Mileva Marić

Mileva Marić
Født		19. des. 1875 Titel (Kongedømmet Ungarn, Østerrike-Ungarn)
Død		4. aug. 1948 (72 år) Zürich (Sveits)
Beskjeftigelse		Lærer
Utdannet ved		Universitetet i Zürich Eidgenössische Technische Hochschule Zürich Universitetet i Heidelberg
Ektefelle		Albert Einstein (1903–1919)
Far		Miloš Marić
Mor		Marija Ružić
Søsken		Zorka Marić Miloš Marić
Barn		Lieserl Marić Eduard Einstein Hans Albert Einstein
Nasjonalitet		Kongedømmet Ungarn
Gravlagt		Friedhof Nordheim
Mileva Marić på Commons

Mileva Marić (født 19. desember 1875 i Titel i Vojvodina, det tidligere Østerrike-Ungarn (i nåværende Serbia), død 4. august 1948 i Zürich i Sveits), var en serbisk matematiker. Hun var Albert Einsteins første kone.

Marić og Einstein begynte begge studier ved ETH Zürich i 1896. De ble forelsket og Marić fødte i hemmelighet en datter, Liserl (Lille Lise). Om Liserl døde eller ble adoptert bort er ikke kjent. Marić og Einstein giftet seg 6. januar 1903 og fikk to sønner.

I 1905 publiserte Marić og Einstein fire artikler som kom til å snu hele vårt verdensbilde på hodet. Det er ukjent hvilken rolle Marić hadde. I brevveksling mellom dem seinere framkommer det at begge hadde inngående kjennskap til teoriene som ble publisert og de omtaler dem som et felles eie. De ble skilt 14. februar 1919, da var avtalen at penger fra en fremtidig Nobelpris skulle tilfalle Marić. Og slik ble det.

I de senere år har Marić fått fornyet oppmerksomhet i Serbia. Hennes vitenskapelige rolle ble belyst på et symposium om Mileva Marić Einstein i oktober 1995 i Novi Sad. Teater og noveller: Mileva Ajnstajn, et drama i to akter av Vida Ognjenovic og novellene Mileva Maric av Dragana Bukumirovic og Mrs. Einstein av Anna McGrail.

Oppvekst og studier

Mileva Marićs far er Milos Marić (1846–1922) og mor Marija Ruzic Marić (-1924). Som syvåring kunne hun lese, regne, lese noter og snakke serbisk og tysk. I 1891 begynte hun på gutteskole og ble best i klassen i matematikk. Fordi jenter ikke kunne gå på gymnas i Østerrike-Ungarn hvor familien bodde, sendte faren henne til gymnasiet i Sabac i Serbia. Der lærte hun matematikk, fysikk, tysk og fransk. Da faren ble ansatt ved høyesterett i Zagreb i 1892, ble Marić elev ved den kongelige klassiske videregående skole som første jente. I november 1894 reiste hun til Zürich for å begynne på pikeskole. I Zürich bodde hun sammen med Ruzica Drazic som hun kjente fra Sabac. De ble venner resten av livet. En annen klassekamerat til Marić var Nikola Tesla (1856–1943).

Våren 1896 begynte Marić på medisinstudiet på Eidgenössische Technische Hochschule Zürich, ETH Zürich, men skiftet i oktober til matematikk og fysikk på ETH Zürich og ble den sjette studenten i klassen. Her traff hun Albert Einstein som var tre og et halvt år yngre. Marić var den første kvinnen på dette studiet og den femte kvinnen som gikk på ETH Zürich. Hun fikk gode karakterer de første årene på høyskolen og arbeidet mot en doktorgrad i varmeledning. I november 1897 flyttet hun til Heidelberg og fulgte studier ved universitetet. Hun ble fascinert av et foredrag om forholdet mellom hastigheten til et molekyl og avstanden det tilbakelegger mellom to kollisjoner, og skrev om dette i kjærlighetsbrev til Einstein. Senere er dette kanskje begynnelsen til den andre artikkelen i 1905 om Brownske bevegelser. Marić flyttet så tilbake til Zürich og studerte der sammen med Einstein. Da Einsteins foreldre ble kjent med forholdet til Marić, ble spesielt moren rasende. Hun mente at Mileva ikke ville være den rette svigerdatter. Marić var eldre enn Albert og for 'boklig', og så var det kanskje upassende at hun var katolikk.

Etter mange år med akademiske triumfer og planer om eksamener og avhandlinger mistet Marić taket på studiene. Hun strøk til eksamen i 1900. Sommeren 1901 klarte hun heller ikke eksamen og ga opp å skrive på oppgaven sin. Hun var gravid. Foreldrene til Albert Einstein ba han bryte all kontakt med Marić. Noe han også gjorde. Hun måtte i all hemmelighet reise til Novi Sad. Marić fikk en datter i januar 1902. Dette ble først kjent i 1987 da John Stachel utga The Collected Papers of Albert Einstein, Princeton University Press (1987).

Familieliv

Marić klarte ikke å slippe tanken på matematikk og teoretisk fysikk, og Albert Einstein. Det er lite man vet om henne, kanskje kunne Marić ikke få arbeid som lærer fordi hun ikke klarte eksamen ved ETH Zürich, eller var det egenskapene til en serbisk kvinne som styrte hennes valg; når du har valgt en mann skal du ofre alt for han. Marić giftet seg med Einstein 6. januar 1903, da hadde Einstein hatt fast arbeid på patentkontoret i Bern siden juni året før. Den 14. mai 1904 fødte Marić sin første sønn, Hans Albert.

Einstein sendte inn en doktoravhandling til ETH Zürich i 1901 som ble avvist. 30. april 1905 leverte han en revidert utgave som ble godtatt. Familien Marić/Einstein hadde nok brukt tid på dette også, men det var artikler for publisering i ’Annalen der Physik’ som preget hjemmet til Marić. Den russiske fysikeren Abram Fedorovich Joffe (1880–1960) var assistent hos Wilhelm Conrad Röntgen (1845–1923) i perioden 1903 til 1906 i München. Röntgen var med i redaksjonen til 'Annalen der Physik'. Joffe leste Einsteins originale artikler, som var underskrevet 'Einstein-Maric'.

Tegn på hva familien var opptatt med, finnes i et brev fra mars 1901 der Einstein skriver: «Sammen skal vi seierrikt avslutte vårt arbeide med relativ bevegelse». Formuleringen kunne umiddelbart tyde på at de i fellesskap var i gang med å utvikle en teori. Marić og Einstein var forelsket og at de i kjærlighetsbrevene diskuterte grunnlaget og utviklingen av relativitetsteorien er nokså spesielt. Marić var klart med som viktig både i utvikling av ideene og i de matematiske beregningene som beviser teoriene.

Marić var hjemme og understøttet Einsteins raske karriere og berømmelse. Året 1905 ble særegent. I løpet av ett år skrev de fire artikler som ble publiset i ’Annalen der Physik’. (Se Mirakelåret 1905.) Marić ofret seg helt for hjemmet, mannen og teoriene. Det var i hjemmets stuer og atomsfære at det ble diskutert, matematiske bevis ble skrevet og artikler ble lagt i brev for publisering. 28. juli 1910 fødte hun en sønn, Edvard. Senere ble begge guttene tatt med til Novi Sad og døpt 22. september 1913.

Skilsmisse og Nobelprisen

Forholdet mellom Marić og Einstein utvikler seg mot en krise. Einsteins personlige og vitenskapelige suksess førte ikke til en tilsvarende utvikling i forholdet til Marić. Etter professoratet i Praha og ved ETH Zürich, ble Einstein professor ved Kaiser Wilhelm Instituttet i Berlin i april 1914. Marić følte seg ensom og utilpass i storbyen Berlin, hvor hun ikke hadde noen venner. Sønnen Hans Albert likte seg ikke på skolen. Den hadde streng disiplin og all læring gikk ut på å lære utenat. Allerede i sommerferien 1914 reiste Marić med sine to sønner til Zürich. Meningen var at de bare skulle på ferie, men virkeligheten ble en helt annen. Den 14. februar 1919 ble skilsmisseavtalen undertegnet.

I 1922 ble det offentliggjort at Einstein fikk Nobelprisen i fysikk for 1921. Alle pengene ble overført til Marić slik som avtalt i skilsmisseavtalen.

Sønnene

Edvard var musikalsk og interessert i litteratur. Han studerte medisin, og i perioder var han plaget av psykiske lidelser. Marić sto ved hans side hele sitt liv. Etter et sammenbrudd i 1929 pleiet hun ham til sin død.

Det gikk bedre med Hans Albert Einstein (1904–1973). Han ble professor i hydraulikk fra 1947 til 1971 ved Berkeley universitet i California. Han hadde lite å gjøre med sin far, men delte flere av hans interesser. Han var gift to ganger og fikk tre barn.

Mirakelåret 1905

I 1905 hadde familien Einstein/Marić sitt Annus mirabilis som forskere. Mens Einstein var på patentkontoret om dagen der han bare kunne arbeide med patenter, var Marić hjemme med 1 år gamle Hans Albert. Om kvelden diskuterte de og skrev ned sine teorier. Marcel Grossmann (1878–1936) var venn av familien og hjalp til med matematiske utlegninger. Følgende fire artikler ble publisert og kom til å snu hele vårt verdensbilde på hodet:

1. ”«Über einen die Erzeugung und Verwandlung des Lichtes betreffenden heuristischen Gesichtspunkt». Annalen der Physik, 1905, (17): p.132-148. 2. «Über die von der molekularkinetischen Theorie der Wärme geforderte Bewegung von in ruhenden Flüssigkeiten suspendierten Teilchen». Annalen der Physik, 1905, (17): p.549-560. 3. «Zur Elektrodynamik bewegter Körper». Annalen der Physik, 1905, (17): p.891-921. 4. «Ist die Trägheit eines Körpers von seinem Energieinhalt abhängig?». Annalen der Physik, 1905, (18): p. 639-641.

I den første artikkelen forklares fotoelektrisk effekt. Energirike fotoner, som f.eks. i ultrafiolett lys, kan komme inn til et atoms elektroner og derved skyve dem ut av atomet. Hvis et foton har en større energi enn den energi et elektron er bundet med, så vil det løsrevne elektronet få overskuddsenergien som kinetisk energi. Den fotoelektriske ligning viser, at det eksisterer en lineær sammenheng mellom den kinetiske energi i et løsrevet elektron og frekvens til det lys (fotoner) som vekselvirker med atomet. For denne første artikkelen fikk Einstein Nobelprisen i fysikk, men det skjedde først i 1921.

Nobelprisen i fysikk 1921

I 1827 oppdaget Robert Brown at pollenkorn oppslammet i vann hadde en tilfeldig bevegelse. Brown trodde at pollenkornene var levende, men da han tok noe fint glasstøv i vannet så han fortsatt den tilfeldig sikksakkbevegelsen. Høyere temperatur i vannet ga hurtigere bevegelser. I den andre artikkelen fra 1905 gis en teoretisk forklaring på de tilfeldige skranglebevegelsene eller brownsk bevegelse.

I den tredje artikkelen studeres og sammenlignes fysiske fenomener og naturlover i referansesystemer, som beveger seg med konstante hastigheter i forhold til hverandre i den spesielle relativitetsteorien. Forklaringen er basert på to aksiomer: Galileos gamle idé om at lover i naturen er de samme for alle observatører med samme hastighet i forhold til hverandre, og at lyshastigheten var den samme for alle observatører.

Den fjerde artikkelen handler om at masse og energi er samme fysiske fenomen. Her utledes den berømte likning $E=mc^{2}$.

Livets slutt

Marić ofret seg helt for sin sønn Edvard. Etter hans sammenbrudd i 1929 måtte han pleies. I september 1948 fikk han et nytt anfall og Marić brøt sammen. Mileva Marić døde i Zürich i Sveits i desember 1948. Det var ingen notis i aviser og graven ble glemt. Mileva Marić var en kvinne med spesielle evner og egenskaper og var samtidig med kvinnelige atomfysikere som Marie Curie og Lise Meitner.

Publikasjoner

• Über einen die Erzeugung und Verwandlung des Lichtes betreffenden heuristischen Gesichtspunkt. Annalen der Physik, 1905, (17): p.132-148.
• Über die von der molekularkinetischen Theorie der Wärme geforderte Bewegung von in ruhenden Flüssigkeiten suspendierten Teilchen. Annalen der Physik, 1905, (17): p.549-560.
• Zur Elektrodynamik bewegter Körper. Annalen der Physik, 1905, (17): p.891-921.
• Ist die Trägheit eines Körpers von seinem Energieinhalt abhängig?. Annalen der Physik, 1905, (18): p. 639-641.

Eksterne lenker

• En side om Mileva Marić