Maximilian Joseph in Bayern
| Maximilian Joseph in Bayern | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. des. 1808[1] New Residence, Bamberg | ||
| Død | 15. nov. 1888[1][2] (79 år) Hertug Max-palasset | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, music promoter, komponist, politiker | ||
| Ektefelle | Ludovika Wilhelmine von Bayern (1828–ukjent)[3] | ||
| Far | Duke Pius August in Bavaria | ||
| Mor | Princess Amélie Louise of Arenberg | ||
| Barn | 10 oppføringer
Ludwig in Bayern
Duke Wilhelm Karl in Bavaria Helene in Bayern Elisabeth av Bayern Carl Theodor in Bayern Marie Sophie av Bayern Mathilde in Bayern Duke Maximilian in Bayern Sophie in Bayern[4] Max Emanuel in Bayern[4] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Bayern | ||
| Gravlagt | Tegernsee Abbey[5] | ||
| Medlem av | Bayerische Akademie der Wissenschaften | ||
| Utmerkelser | Ridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem Ridder av Det gyldne skinns orden Den sorte ørns orden | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Hertug Maximilian Joseph in Bayern (født 4. desember 1808 i Bamberg i kongedømmet Bayern, død. 15 november 1888 i München i Bayern i keiserdømmet Tyskland), kjent uformelt som Max in Bayern, var medlem av en sidegren av det kongelige huset Wittelsbach som var konger av Bayern,[6] og en fremmer av bayersk folkemusikk. Han var far til keiserinne Elisabeth av Østerrike og apostolisk dronning av Ungarn (kjent som «Sisi») og oldefar til kong Leopold III av Belgia.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Maximilian Joseph var eneste sønn av hertug Pius August in Bayern (1786–1837) og hans hustru, prinsesse Amélie Louise von Arenberg (1789-1823). Den 9. september 1828 giftet Maximilian Joseph seg ved Tegernsee med prinsesse Ludovika av Bayern, sjette datter av kong Maximilian I Joseph av Bayern, hans fars niese. Faren hadde arrangert dette; mot både brud eller brudgoms ønske. De fikk ti barn.
I 1834 kjøpte han Schloss Possenhofen ved Starnberger See; dette ble hans hovedresidens for resten av livet. I 1838 ervervet han Wasserschloss Unterwittelsbach (som senere skulle huse et «Sisi»-museum) nær stedet for Burg Wittelsbach, stamgodset hvorfra Huset Wittelsbach utsprang. Maximilian Joseph døde i München. Han og hans hustru er begravet i familiekrypten i Tegernseeabbediet, et tidligere kloster som Ludovikas far, kong Maximilian I Joseph, hadde ervervet i 1817. På samme tid under sekulariseringen hadde hertug Maximilian Josephs bestefar hertug Wilhelm in Bayern også anskaffet det tidligere kloster Banz. Begge eiendommer, Tegernsee og Banz, er forblitt i slektens eie.
Midtøstenreise[rediger | rediger kilde]
I 1838 reiste Maximilian Joseph München via Venezia, Korfu, Patras, Athen, Alexandria og Kairo til Egypt og Palestina.[7] Han utgav en reiseskildring fra turen: «Wanderung nach dem Orient im Jahre 1838» (München: Georg Franz, 1839; opptrykk Pfaffenhofen: Ludwig, 1978). Mens han klatret opp på Den store pyramide fikk han sine tjenere til å jodle, som var det i Alpene han klatret. Han samlet seg en rekke antikviteter som han bragte med seg tilbake til Bayern og utstilte i sin fars hjem, Kloster Banz; der er de blitt ivaretatt også fremover i tid. Blant dem er mumien av en ung kvinne, tre mumiehoder, en rekke dyremumier, shawabtier, og en rekke steiner fra gravkammere eller templer - blant annet en fra Dendur-tempelet. Han kjøpte også noen barn i Kairos slavemarked for noe etterpå å gi dem friheten.
Da Maximilian Joseph var i Jerusalem betalte han for restaureringen av Flagellasjonskirken på Via Dolorosa.
Folkemusikk[rediger | rediger kilde]
Maximilian Joseph var en av de mest høytstående fremmer av bayersk folkemusikk på 1800-tallet. Under hans innflytelse begynte siteren å bli brukt i hoffkretser, og med tiden bli identifisert som det bayerske nasjonalinstrument. Hans store engasjement for dette gav ham tilnavet Zither-Maxl. Han spilte selv på siter, og komponerte musikk for instrumentet.
Under et besøk fra Ludwig II av Bayern så Ludwig noen noter på Maximilian Josephs piano av komponisten Richard Wagner, noe som gav støtet til Ludwigs finansielle understøttelse av Wagner fra 1863 av.
Maximilian Josephs musikkomposisjoner er blitt samlet i verket «Die im Druck erschienenen Kompositionen von Herzog Maximilian in Bayern: Ländler, Walzer, Polka, Schottisch, Mazurka, Quadrillen und Märsche für Pianoforte, Zither, Gitarre oder Streichinstrumente» (München: Musikverlag Emil Katzbichler, 1992).
Litteratur[rediger | rediger kilde]
(chronologisch geordnet)
- Constantin von Wurzbach: Max, Herzog in Bayern (Im Artikel seiner Tochter). I: Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. Band 6. Verlag L. C. Zamarski, Wien 1860, s. 174–175.
- (de) Hyacinth Holland: «Maximilian, Herzog in Baiern». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 52, Duncker & Humblot, Leipzig 1906, s. 258–270.
- (de) Hans-Michael Körner: «Maximilian, Herzog in Bayern (Pseudonym Phantasus).» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 495 f. (digitalisering).
- Gerd Winkler (Hrsg.): Herzog Max und Sisi in Unterwittelsbach. (= Aichacher Geschichte(n). Historik, Hintergrund, Unterhaltung. Band 11). GeWeCo-Verlag, Aichach 1998.
- Alfons Schweiggert: Herzog Max in Bayern – Sisis wilder Vater. Volk, München 2016, ISBN 978-3-86222-212-4.
- Bernhard Graf: Sisis Vater, Herzog Maximilian in Bayern. 2. Auflage. Allitera, München 2017, ISBN 978-3-86906-868-8.
- Regina Hanemann (Hrsg.): Der gute Stern oder Wie Herzog Max in Bamberg die Zither entdeckte. (= Schriften der Museen der Stadt Bamberg. Band 53). Erich Weiß Verlag, Bamberg 2018, ISBN 978-3-940821-67-6.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, oppført som Maximilian Joseph Herzog in Bayern, The Peerage person ID p10184.htm#i101836, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10184.htm#i101836, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 44897376[Hentet fra Wikidata]
- ^ Annual Register (engelsk). J. Dodsley. 1887. s. 142.
- ^ Gabriele and Jochen Hallof: «Dendur: The Six-Hundred-Forty-Third Stone», Metropolitan Museum Journal 33 (1998): 103–108