Mary Faber de Sanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mary Faber de Sanger
Født1798Rediger på Wikidata
Død1857Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseForretningsdrivende, slavehandler Rediger på Wikidata

Mary Faber de Sanger (født i 1798 i Freetown i Sierra Leone i Guinea-Conakry,[1] død etter 1857) var en vestafrikansk slavehandler av eurokanadisk opprinnelse. Hun var blant de aktører som dominerte den transatlantiske slavehandelen fra vestafrikansk side i første halvdel av 1800-tallet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mary ble født i Freetown i Sierra Leone av foreldre som kom som settlere fra det britiske Nova Scotia i Nord-Amerika.[1] Hun ble gift i 1816 med den amerikanske skipsrederen Paul Faber (fra Charleston i South Carolina, død 1851). I 1809 hadde Paul Faber etablert seg som slavehandler i Guinea-Conakry-regionen.[1] Han hadde etablert sin operasjonsbase ved Sangha ved Rio Pongo-elven. Denne elven ligger i den delen av Vest-Afrika som med tiden ble Guinea.

Slavehandel[rediger | rediger kilde]

Ekteparet Faber drev et slavefaktori, et slavefort, der ved Sangha, i maktbalanse med en rekke andre slavehandelsfamilier som hadde slavefort i samme region.[2]

Det skal ha vært 6.000 slaver på Fabers eiendom i 1827.[2]

Ektemannen hadde ansvaret for slaveskip som fraktet slaver til Cuba, mens Mary Faber hadde ansvaret for operasjonene ved Rio Pongo.[3] Siden mannen var nesten konstant fraværende, hadde hun praktisk talt all makt på fortet, og mannens aktiviteter er ikke nevnt der i det hele tatt etter 1830-årene.[1]

For å unnslippe inngripen fra den britiske Royal Anti-Slave Squadron, en enhet i Royal Navy, som raidet og ødela slavefort etter avskaffelsen av den britiske slavehandel, konverterte hun dem, i likhet med hva andre slavehandlere gjorde, til plantasjer, for å kamuflere slavene som husarbeidere som ikke var beregnet på eksport.[2]

Gjennom sitt ansvar for selskapets base var Mary Faber også ansvarlig for den kompliserte politikken med allianser og maktbalanse med lokale stammer og andre handelsfamilier, da regionen var dominert av frie slavehandlere basert i slavefort som opererte i vekslende allianser med lokale stammer og var noen ganger i konflikt og krig med hverandre.

Som andre slavehandlere hadde Mary Faber sin egen private hær, som hun selv førte kommando over når det oppstod konflikter. I årene 1838-40 førte hun krig mot sin handelsrival William Ormond i Bangalan.[2] Ormond var alliert med visse aktører i Freetown, noe som tillot Faber å presentere ham som en alliert av mulattene og gjorde henne i stand til å alliere seg med fulastammen, hvis høvding tilbaketrakk sin støtte til Ormond. Dette ga Faber seieren, og gjorde henne til regionens viktigste handelsaktør.[2]

I 1842 bidro Mary Faber og hennes kollega Bailey Gomez Lightburn med sine hærer for å hjelpe sin allierte fulakongen, med å plyndre susustammens hovedstad Thia (Tiye?) idet den da var svekket av innbyrdes kamp. De fikk installert deres egen kandidat der, noe som var både i fulaenes, Fabers og Lightburns interesse.[2]

1840-årene beskrives som en periode med stor velstand for regionens handel. Samtidig begynte Faber, som andre slavehandlere, gradvis å overføre sine interesser til peanøtt- og kaffeplantasjer, selv om slavehandelen fortsatte parallelt.[2]

Tilbakegang[rediger | rediger kilde]

Den 17. januar 1852 gjennomtvang britene og Sierra Leone, i avtale med den innfødte regenten, et forbud mot regionens slavehandel, et forbud den nedre elveregionen allerede hadde vedtatt. Mary Faber, som oppfattet traktaten som en fiendtlig handling fra nedre elveløps handelsfolk i allianse med Freetowns «mulattfraksjon» og også som et middel til å frigjøre susastammene ved nedre elveløp fra hennes allierte fulastammes maktovertak, noe som ville skadet hennes virksomheten, allierte seg deretter med kollegene Lightburn og Charles Wilkinson og herjet regionen til susustammen ved den nedre elven. Krigen endte imidlertid med nederlag for Faber og hennes allierte (1855), og hennes slavefort ble brent ned.[2]

Faberfamilien var senere i stand til å gjenoppbygge fortet sitt og fortsette virksomheten.[2] I 1852 overlot Mary Faber selskapet til sinn sønn William Faber, som fortsatte med slavehandelen minst frem til året 1860.[2]

Mary Faber nevnes i 1857, men da kun i rollen som William Fabers mor.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Foster, William Henry (2010), Gender, Mastery and Slavery: From European to Atlantic World Frontiers, Palgrave Macmillan, ISBN 9781403987082, https://books.google.com/books?id=aaAcBQAAQBAJ&q=Mary+Faber+freetown&pg=PA111, besøkt 14. juli 2019 
  2. ^ a b c d e f g h i j k Mouser, Bruce L. (17. oktober 1980). «Women Traders and Big-Men of Guinea-Conakry» (PDF). tubmaninstitute.ca. Tubman Institute. s. 6–8. Arkivert fra originalen (PDF) 9. august 2017. Besøkt 15. juli 2019. 
  3. ^ «Africans, African Americans, Great Britain and the United States: The Curious History of the Rio Pongo in the Early 19th Century». Black Past.Org. 7. august 2013. Besøkt 4. mai 2015.