Meticillinresistente Staphylococcus aureus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
MRSA fotografert i elektronmikroskop

Meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA) er betegnelsen på stammer av bakterien Staphylococcus aureus (gule stafylokokker) som har utviklet resistens mot alle penicilliner. De har et eget gen, MecA, som koder for en forandret type Penicillin-bindende protein i celleveggen, som ikke lar seg påvirke av penicilliner. Resistens mot vanlig penicillin via betalaktamase-produksjon ble oppdaget allerede i 1947, men resistens mot meticillin og andre vanlige antibiotika brukt mot stafylokokk-infeksjoner (kloksacillin og dikloksacillin) ble først oppdaget i Storbritannia i 1961, og blir nå funnet over hele verden. Bakterier av arten Staphylococcus aureus som ikke er resistente mot meticillin kalles Meticillinsensitive Staphylococcus aureus (MSSA).

Det er gode holdepunkter for at liberal bruk av antibiotika skaper en seleksjon og økende forekomst av MRSA.

MRSA er en risiko for pasienter med åpne sår eller svekket immunforsvar. MRSA begynte som hospitalsinfeksjoner men smitter fra dyr og infiserte miljøer og mellom mennesker fra friske smittebærere.[1][2]

Menneskehuden er normalt kolonisert med stafylokokk-bakterier, og kolonisering med MRSA er i seg selv ikke alvorlig. MRSA-infeksjon kan derimot være livstruende for pasienter med dype sår, venekatetere, implanterte fremmedlegemer i kroppen, eller som en sekundær infeksjon hos pasienter med nedsatt immunforsvar. Problemet er at MRSA ikke er følsomme for de typene antibiotika som normalt foreskrives for disse infeksjonene, og infeksjonen fortsetter dermed uhindret.

I Norge er MRSA mindre utbredt enn i mange andre land, sannsynligvis fordi myndighetene har drevet holdningskampanjer overfor legene, som har blitt relativt forsiktige i sin bruk og forskrivning av antibiotika. Alt helsepersonell og helsefagsstudenter som har arbeidet på helseinstitusjoner utenfor Norden og Nederland testes for MRSA før de igjen får utføre pasientrettet arbeid i Norge.

MRSA er utbredt i store deler av verden med unntak av Norden og Nederland. Det er stor geografisk variasjon i MRSA-forekomsten, og det anføres at opptil 50% av påviste stafylokokker er meticillinresistente i enkelte stater i USA, 25–50% i Sør-Europa, opp mot 80% i Det fjerne østen og vanligvis mindre enn 1% i Norden og Nederland.[3] Infeksjoner og bærerskap av MRSA er meldepliktig til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) i Norge.

LA-MRSA[rediger | rediger kilde]

Varianten LA-MRSA (fra engelsk Livestock Associated MRSA), også benevnt CC398, forekommer hos gris, fjørfe, storfe, småfe, hund, katt og hest.[4]

Behandling[rediger | rediger kilde]

MRSA-infeksjon kan behandles med andre typer antibiotika som vancomycin, linezolid, teicoplanin eller daptomycin, men disse midlene må gis intravenøst.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ MRSA. Sundhedsstyrelsen
  2. ^ Fakta om MRSA og MRSA 398. Statens Seruminstitut
  3. ^ «Meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA)». Pasienthåndboka.no. Arkivert fra originalen 27. november 2010. Besøkt 13. september 2007. 
  4. ^ Methicillinresistens. Veterinærinstituttet. Besøkt 14. september 2016