Metamodernisme
Metamodernisme er en kulturell utvikling som later til å komme som en reaksjon til postmodernismen. Metamodernisten er i konstant bevegelse mellom modernitetens fremtidsoptimisme og postmodernismens kynisme. Mens postmodernisten gjerne bare tok ifra hverandre ting, setter metamodernisten like mye ting sammen igjen som vedkommende tar dem i fra hverandre. I praksis er utslaget ofte nærmest romantisk og på grensen til sentimentalt.
I likhet med postmodernisten vet nemlig metamodernisten at verden ikke kan reddes, men i motsetning til postmodernisten ser metamodernisten fremdeles et håp, og forsøker, tross alt. Trekk av dette i pop-kulturen ser man for eksempel i James Bond-filmen Casino Royale, hvor hovedpersonen tas ifra hverandre i den forstand at det stilles spørsmål til muligheten for at et slikt menneske kan finnes. I motsetning til 90-tallets filmer fører imidlertid ikke dette til at man gjerne tar hele skrittet ut og gjør ham til et todimensjonalt ikon, i stedet rekonstrueres figuren. James Bond blir gjort følsom, menneskelig, ja -- realistisk. Et annet tegn på denne kulturelle utviklingen finnes i tilbakevendelsen av den britiske TV-seriefiguren Doctor Who som i et romskip formet som en telefonboks reiser rundt i verdensrommet og ordner opp i all slags problemer. Mens TV ble mer og mer postmodernistisk, for eksempel med ironiske Seinfeld, overlevde ikke noe så uskyldig og oppriktig som Doctor Who. Siden seriens gjenopptakelse i 2005 har den imidlertid blitt mer populær enn noensinne, selv i USA hvor den i utgangspunktet ikke var kjent.[1] Også blogging kan ses på som et metamodernistisk fenomen. Grunnlaget for all blogging, internett, sørger for at hver blogger bare er en dråpe i havet. Avstanden til tanken om at det man skriver ikke er særlig mye verd, og at ingen kommer til å bry seg, er kort. Likevel finnes det enorme mengder blogger på nettet hvor folk ikke bare, på tross av det nevnte, velger å åpne hjertet sitt, men som også blir lest.
I norsk samtidslitteratur kan man trekke frem Karl Ove Knausgård som en klart metamodernistisk forfatter. I Min kamp går han for eksempel postmodernistisk nok med på at alt som kan sies også kan motsies, at faste sannheter med andre ord ikke finnes, men uten at det stopper ham fra å la ærligheten være prosjektets hjerte. Et annet eksempel er Tore Renberg som forsøker å fortsette den realistiske litterære tradisjonen på tross av at han er kjent med det moderne prosjekts problematikk, og i sjette bind av Min kamp fortelles det forøvrig også riktignok om hvordan nettopp disse to forfatterne en jul på 90-tallet hadde fått en annonse inn i Dagbladet hvor de hadde skrevet "De nye sentimentalistene ønsker det norske folk en god jul og et riktig godt nytt år". Nysentimentalist er slettes ikke noen dårlig beskrivelse av en metamodernist.
Metamodernismen kan også knyttes til den såkalte alvorsgenerasjonen, og hipster-kultur.