Militærdoktrine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Militærdoktrine er uttrykk for hvordan militære styrker bidrar til kampanjer, store operasjoner, kamper, og engasjementer.

Det er en veiledning til handling, snarere enn harde og raske regler. Doktrinen skal gi en felles referanseramme over de militære. Det bidrar til å standardisere operasjonene, tilrettelegge for beredskap ved å etablere felles måter å utføre militære oppgaver på.

Doktrinen skal linke sammen teori, historie, eksperimentering og praksis.[1] Målet er å fremme initiativ og kreativ tenkning. Doktrinen skal gi de militære uttalelser om hvordan militære styrker skal gjennomføre operasjoner og gi et felles leksikon for bruk til militære planleggere og ledere.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

NATO's definisjon av doktrine, som brukes uendret av mange medlemsland, er:

"Grunnleggende prinsipper som veileder de militære styrkes aktiviteter for å nå sine mål." Doktrinen er autoritativ, men krever vurderinger i gjennomføringen av programmet".[2]

Norsk militærdoktrine[rediger | rediger kilde]

Forsvarets fellesoperative doktrine[rediger | rediger kilde]

Forsvarets fellesoperative doktrine setter opp norske sikkerhets- og forsvarspolitiske rammer, og instruerer bruken av norske militære styrker. En norsk doktrine skal også ivareta nasjonale særtrekk, og beskrive forhold som ikke dekkes i NATO.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Attrill, Mark . "NATO-Doktrine." De Tre Sverd Magazine, 2015: 14.
  2. ^ AAP-6(V) NATO Ordliste og Definisjoner
  3. ^ https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/id/317149/FFOD%202014.pdf

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Bert Chapman. Militær Doktrine: En Referanse Håndbok. Santa Barbara, Cal.: ABC-CLIO, 2009.
  • Austin Lang. Sjelen, Hærskarenes gud: Counterinsurgency Lære og Militære Kulturen i USA og STORBRITANNIA. Ithaca–London: Cornell University Press, 2016.
  • Christopher S. Twomey. Den Militære Objektiv: Doktrinære forskjeller, og Avskrekking Svikt i Sino-Amerikanske Forholdet. Ithaca–London: Cornell University Press, 2010.