Mercator-projeksjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Verdenskart i Mercators projeksjon

Mercator-projeksjon er en projeksjonsmetode ved fremstilling av kart hvor meridianene avsettes loddrett på parallellsirklene. Avstanden langs disse sirklene blir strukket gradvis mer i forhold til terrenget dess nærmere polen man kommer slik at avbildningen er konform.[1] Første ledd i uttrykket er etternavnet til den nederlandske geografen Gerardus Mercator (1512–94) som introduserte teknikken i 1569.

Metoden er vanlig forekommende, eksempelvis på verdens- og sjøkart. Den bevarer retninger korrekt. Ettersom en rettvisende kurs mellom to punkt på kart av dette slaget bygger en rett linje (loxodrom), anvendes de ofte for sjøkart. Det er dog ikke korteste veien. Den korteste veien er en geodetisk linje som er nesten det samme som en storsirkel. Lengdeskalaen er variabel og minsker med avstanden til polene, noe som gjør at når man bruker et sånt kart (f.eks ved maritim navigasjon), må man måle avstandene på siden av kartet på samme breddegrad som man har tatt avstandsmålet i kartet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «merkatorprojeksjon». Det Norske Akademis ordbok. Besøkt 22. februar 2019.