Mathieu Kérékou
| Mathieu Kérékou | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. sep. 1933[1][2][3][4] Kouarfa | ||
| Død | 14. okt. 2015[1][2][5] (82 år) Cotonou | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell, statsmann | ||
| Ektefelle | Marguerite Kérékou Béatrice Lakoussan | ||
| Parti | Parti de la Revolution Populaire du Bénin | ||
| Nasjonalitet | Benin | ||
| Utmerkelser | Order of Merit of Benin | ||
.svg) Folkerepublikken Benins president | |||
| 26. oktober 1972–4. april 1991 | |||
| Forgjenger | Justin Ahomadegbé | ||
| Etterfølger | Nicéphore Soglo | ||
 Republikken Benins president | |||
| 4. april 1996–6. april 2006 | |||
| Forgjenger | Nicéphore Soglo | ||
| Etterfølger | Yayi Boni | ||
| Signatur | |||
 | |||
Mathieu Kérékou eller Ahmed Kérékou (født 2. september 1933 i Kouarfa nær Natitingou i Dahomey, død 14. oktober 2015[6] i Cotonou) var en beninsk offiser og politiker som var landets president fra 1972 til 1991 og deretter fra 1996 til 2006.
Etter å ha tatt makten i et militært statskupp i 1972 styrte han landet i 17 år, mesteparten av denne tiden under en offisiell marxistisk-leninistisk ideologi, hvor landet i 1975 skiftet navn fra Dahomey til Folkerepublikken Benin, som det het fram til 1990, selv om landet hadde avskaffet kommunismen året før, før han ble fratatt makten av nasjonalkonferansen i 1990. Han ble deretter beseiret i presidentvalget i 1991, men vant andre runde av presidentvalget i 1996, og ble gjenvalgt i et omstridt valg i 2001.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Kérékou stammet fra den nordlige del av det den gang franske Dahomey. Han trådte inn i den franske hær og fikk gå militære skoler i Senegal og i det senere Mali.
I 1961 vekslet han over til det nå uavhengige Dahomey og ble Hubert Magas adjutant. I desember 1967 deltok han i yngre offiserers militærkupp under ledelse av Maurice Kouandété mot general Christophe Soglo.[trenger referanse]
Fra 1968 til 1970 studerte han ved et militærakademi i Frankrike, og deretter ble han stedfortredende stabssjef for hjemlandets hær.[trenger referanse]
President 1972 til 1991[rediger | rediger kilde]
Den 26. oktober 1972 foretok major Kérékou et statskupp mot president Justin Ahomadegbé-Tomêtin. Ahomadegbé-Tomêtin og de to andre medlemmer av presidentrådet, ved siden av Maga også eks-president Sourou-Migan Apithy, ble holdt fengslet til 1981.
Kérékou utropte seg selv til president og regjerte sitt land med en marxistisk-leninistisk ideologi. Han ville gjøre Benin til det afrikanske Cuba.[trenger referanse] I 1974 ble han også formann for politbyrået. Det lyktes ham å gjenopprette den etter selvstendighetene haltende sivile orden. I sin embedstid falt også navneskiftet fra Dahomey til Benin i desember 1975. Som enhetsparti grunnla han Parti de la révolution populaire du Bénin.[trenger referanse]
Frem til hans maktovertakelse hadde Benin rukket å ha ni statsoverhoder, med tildels svært korte embedsperioder. Men Kérékou kunne regjere sammenhengende i mer enn 18 år. I 1979, 1984 og 1989 ble han gjenvalgt til embedet etter ettpartistatens betingelser.
Etter påtrykk fra utenlandske investorer og donorer og på bakgrunn av de voksende innenrikspolitiske spenningene, oppgav Kérékou den marxistisk-leninistiske ideologien og innførte et flerpartisystem.[trenger referanse] Dessuten gikk Østblokken i oppløsning, og dermed mistet han sentrale støttespillere.
Et provisorisk råd bestående av tidligere presidenter skjøv Kérékou til side ved at han som statsminister ble gitt den tidligere verdensbankdirektør Nicéphore Dieudonné Soglo.[trenger referanse] Ved valget i mars 1991 tapte Kérékou med rundt 32 % av stemmene mot Soglo, som avløste ham som president 4. mars 1991. Kérékou ble innrømmet politisk immunitet for alle sine embedshandlinger som president.[trenger referanse]
President 1996 til 2006[rediger | rediger kilde]
I valget den 18. mars 1996 klarte Kérékou å vende tilbake til makten med 52,49 % av stemmene i annen valgomgang mot Nicéphore Dieudonné Soglo.[trenger referanse] Han ble gjenvalgt i 2001, nå i annen valgomgang den 22. mars 2001, med 84,06 %, skjønt det var da en boikott av valget fra en del opposisjonen.[trenger referanse] I motsetning til sin første tid ved makten var han nå en drivkraft for liberal økonomisk politikk.[trenger referanse] Han pleiet gode forbindelser med den vestlige verden. Omstendighetene rundt gjenvalget i 2001 ble imidlertid gransket rettslig i USA. Det californiske selskapet Titan Corporation aksepterte en pengestraff på 28,5 millioner amerikanske dollar for lovstridig støtte til Kérékous valgkamp med 2,1 millioner dollar.[trenger referanse]
Den 11. juli 2005 gjorde han der klart at han ikke aktet å gå inn for en forfatningsendring som kunne muliggjort hans gjenvalg.[trenger referanse] Dermed stilte han ikke til gjenvalg i mars 2006. Forfatningen fastslo at ingen kandidat fikk være eldre enn 70 år, og at man bare kunne sitte i to perioder som president. Han ble dermed avløst i 2006 av Thomas Yayi Boni.
Privat[rediger | rediger kilde]
I september 1980 konverterte Kérékou etter et besøk til Libya til islam og endret sitt navn fra Mathieu til Achmed. Med tidens løp gikk han tilbake til Mathieu og ble også vekkelseskristen.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Mathieu Kerekou, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mathieu-Kerekou, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Mathieu Kerekou, Munzinger IBA 00000013458, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 31247[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Mathieu Ahmed Kérékou, Proleksis enciklopedija-ID 30746[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Mathieu Kerekou, Find a Grave-ID 153713918, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Benin's 'father of democracy' Mathieu Kerekou dies at 82». BBC News. 15. oktober 2015. Besøkt 17. oktober 2015.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jean Establet: Mathieu Kérékou. L’inamovible président du Bénin. L’Harmattan 1997, ISBN 2-7384-5725-8