Michael Sars

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Michael Sars
Sars Michael 1805-1869.jpg
Født 30. august 1805
Bergen
Død 22. oktober 1869 (64 år)
Christiania
Gravlagt Vår Frelsers gravlund
Ektefelle Maren Sars
Barn Eva Nansen, Ernst Sars, Georg Ossian Sars, Mally Lammers
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Yrke
7 oppføringer
Teolog, biolog, prest, professor, naturviter, marinbiolog, carcinologist
Nasjonalitet Norge
Medlem av Kungliga Vetenskapsakademien, Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Utmerkelser Ridder av St. Olavs Orden

Michael Sars (født 30. august 1805 i Bergen, død 22. oktober 1869 i Christiania) var en norsk marinbiolog, professor i zoologi og prest, regnet som den største zoolog Norge har fostret.[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han studerte ved Bergen katedralskole 1818-23 før teologistudier ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania som han finansierte ved å være privatlærer.[2] Han studerte zoologi med Jens Esmark, ble cand.theol. 1828 og giftet seg.

Michael Sars søkte kall som sogneprest ute ved havet på øya Kinn fra 1831 fordi har innså at han i begynnelsen ikke kunne forsørge sin familie som zoolog, og fortsatte i sin prestegjerning i 24 år. Han slo gjennom som zoolog internasjonalt allerede i 1835 med arbeidet «Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i Havet ved den Bergenske Kyst levende Dyr». Dette førte til at han fikk et betydelig studiestipendium fra Stortinget og kunne reise i 1837 til forskermiljøene i Paris, Bonn, Frankfurt, Leipzig, Dresden, Praha og København.[3]

I 1839 flyttet han til Manger hvor han fremdeles var prest, men like fullt produserte marinzoologiske avhandlinger på løpende bånd. De første årene arbeidet han særlig med livshistorie og metarmofose hos maneter, mollusker og pigghuder.[3] Han påviste at bløtdyrene hadde frittsvømmende larvestadier i 1839 og i 1841 utga han et klassisk arbeid om polyppene til stormaneter. I 1844 kom et arbeid om sjøstjernenes utvikling og i 1845 et bidrag om leddormenes utvikling. Alle arbeidene vakte berettiget oppsikt i utlandet. Sars ble blant annet utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Zürich (1846) og i Berlin.[4]

Etter en ekspedisjon langs våre nordlige kyster i 1849, oppholdt Sars seg i Trieste ved Adriaterhavet sommeren 1851, og i Napoli og Messina vinteren 1852-53. På reisene tok han opp en av sine store interesser, nemlig dyregeografien, spesielt sjødyrenes vertikale fordeling. Han greide etter hvert å ta prøver ned til 400-500 favners dyp med skrape fra robåt og fant levende organismer så langt ned han kunne komme. Dette var sensasjonelt, for tidligere hadde havdypet vært ansett som en død «ørken». I 1851 fikk han plass i bestyrelsen for Bergen Museum.

I 1853 søkte han avskjed som prest og i 1854 ble han utnevnt til et ekstraordinært professorat ved Universitetet i Oslo. Sars solgte i 1857 sin zoologiske samling på 34 000 eksemplarer for 4 100 specidaler og foretok den sommeren sin andre reise til Lofoten og Finnmark, nå sammen med Daniel Cornelius Danielssen. Ekspedisjonen i 1859 gikk til Nordvestlandet (Molde, Kristiansund og Florø). Han var svært syk på sin siste tur i 1869 til Sunnhordland og Hardangerfjorden.

Sars var gift med Maren Cathrine Welhaven Sars (1802–89) som var søster til Johan Sebastian Welhaven. De fikk åtte barn som vokste opp. Blant de mest kjente er historieprofessor Johan Ernst Sars, marinbiolog og professor i zoologi Georg Ossian Sars og sangerinnen Eva Helene Sars Nansen som var gift med Fridtjof Nansen.

Oppkallinger[rediger | rediger kilde]

Han ga navn til Sars' gate i Oslo, Michael Sars gate i Florø og Stavanger.

To av Havforskningsinstituttets fartøy har hatt navnet FF «Michael Sars», det siste solgt i 2002 etter 25 års tjeneste.

Sars ga også navn til

  • småmanetene Sarsia (Lesson, 1843) og Sarsiella (Hartlaub, 1907);
  • bryozene Sarsiflustra (Julien, 1903),
  • planktonalgen Michaelsarsia (H. H. Gran, 1912),
  • artene Sarsia.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ O. Nordgaard (1918). Michael og Ossian Sars. Steenske forlag.  [96 sider]
  2. ^ Michael Sars i Store norske leksikon
  3. ^ a b Marit E. Christiansen (12. juni 2015). «Michael Sars». Historikk. Naturhistorisk museum i Oslo. Besøkt 9. november 2015. 
  4. ^ Barbara Charton (2008). «Michael Sars». The Facts on File Dictionary of Marine Science. Infobase Publishing. s. 349–350. ISBN 978-0-8160-6383-3.