo, Hiroko (2000). The Japanese Kitchen: 250 Recipes in a Traditional Spirit. Ming Tsai. Harvard Common Press. s. 77. ISBN 978-1-55832-177-9. Besøkt 6. januar 2009. 
  8. ^ Chiba, Machiko (2005). Japanese Dishes for Wine Lovers. Kodansha International. s. 12. ISBN 978-4-7700-3003-0. Besøkt 6. januar 2009. 
  9. ^ Gauntner, John (31. desember 2001). «An o-tososan a year keeps the doc away». The Japan Times. Arkivert fra originalen 7. januar 2009. Besøkt 7. januar 2009. 
  10. ^ Tsuji, Shizuo (2007). Japanese Cooking: A Simple Art. Kodansha International. s. 219. ISBN 978-4-7700-3049-8. Besøkt 7. januar 2009.