Minitog (modelljernbane)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Minitog i Borås.

Minitog er modelltog, som er så store, at man kan sitte ovenpå dem, selv hvis ikke alle modellene er beregnet for det. Togene kjøres på permanente eller flyttbare baner, som en regel under åpen himmel. De meste utbredte sporvidder er 127 og 184 mm, men det er også andre sporvidder som er omfattet av den europeiske organisasjonen MOROP´s NEM-normer. (Normer for Europeiske Modelljernbaner)

Minitog er forskjellig fra hagebaner som er modelltog man kjører med i hager, men som er for små til personbefordring, og parkjernbaner hvor togene er så store at passasjerene kan sitte inn i vognene. Betegnelsen minitog brukes også om vegkjøretøyer for sightseeingtur og turisttransport eller fornøyelsesopplevelser under betegnelsen turisttoget.

Generelt[rediger | rediger kilde]

Minitog i museumslandsbyen Kürnbach.
En større fransk bane hvor sporvidden 381 mm gir plass for å sitte i togene.

Ettersom minitog normalt kjøres utendørs, må både tog, spor og tilbehør tåle vær og vind, også selv om man det ikke kjøres i hele året. Dette medfører visse minimumskrav til størrelsesforhold og sporvidder. For personbefordring må man også ha styrke og stabilitet i transportmidlet.

Minitogenes utvikling har sitt utspring i Storbritannia, og dermed er det normalt å oppgi sporvidder tradisjonelt i tommer. Sporviddene 5 og 7¼ tommer (127 og 184 mm) er de meste vanlige i Europa, mens 7½ tommer (190 mm) er mest vanlig i USA og Canada. I motsetning til andre modelltog er størrelsesforholdet ikke viktig på disse sporviddene. Det er dermed ikke uvanlig, at tog i størrelsesforholdene 1:4 og 1:8 kjøres begge på en bane med sporvidden 7¼ tommer. Som alternativ kan man bruke tre- eller firestrenget spor, det mente spor med tre eller fire skinner, så tog med forskjellige sporvidder kan kjøres på den samme banen.

Minitogenes store størrelse mente at det er utbredt med damplokomotiver med ekte damp som drivmiddel. Det er også mange andre lokomotiver, som er drevet av en forbrenningsmotor, oftest dieselhydraulisk. Men størsteparten av togene drives med elektromotorer som en regel. I motsetning til mindre modelltogene kommer ikke strømmen gjennom sporene eller fra kjøreledninger, men som regel fra medbrakte akkumulatorer/batterier.

Utbredte sporvidder for minitog med personbefordring.
Skala
(NEM)
Sporvidde Forhold til virkelige sporvidder
Tomme mm Normalspor
(1250-1700 mm)
Smalspor
(850-1250 mm)
Smalspor
(650-850 mm)
Smalspor
(400-650 mm)
3½ tommer 89 mm 1:16 1:11 1:8 1:5,5
5 tommer 127 mm 1:11 1:8 1:5,5 1:4
7¼ tommer 184 mm 1:8 1:5,5 1:4 1:3,3
7½ tommer 190 mm 1:7,5 / 1:8 1:5 1:3
10¼ tommer 260 mm 1:5,5

Anlegg[rediger | rediger kilde]

En typisk bane med minitog er anlagt for en rundtur hvor det bare er en stasjon hvor passasjerene kan stige av og på. Det er både faste og mobile baneanlegg.

Faste anlegg som regel er anlagt i et grønt parklignende landskap med spor, tunneler og bygninger omringet med forskjellige beplantning og mindre innsjøer for å gi besøkerne et harmonisk inntrykk. Planleggingen av banen og utformingen av omgivelsene er dermed viktig å samordne for å skape effekten på passasjerene og besøkerne. Det varieres litt ettersom arbeidet til vedlikeholdelse og pleie av omgivelsene kunne være krevende, så det hendt at utsmykningen enten må begrenses eller uteblir. I områder med praktiske funksjoner hvor det anlegges baner, er det klare grenser for utsmykningen av omgivelsene.

Mobile baner med spor er relativt enkelt ettersom man kan anlegge en slik bane uten å ta seg bryet om landskapet. Banene kan settes ovenpå betongplater, asfalt, gress eller jord etter egne valg. Gjerne i forbindelse med utstillinger, festebegivenheter og liknende.

Offentlige tilgjengelige anlegg ofte er eide av museer, foreninger eller offentlige virksomheter, men det fantes også private anlegg. På foreningseide baner er regelen at foreningsmedlemmene eide togene man kunne ta med hjem om det ikke er oppbevaringsmuligheter på steder. Det er også vanlig at baner kan gjøres tilgjengelige for gjester og interesserte med egne tog, som regel etter avtale.

Møtearrangementene[rediger | rediger kilde]

Årlige møtearrangementer for interesserte og modelljernbaneentusiaster med minitog er vanlig ved flere anlegg, hvor gjestene med egne materiell kan møtes fra store områder over lange avstander. Et av høydepunktene for de europeiske entusiastene er den årlige festivalen Swiss Vapeur Parc i Le Bouveret, Sveits. Dampfestivalen fungerer som møtested for entusiastene som dessuten tiltrekker seg interesserte som vil bivåne minitogene. Swiss Vapeur Parc er ansett for å være den største sveitsiske parken for minitog og har den ene av de to sveitsiske tannhjulsbaner med en sporvidde på 7¼ tommer.

Det største møtearrangementet for modelljernbaneentusiaster med damp- og minitog er Echtdampftreffen, som finner sted hvert år i januar i Karlsruhe med 500 utstillere og over 20.000 besøkerne (2014). En messehall var utelukkende brukt for minitog med en kombinert bane på 5/7¼ tommer med en samlet lengde på 5 km.[1] Andre møtearrangementer kan nevnes som Kölner Echtdampf-Treffen, som avholdes i begynnelsen på november i Messe Sinsheim som en del av Internationalen Modelbauausstellung Om foråret byder Erlebnis Modellbahn i Dresden dessuten på en 5 tommers bane med en lengde på 550 m (2014).

Minitogbanene[rediger | rediger kilde]

Skandinavia[rediger | rediger kilde]

By
Beliggenhet
Sporvidde
[mm]
Lengde
[km]
min.
Radius [m]
maks.
stigning
Drivmiddel år
Internettadresser
Bemerkelser
Norge
Hamar Strandveien 161 Norsk jernbanemuseum
Danmark
Egå (Hjortshøj-Egå) (Århus) Möllevej 184 0,3 8 Damp Modelparken
Hedehusene (København) Hedelandstien 127, 145. 184 1,2 Batteri, damp 1984 Brandhøjbanen
Odense Dannebrogsgade 24 184 0,5 Danmarks Jernbanemuseum
Finland
Hyvinkää Hyvinkäänkatu 9 184 Finland jernbanemuseum (Suomen Rautatiemuseo)
Sverige
Gävle Rälsgatan 1 127
184
0,1
0,6
Järnvägsmuseet
Borås Sandlid 184 1,05 Batteri, Damp, Diesel 1986 (Mai) Borås Miniatyr Ånglok Selskap
Linköping Mutebo Aspnäs 184 1,0 Damp Mutebo-Aspnäs Miniatyrjärnväg

Norge[rediger | rediger kilde]

Den eneste permanente minitogbanen i Norge er i den norske jernbanemuseet i Hamar under navnet Knertitten som ble åpnet i 2002 for sommersesongen hver år utenfor Leikvangen stasjonsbygningen i museumsparken.[2]

Danske baner[rediger | rediger kilde]

Parkbanen ved Danmarks Tekniske Museum

I Danmark er flere offentlige baner for minitog flere steder tilgjengelige. Danmarks Jernbanemuseum i Odense har både en innendørs og en utendørs bane, så museets gjester kan få en tur uansett været. Innendørsbanen er et enkelt spor lagt dels over de jernbanespor i museet, så gjestene kan kjøres like forbi de utstillede togene. Utendørsbanen er litt større men med begrenset utsmykning, ettersom den kjøres i et område, som også benyttes som adgangsvei.

Danmarks Tekniske Museum i Helsingør har også en utendørs bane. Banen het Parkbanen, bygget av en klubb som interesserte seg for minitog, og hvor det er mulig å ha togskjøring i utvalgte weekender i sommerhalvåret.

Derutover er det to foreningseide anlegg med passende omgivelser. Vest for København har Modeldampklubben anlagt Brandhøjbanen med 1200 m spor i det kreative området, Hedeland. Her er det også mulig at komme dit med vanlig tog, ettersom Hedelands Veteranbane har stasjon ved banen. Det andre anlegget er Modelparken Danmark, hvor det er anlagt i Egå nord for Aarhus, og som ble innviet i 2012. Felles for begge baner er, at det kjøres bare i bestemte dager i sommerhalvåret.

USA[rediger | rediger kilde]

«Lilly Belle», Walt Disneys minitog-lokomotiv utstilt på Disneyland Main Station i 1993.

Slike modelltog som kan brukes for personbefordring har den amerikanske betegnelsen backyard railroad for å skille dem fra hagebanen som het garden railroad, med forskjellige sporvidder fra 2½ tommer (64 mm) til 7½ tommer (190 mm). En andre amerikansk betegnelse er også kjent, ridable miniature railway om både minitog for personbefordring uten tak og parkjernbane med tak.

Det har hendt at tidlige smalspor var gjenbrukt som 3 fots (914 mm) smalsporbanen Grizzly Flats Railroad (GFRR) eide av Ward Kimball, en animatør fra Disney som også var kjent som en togentusiast fram til sin død i 2002, som i ettertiden er kalt den første minitogbanen. Kimball før sin død donerte mye av materiellet i inkludert Chloe lokomotivet til Orange Empire Railway Museum i Perris, California. Det vites at Kimballs bane var med på å inspirere Disney til å oppføre Disneyland Railroad i Disneyland i Anaheim, California.[3]

Walt Disney var også en togentusiast i sin tid, og hadde bygd en «miniatyrjernbane», Carolwood Pacific Railroad (CPRR) med sporvidde på 7¼ tommer (184 mm). På CPRR-banen i Los Angeles, California var det meste kjente lokomotivet oppkalt etter hans kone, «Lilly Belle», en 1:8 kopi av et faktisk damplokomotiv, Central Pacific Railroad No. 173. (hjularrangement; 4-4-0) Lokomotivet som del av et tog var kjørt for første gang av Disney den 7. mai 1950.[4] CPRR ble dels åpnet for offentligheten på Disneys invitasjon, blant annet kunne «Lilly Belle» trekke et tog med tolv voksne passasjerer etter seg. Dessverre oppsto en ulykke hvor damplokomotivet ble skadet så glovarm damp slapp ut i 1953. Etter dette ble CPRR stengt.[5]

En av de mange minitogbanene i USA har vært nevnt i Guinness World Records i 2004 for å være den lengste i verden, Train Mountain mellom Klamath Falls, Oregon og Crater Lake nasjonalpark. Lengden på denne banen skal være på 21,3 kilometer med en sporvidde på 7½ tommer (190 mm). Siden har lengden forstørret seg med 16 kilometer ekstra spor.[6]

Japan[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen på den japanske jernbanen var i februar 1854 da den amerikanske flotiljen under kommando av kommandør Matthew C. Perry kom til Edō med flere gaver i lasten. Etter å ha tvunget japanerne til å gi opp isolasjonspolitikken, ønsket Perry å forsterke båndene mellom Japan og resten av verden, og dermed introduserte vestlig teknologi for vertene.

Blant annet et modelltog basert på et 4-4-0 Norris damplokomotiv på 1:4 skala på en bane på omtrent 1,6 kilometer lengde med sporvidde på 610 mm. Modelltoget var stor nok for at man kunne ha en lokomotivfører og vedkommende som ønsket å kjøre med dette toget, kunne sette seg på taket på modellpassasjervognen. Til tross for alvoret under det noe ubehagelige møtet mellom Perry og samuraiene vist modelltoget seg å være ett suksessrikt fornøyelseslek for japanerne som latt sin elsk på nyvinningen.

Perry dro hjem med en amerikansk-japansk traktat, men han hadde vekket det japanske folkets entusiasmen for det nye transportmidlet på skinner med minitoget som var begynnelsen på historien fram til høyhastighetstoget Shinkansen i det tjueførste århundret.[7]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Echtdampf Hallentreffen
  2. ^ Minitoget Knertitten
  3. ^ Amendolas 138–139.
  4. ^ Walt´s Barn
  5. ^ Broggie 2014 s. 179–180
  6. ^ Friends of Train Mountain
  7. ^ Dan Free, Early Japanese Railways 1853-1914, s. 25-27

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Amendola, Dana (2015). All Aboard: The Wonderful World of Disney Trains (1st ed.). Disney Editions. ISBN 978-1-4231-1714-8.
  • Broggie, Michael (2014). Walt Disney's Railroad Story: The Small-Scale Fascination That Led to a Full-Scale Kingdom (4th ed.). The Donning Company Publishers. ISBN 978-1-57864-914-3.
  • Dan Free; Early Japanese Railways 1853-1914 Tuttle Pub. 2008 ISBN 978-0-8048-4973-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]