Hopp til innhold

Michael Ignatieff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Michael Ignatieff
Født12. mai 1947[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
Toronto[5]
BeskjeftigelseJournalist, historiker, politiker, romanforfatter, filosof, skribent, universitetslærer Rediger på Wikidata
Embete
  • Leader of the Official Opposition
  • Leader of the Liberal Party of Canada (2008–2011)
  • medlem av Underhuset
  • medlem av Underhuset (39th Canadian Parliament, Etobicoke—Lakeshore)
  • medlem av Underhuset (Canadas 40. parlament, Etobicoke—Lakeshore, 2008–2011)
  • Cleveringa chair (2013–2014) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad
Utdannet vedUniversity of Oxford
Trinity College
Harvard University
Upper Canada College
University of Toronto
FarGeorgij Ignatjev
MorAlison Grant[6]
PartiCanadas liberale parti
NasjonalitetCanada
Utmerkelser
10 oppføringer
CIF Chanchlani Global Indian Award
Hannah Arendt-prisen (2003)[7]
Lionel Gelber Prize (1994)
Francisco Cerecedo Prize (2012)
Governor General's Award for English-language non-fiction (1987)
Gordon Montador Award
Medlem av Order of Canada
Heinemann Award (1988)
Fyrsten av Asturias' pris for samfunnsvitenskap (2024)[8]
Dan David Prize (2019)[9]
Signatur
Michael Ignatieffs signatur
Michael Ignatieff på Commons

Michael Grant Ignatieff (født 1947) er en kanadisk historiker, journalist, romanforfatter og tidligere politiker.[10][11] Ignatieff var leder av og statsministerkandidat for Canadas liberale parti fra 2008 til 2011[12], og rektor ved Central European University i perioden 2016–2021.[13]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Ignatieff ble født 12. mai 1947 i Toronto. Han har doktorgrad i historie fra Harvard University (1976).[10] Ignatieff har russisk familiebakgrunn og faren flyktet som barn sammen med familien (via Frankrike og Storbritannia) til Nord-Amerika i forbindelse med den russiske revolusjonen.[14][15] Faren var etterkommer av russisk adel og studerte ved Oxford etter at han ble kanadisk statsborger. Farfaren var utdanningsminister i tsar Nikolai IIs siste regjering og var venn av Vladimir Nabokov. Farmoren var født i en fyrstefamilie. De kom til Canada med litt av formuen intakt.[16] Moren var skotsk og presbyteriansk bakgrunn. Ignatieff har skrevet om familiens historie i The Russian Album (1987).[11]

Familien flyttet til New York da han var barn fordi faren representerte Canada i United Nations Atomic Energy Commission. På grunn av farens arbeid som diplomat vokste han for en stor del opp utenlands og kom tilbake til Canada i 1959. I 1968 arbeidet han for Pierre Trudeau.[17] I likhet med mange unge på den tiden beundret han Trudeau.[18] Ignatieff var fra 2008 leder av partiet og opposisjonen i parlamentet samtidig som Justin Trudeau var nyvalgt representant.[19] Da Ignatieff begynte i politikk ble han til dels omtalt som den nye Trudeau.[20]

Virke

[rediger | rediger kilde]

Etter doktorgraden underviste han ved University of British Columbia, King’s College, Cambridge, Harvard, Oxford, University of California, University of London, og London School of Economics. Han bodde i England fra 1978 og arbeidet der delvis som profilert journalist og kritiker. For BBC laget han den prisbelønte dokumentarserien Blood and Belonging: Journeys into the New Nationalism (vist på BBC i 1993). Han argumenterte for Responsibility to Protect og støttet de amerikansk intervensjon i Kosovo og Irak.[10][17][11][21]

Ignatieff under åpning av Wien-campus for Det sentraleuropeiske universitet etter flytting fra Ungarn.
Ignatieff sammen med Barack Obama (t.v.), Ottawa, 2009.

Fra 2014 var han Edward R. Murrow Professor of the Practice of Politics and the Press ved Kennedy School på Harvard. Han var rektor ved Central European University 2016-2021.[10][13] I hans tid flyttet universitetet fra Ungarn til Østerrike på grunn av forholdene i Ungarn under Viktor Orbans ledelse. Universitetet ble etablert i 1991 med støtte fra George Soros.[22]

Han flyttet tilbake til Canada i 2005. Ignatiff var medlem av Underhuset i Canadas parlament 2006–2011. I 2009 stilte han som statsministerkandidat i Canada; det konservative partiet drev kampanje mot Ignatieff basert på hans 30 år utenfor Canada. Han trakk seg som leder etter valget i 2011 etter å ha tapt sitt eget sete og partiet bare fikk 34 seter mot Stephen Harpers parti som fikk 167 av 308.[10][17][11][23] Det store nederlaget i 2011 skyldes for en stor del Ignatieff selv ifølge avisen Toronto Star.[24]

Ignatieff publiserte i 1999 Isaiah Berlin. A life om sin venn og lærer Isaiah Berlin. Biografien er basert på ti år med samtaler og tilgang til Berlins private korrespondanse.[14] Ignatieffs biografi om Berlin er forbilledlig ifølge New York Times. Biografien beskriver blant annet Berlins møter med fremstående forfattere, politikere og tenkere som blant andre Victor Rothschild, Virginia Woolf, T. S. Eliot, David Ben-Gurion, Ludwig Wittgenstein, Sigmund Freud, John Maynard Keynes, Boris Pasternak, John F. Kennedy og Winston Churchill.[25]

Han ble tildelt Hannah Arendt-prisen (av Heinrich Böll-stiftelsen) i 2003.[26]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Michael-Ignatieff, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000024787, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Internet Philosophy Ontology project, InPhO ID thinker/3288, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.boell.de[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Michael Ignatieff, Premio Princesa de Asturias de Ciencias Sociales», verkets språk spansk, besøkt 17. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ dandavidprize.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e «Michael Ignatieff | Research Starters | EBSCO Research». EBSCO (på engelsk). Besøkt 1. november 2025. 
  11. ^ a b c d Gopnik, Adam (31. august 2009). «The Return of the Native». The New Yorker (på engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 1. november 2025. «Michael Ignatieff, journalist, political philosopher, novelist, authorized biographer of his mentor and friend Isaiah Berlin,....» 
  12. ^ Hoffmann, Stanley (1. mai 1999). «Isaiah Berlin: A Life». Foreign Affairs. May/June 1999 (på engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 20. januar 2024. 
  13. ^ a b «Michael Ignatieff | CEU People». people.ceu.edu. Besøkt 1. november 2025. 
  14. ^ a b «Michael Ignatieff | Biography & Facts | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 20. januar 2024. 
  15. ^ Ignatieff, Michael (20. oktober 1983). «Michael Ignatieff · Diary: Uncle Alyosha». London Review of Books. 19 (på engelsk). 05. ISSN 0260-9592. Besøkt 1. november 2025. 
  16. ^ Belluz, Julia (29. mars 2011). «The Bull Meter: Michael Ignatieff on his family’s flight from Russia». Macleans.ca (på engelsk). Besøkt 1. november 2025. 
  17. ^ a b c «Michael Ignatieff | Biography & Facts | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 1. november 2025. 
  18. ^ Wright, Donald; Cheney, Thomas (2009). «Pierre Trudeau, Michael Ignatieff, and the Flame of 1968». Acadiensis. 2. 38: 159–167. ISSN 0044-5851. Besøkt 1. november 2025. 
  19. ^ «Out in the Cold With Justin Trudeau». New York Times (på engelsk). 11. januar 2025. Besøkt 1. november 2025. 
  20. ^ https://www.cbc.ca/news/canada/canadian-odyssey-1.843918
  21. ^ «Friends disunited». The Guardian (på engelsk). 24. mars 2003. ISSN 0261-3077. Besøkt 1. november 2025. 
  22. ^ Løkeland-Stai, Espen (22. november 2019). ««Dette er et ganske autoritært regime som stenger universitetet som ledd i et forsøk på kontroll av sivilsamfunnet».». www.khrono.no. Besøkt 1. november 2025. 
  23. ^ Goldenberg, Suzanne (3. mai 2011). «Michael Ignatieff resigns after Canada poll defeat for Liberal party». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. november 2025. 
  24. ^ Star, Linda Diebel Special to the (7. mai 2011). «Exclusive: What really sunk Michael Ignatieff and the Liberals». Toronto Star (på engelsk). Besøkt 1. november 2025. 
  25. ^ Bernstein, Richard (25. november 1998). «BOOKS OF THE TIMES; Foxes, Hedgehogs and the Defense of Freedom». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 20. januar 2024. 
  26. ^ «Hannah Arendt Award for Political Thought | Heinrich Böll Stiftung». www.boell.de (på engelsk). Besøkt 22. januar 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Michael_Ignatieff&oldid=25553222»