Mary Boleyn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mary Boleyn
Mary Boleyn.jpg
Fødtca. 1499Rediger på Wikidata
Blickling HallRediger på Wikidata
Død19. juli 1543[1][2]Rediger på Wikidata
Essex[3]Rediger på Wikidata
Ektefelle William Carey (15201528), William StaffordRediger på Wikidata
Partner(e) Henrik VIII av EnglandRediger på Wikidata
Far Thomas BoleynRediger på Wikidata
Mor Elizabeth BoleynRediger på Wikidata
Søsken Anne Boleyn, George Boleyn, vicomte RochfordRediger på Wikidata
Barn Henry Carey, Catherine Carey, unknown StaffordRediger på Wikidata
Beskjeftigelse HoffdameRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket EnglandRediger på Wikidata
Signatur
Mary Boleyns signatur

Mary Boleyn (født ca. 1499, død 19. juli 1543) var et medlem av den adelige Boleyn-familien som nøt betydelig innflytelse i de første årene av 1500-tallet i England. Mary var en av kong Henrik VIII av Englands elskerinner. Langt senere oppstod løse rykter om at hun og søsteren Anne Boleyn også hadde vært elskerinner til Henriks franske rival kong Frans I. Anne overtok som kong Henriks elskerinne etter Mary, og ble siden dronning av England og mor til dronning Elizabeth I av England. Mary ble selv gift to ganger.

Detaljer om Mary Boleyns liv er uklare, men hun tilhørte en familie som nådde samfunnets topp, etterfulgt av et tragisk fall da søsteren Anne urettmessig ble anklaget for høyforræderi, utukt og en incestuøs forbindelse med sin yngre bror George.

De første årene[rediger | rediger kilde]

Marys far, den ambisiøse diplomaten Thomas Boleyn.

Mary ble født enten i Blickling Hall i Norfolk, eller på Hever-slottet i Kent, som eldste datter av en rik diplomat, Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire og hans hustru Elizabeth Howard, datter av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk. Marys fødselsår oppgis som 1499/1500. Det finnes tydelige indisier på at hun var eldst av de tre søsknene: I 1597 reiste hennes barnebarn George Carey, 2. baron Hunsdon, krav om å få overta tittelen jarl av Ormonde basert på Marys rett til denne, som ville tilfalt dronning Elisabeth dersom søsteren Anne Boleyn hadde vært eldst. (Ved fravær av en mannlig linje går tittelen til eldste kvinne.) Også Marys barn og søsterdatter mente hun var eldst. Anne Boleyn, den senere dronning, ble født ca. 1501 og broren George Boleyn, vicomte Rochford ble født ca. 1504.

Eldre kilder hevder at Mary fikk sin utdannelse i utlandet og tilbrakte en tid som selskapsdame for erkehertuginne Margete av Østerrike (14801530), men dette skyldes en forveksling med søsteren Anne. Mary ble værende i England frem til august 1514, da hun i 14-15-årsalderen reiste utenlands. Hennes far sikret henne en stilling som maid-of-honour, oppvartende hoffdame hos kong Henrik VIIIs yngre søster, prinsesse Maria Tudor, da hun reiste til Frankrike for å gifte seg med Ludvig XII av Frankrike.

Etter noen få uker i Paris ble de fleste av dronningens engelske piker beordret hjem. Mary Boleyn fikk imidlertid tillatelse til å bli, antagelig på grunn av sin fars forbindelse til den nye engelske ambassadøren. Den 1. januar 1515 døde kong Ludvig XII og etterlot sin unge dronning som enke etter bare tre måneders ekteskap. Kort etter kongens død giftet hun seg i hemmelighet med Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk, og måtte forlate Frankrike i all hast. Thomas Boleyn fjernet datteren Mary fra Maria Tudors tjeneste og fikk henne plassert i husholdningen til den nye dronningen av Frankrike, Claude. I 1517 kom kong Frans I i triumf tilbake fra militær seier i Milano med nye ideer og tyvegods. Hans mest verdifulle bytte var den 65 år gamle Leonardo da Vinci. Om Mary også møtte den italienske geniet, er uvisst. Det ble feilaktig hevdet at han malte et portrett av hennes søster Anne,[4] men la belle Ferronnière ble malt lenge før hun ble født.[5]

Ryktene om kongen av Frankrike[rediger | rediger kilde]

Frans I av Frankrike.

Mary hadde fått selskap i Paris av sin far, Thomas Boleyn, som var fransk ambassadør i 1519/20, og av sin yngre søster Anne, som hadde vært ved hoffet i Nederlandene. Den franske dronningen Claude skal ha kalt Mary Boleyn la petite boullain (den vesle buljongen), men det finnes ingen beskrivelser hverken av Marys utseende eller hennes karakter - om hun var frisk og livlig, eller stille og alvorlig.[6]

Flere tiår senere oppstod et rykte om at Mary skulle ha vært elskerinnen til kong Francis mens hun var ved det franske hoffet. Likelydende rykter gikk i ettertid om søsteren Annes opphold ved det franske hoffet. Også hun skulle hatt et forhold til kong Francis.[7]

Det var først i mars 1536 - femten år senere - at Rodolfo Pio, biskop av Faenza i et brev skrev at kong Francis hevdet at Anne Boleyn ikke hadde abortert en sønn i januar 1536, men at hun bare hadde latt som hun var gravid ved hjelp av sin søster Mary, som den franske kongen «kjente» (dvs. seksuelt) som en per una grandissima ribalda et infame sopre tutte – «som den største hore og meget beryktet». Pio var pavens mann og naturlig nok en sterk motstander av den evangeliske Anne Boleyn som var skyld i at kong Henrik brøt med pavedømmet. I dag vet man ikke om Pio gjenga kongens ord nøyaktig, og om Francis i så fall overdrev eller løy i et forsøk på å nedgjøre Boleyn-familien. Iallfall er det løgn at Anne Boleyn bare lot som hun var gravid. Eustace Chapuys m.fl. rapporterte at Anne Boleyn hadde nedkommet med et tolv uker gammelt guttefoster.[8]

Nicholas Sander skrev om Mary i Rise and Growth of the English Schism (1585) at det franske hoff kalte Mary «den engelske merra» pga hennes skamløse oppførsel, og «det kongelige muldyret» mens hun angivelig stod i forhold til kongen. Men Sander skrev videre at hennes søster Anne Boleyn hadde en utstående tann, seks fingre og en vorte under haken, og hadde ligget med sin fars kapellan og hovmester før hun ble sendt til Frankrike i vanære. Ingenting av dette stemmer. Da er det heller ikke sannsynlig at opplysningene om Annes søster Mary stemmer.[9]

Kong Francis var kjent som en damenes venn, og han kan godt ha lagt seg etter Mary mens hun var ved hoffet hans. Philippe du Moulin skal ha kjent Thomas Boleyn da denne var ambassadør til Frankrike i 1519/20. Jean Brodeau som skrev en biografi om Charles du Moulin (1500-66), utgitt i 1654, bekreftet at Anne Boleyn vokste opp i Briis-sous-Forges hos en av du Moulins forfedre. Det må ha vært Philippe du Moulin som døde i 1548, kongens munnskjenk. Lokalt sies det at Anne vokste opp i Briis,[10] der en gate er oppkalt etter henne. I virkeligheten hadde Anne Boleyn ingen tilknytning til Briis, men hennes søster Mary kan ha blitt sendt dit for å bo hos en respektabel familie, for å sikre henne mot uønsket oppmerksomhet fra kong Francis. Kanskje oppholdt hun seg i byen i årene 1515-19 til et ekteskap var arrangert for henne, og at folk etterhvert glemte at det hadde vært to søstre Boleyn, og bare husket at en av dem hadde bodd i Briis. Dermed kan det ha vokst frem en legende om at dette var Anne.[11]

I 1519 vendte Mary tilbake til England. Thomas Boleyn, som bevislig hadde ambisjoner for sine barn, sørget deretter for å skaffe henne en ny posisjon som hoffdame for den engelske dronningen, Katarina av Aragón, i dennes siste ti år av ekteskapet med kong Henrik VIII, kanskje i håp om at kongen skulle bli interessert i henne.

Kongelig elskerinne[rediger | rediger kilde]

Kong Henrik VIII av England i all sin prakt, malt av Hans Holbein d.y.

Den 4. februar 1520, et år etter at Mary Boleyn kom tilbake til England, giftet hun seg med William Carey, en velstående hoffmann med gode forbindelser og kongens gunst. Datoen er kjent fordi en bryllupsgave på 6s 8d til Mr. Care and Mary Bullayne er ført opp i kongens regnskaper.[12] En yngre datter giftet seg sjelden før en eldre søster, så dette tyder også på at Mary var eldst av søstrene.[13] 

Kong Henrik var blant gjestene. Kanskje han ble betatt av bruden, eller kanskje han hadde falt for henne ved ridderturneringen 4. mars 1522 som var søsteren Anne Boleyns debut ved det engelske hoffet, men ingenting tyder på at kong Henrik la merke til henne da. Ved turneringen red han ut under mottoet Elle mon Coeur a navera (= Hun har såret mitt hjerte) og et såret hjerte brodert på hestens utstyr.[14] Dette kan ha vært rettet til Mary Boleyn - eller en annen av hoffets mange damer.[15]

Mary hadde en affære med kong Henrik, men det har ikke vært mulig å tidfeste denne, heller ikke hvor lenge den varte. Den kan ha vært avsluttet da hun giftet seg, eller den kan ha begynt da, eller strakt seg over flere år. Da det ble kjent at kongen hadde et forhold til Anne Boleyn, sa George Throckmorton direkte til kongen at «folk tror at du også har stått i med både moren og søsteren.» Kongen rødmet og svarte: «Aldri med moren!» Han benektet ikke forholdet han hadde hatt til Mary. Jesuitten Nicholas Sander holdt likevel liv i ryktet om at kongen også hadde kjent søstrenes mor, og at Anne Boleyn egentlig var hans egen datter. I 1523 hadde kong Henrik en båt med navnet Mary Boleyn, men den var kjøpt fra hennes far Thomas Boleyn og kunne fått navnet av ham.[16]

Barn i første ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ekteparet Carey fikk to barn:

I Henry Careys levetid ble det bemerket at han lignet mye på sin navnebror kongen, og antydet at kong Henrik hadde gitt Marys mann William Carey en rekke gaver og eiendommer på tidspunktet for de to barnas fødsel som en takk for at Carey tolererte kongens forhold til Careys kone. Det ble også foreslått at ekteskapet var arrangert for å dekke over illegitime barn, og at dronning Elizabeth stod Henry Carey så nær fordi de var halvsøsken og ikke bare søskenbarn.[19]

Anne Boleyn og kong Henrik[rediger | rediger kilde]

Anne Boleyn.

Marys søster Anne kom tilbake til England i 1522 og vakte oppsikt ved hoffet som hun blendet med sine kunnskaper og bakgrunn fra innflytelsesrike hoff på kontinentet. Hun fikk flere beilere, men ingen vet når kongen falt for henne. Først i 1527 innledet kong Henrik hemmelige forhandlinger for å få annullert sitt ekteskap med dronning Katarina av Aragonia, som etter 20 års samliv ikke hadde gitt ham noen sønn. I sin søknad om dispensasjon for å inngå et nytt ekteskap, søkte han spesifikt om tillatelse til å gifte seg med en kvinne selv om han hadde hatt et seksuelt forhold til søsteren hennes.[20]

I juni 1528 døde Marys ektemann i et utbrudd av engelsk svettesyke. Både Anne Boleyn, broren George og deres far ble syke, men de kom seg.[21] Mary stod nå uten midler til livsopphold, og faren Thomas Boleyn vendte henne ryggen. Hun var ikke lenger kongens elskerinne og bidro ikke lenger til å skaffe familien innflytelse. Kanskje så han heller ingen sjanse for noe fordelaktig ekteskap for henne, nå som hun nærmet seg 30. Det ser ut til at hun henvendte seg til kongen, for han skrev til hennes søster Anne: «Hva angår din søsters forhold, har jeg fått Walter Welze til å skrive hva jeg mener til my Lord [dvs. Annes og Marys far]...for det tjener ham ikke til ære hvis han ikke tar seg av sin egen datter nå i hennes nød.» Kong Henrik lot Anne overta formynderskapet til sin søstersønn Henry Carey, som ble utdannet ved et cistercienserkloster. Kongen lot også Mary overta den årlige inntekten på £ 100 som han tidligere lønnet hennes mann med. Slik kunne Mary fint forsørge seg selv og datteren.[22]

Mary Boleyn ba kongens rådgiver, Thomas Cromwell, om hjelp i et rørende brev om sitt ekteskap med William Stafford.

Andre ekteskap[rediger | rediger kilde]

Da Anne Boleyn reiste til Calais sammen med Henrik VIII på et statsbesøk i 1532, var Mary med i hennes følge. Anne ble kronet som dronning den 1. juni 1533 og fødte en datter (den senere dronning Elizabeth I) den samme høsten. I 1534 forårsaket Mary skandale ved å ankomme hoffet, ikke bare som gift kone, men også gravid. Hun hadde i all hast giftet seg med William Stafford, en soldat ved den engelske garnisonen i Calais. Som dronningens søster hadde Mary giftet seg langt under sin stand, attpåtil uten tillatelse fra sin søster og sin far. Anne var rasende over dette bruddet på etikette, og forviste henne fra hoffet. Det gjorde heller ikke saken enklere at Mary ventet barn, mens Anne selv hadde hatt et svangerskap samme år som ikke resulterte i noe barn.[23] Antagelig dro Mary tilbake til Calais til sin mann, for i 1539 var William Stafford en av de som ble utvalgt til å hilse Anna av Kleve, kong Henriks fjerde kone, velkommen til Calais.[24] Anne og Mary så aldri hverandre igjen.

Marys økonomiske situasjon var så vanskelig at hun tryglet kongens rådgiver, Thomas Cromwell, om å legge inn et ord for henne hos kong Henrik og dronning Anne. Samtidig uttrykker hun sin takknemlighet over å leve i et kjærlighetsekteskap med en mann som bryr seg om henne. Hun innrømmer at det var galt å gifte seg uten å be om tillatelse, men «han var så ung, og kjærlighet overmannet fornuften; og for min del så jeg hans oppriktighet, og at jeg elsket ham like høyt som han meg, men han var bundet, mens jeg heldigvis var fri, slik at for min del innså jeg at verden brydde seg så lite om meg, og han så mye, at jeg tenkte jeg kunne ikke gjøre noe bedre enn å ta ham og gi slipp på alt annet, og leve et fattig, ærlig liv sammen med ham...Hvis jeg var fri og kunne velge, forsikrer jeg deg at jeg har funnet så mye ærlighet i ham, at jeg ville heller tigge mitt brød sammen med ham enn være den største dronning i kristenheten. Og jeg tror absolutt at han har det som jeg, for jeg er sikker på at han ikke ville svikte meg for å bli konge.»[25]

Mary Boleyns liv mellom 1534 og hennes søsters henrettelse den 19. mai 1536 er svært vanskelig å etterspore. Hun besøkte ikke moren; heller ikke sin søster eller broren George mens de satt i Tower of London. Familien hadde selv avvist henne, og Mary klarte å unngå det meste av deres vanære ved å leve i tilbaketrukket anonymitet resten av livet.[26]

Rochford Hall, der Mary bodde i sine siste år.

Etter Annes henrettelse trakk deres mor seg tilbake fra hoffet, og døde avsondret et år etter. Faren Thomas Boleyn døde det påfølgende året. Tidlig i 1540 dro Mary og hennes mann tilbake til England, der Mary fikk noe av arven etter sin far, blant annet Rochford Hall[27] i Essex, der hun tilbrakte sine siste år. Mary døde mens hun fremdeles var tidlig i førtiårene. Hennes grav er ukjent.[28]

Marys ekteskap med William Stafford (død 5. mai 1556) resulterte i en sønn som antagelig ble født en gang i 1535 og døde i 1545. Det kan også ha vært en datter ved navn Anne, men dette er usikkert.

Mary Boleyn er en fjern formoder til kjente briter som Winston Churchill, forfatteren P.G. Wodehouse,[29] Elizabeth Bowes-Lyon, prinsesse Diana[30] og Sarah Ferguson, tidligere hertuginne av York.

Litterære fremstillinger[rediger | rediger kilde]

Mary Boleyn opptrådte i filmen Anne of the Thousand Days fra 1969 hvor hun ble presentert som gravid, avvist og bitter. Hun ble spilt av Valerie Gearon. Geneviève Bujold spilte hennes søster Anne Boleyn, Richard Burton spilte Henrik VIII og William Squire spilte Thomas Boleyn.

Mary Boleyn har også en framtredende rolle i romanene The Secret Diary of Anne Boleyn av Robin Maxwell, I, Elizabeth av Rosalind Miles, The Rose of Hever av Maureen Peters, The Lady in the Tower av Jean Plaidy, Mistress Anne av Norah Lofts, Anne Boleyn av Evelyn Anthony, Dear Heart, How Like You This? av Wendy J. Dunn og Young Royals: Doomed Queen Anne av Carolyn Meyer. Hun var også en sentral figur i Karen Harpers roman The Last Boleyn, som er en mer medfølende gjengivelse av Marys tidligste barndom og liv fram til hennes søsters død.

Mary er også hovedpersonen i The Other Boleyn Girl (2002), en roman av Philippa Gregory. Denne boken ble filmatisert som et fjernsynsdrama av BBC i januar 2003 med Natascha McElhone som Mary, Jodhi May som Anne Boleyn, Jared Harris som Henrik VIII og Steven Mackintosh som George Boleyn. I 2006 ble en Hollywood-utgave av boken produsert med Scarlett Johansson som Mary, Eric Bana som kongen og Natalie Portman som Anne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.theanneboleynfiles.com/19-july-1543-death-mary-boleyn/
  2. ^ http://englishhistory.net/tudor/citizens/mary-boleyn/
  3. ^ http://www.theanneboleynfiles.com/bios/tudor-characters-competition/mary-boleyn-by-karissa-baker/
  4. ^ https://maidensandmanuscripts.com/2019/05/21/the-curious-case-of-a-misidentified-portrait-of-anne-boleyn/
  5. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/leonardo-da-vincis-boleyn/
  6. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/mary-boleyn-the-unknown-sister-–-personality-and-appearance-by-sarah-bryson/
  7. ^ G.W. Bernard: Anne Boleyn: Fatal attractions (s. 8), Yale University Press, ISBN 978-0-300-17089-4
  8. ^ https://sarah-bryson.com/2020/03/13/mary-boleyn-a-great-and-infamous-whore/
  9. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/mary-boleyn-was-she-really-the-mistress-of-francis-i/
  10. ^ https://thetudortravelguide.com/2019/05/11/briis-sous-forges/
  11. ^ https://tudortimes.co.uk/guest-articles/anne-boleyn-in-france
  12. ^ [1] Boleyn, Mary
  13. ^ G.W. Bernard: Anne Boleyn: Fatal attractions (s. 6)
  14. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/2-march-1522-elle-mon-coeur-navera-wounded-heart/
  15. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/1-march-1522-the-chateau-vert-pageant/
  16. ^ https://thehistoryjar.com/tag/george-throckmorton/
  17. ^ https://www.westminster-abbey.org/abbey-commemorations/commemorations/katherine-knollys
  18. ^ https://www.tudorsociety.com/henry-carey-sarah-bryson/
  19. ^ https://www.tudorsociety.com/henry-carey-sarah-bryson/
  20. ^ G.W. Bernard: Anne Boleyn: Fatal attractions (s. 22), Yale University Press, ISBN 978-0-300-17089-4
  21. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/22-june-1528-mary-boleyn-becomes-widow/
  22. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/mary-boleyn-the-unknown-sister-from-widowhood-to-william-stafford-by-sarah-bryson/
  23. ^ https://anneboleynnovels.wordpress.com/2012/12/12/the-baby-vanishes-anne-boleyns-second-pregnancy/
  24. ^ https://www.tudorsociety.com/unravelling-mary-boleyn-by-sarah-bryson/
  25. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/mary-boleyns-letter-thomas-cromwell/
  26. ^ [2] Boleyn, Mary
  27. ^ https://historicengland.org.uk/services-skills/education/educational-images/rochford-hall-rochford-11000
  28. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/19-july-1543-death-mary-boleyn/
  29. ^ Mosley, Charles: Burke's Peerage and Baronetage, 107. utgave
  30. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/how-prince-william-and-prince-harry-descend-from-mary-boleyn/

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bruce, Marie-Louise:Anne Boleyn, 1972
  • Denny, Joanna: Anne Boleyn: A new life of England's tragic queen 2004
  • Fraser, Antonia: The Wives of Henry VIII, 1992
  • Ives, Eric: The Life and Death of Anne Boleyn 2004
  • Lindsey, Karen: Divorced Beheaded Survived: A Feminist reinterpretation of the wives of Henry VIII 1995
  • Mosley, Charles: Burke's Peerage and Baronetage, 107. utgave
  • Weir, Alison: The Six Wives of Henry VIII, 1991

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]