Martin Martini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Portrett av Martino Martini, malt av Michaelina Wautier.
En av tittelsidene til p. Martinis verk Novus Atlas Sinensis

Martin Martini eller Martino Martini (kinesisk: 衛匡國, pinyin: Wèi Kuāngguó, eller Jitai; født 20. september 1614 i Trient, død 6. juni 1661 i Hangzhou i Kina) var en ledende kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket fra 1643 til sin død som misjonær i Hangzhou, Shanghai og Ningbo. Han var en viktig person under den langvarige Ritestriden i Kina. Han var også jesuittermisjonens mest betydningsfulle geograf og kartograf.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Unge år[rediger | rediger kilde]

Martini kom fra en tysk bydel i Trient, og presenteres i kildene som italiensktalende av tysk bakgrunn. Han må også ha behersket et arkaisk tysk.

Etter avsluttet høyere skoleutdannelse i Trient i 1631, trådte Martini inn i jesuittordenens østerrikske provins den 8. oktober 1932. Jesuittene sendte ham for studier i klassisk litteratur og filosofi i Roma ved Collegio Romano. Hans hovedinteresse var imidlertid matematikk og astronomi, som han studerte under pater Athanasius Kircher. Han søkte om å bli sendt som misjonær til Kina, og den daværende jesuittgeneral, Mutius Vitelleschi, innvilget det. Han gjennomførte sine teologiske studier i Portugal (1637–39), og ble presteviet i 1639 i Lisboa.

Tidlig virke i Kina[rediger | rediger kilde]

I 1640 seilte han ut fra Portugal, og ankom Kina i 1643. Først var han i Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo.[1] der han særlig studerte kinesisk.

Pater Martini virket sør i Kina, der storbyen Hangzhou i Zhejiang var hans viktigste tilholdssted og utgangspunkt for reiser omkring i landet. Hangzhou var det sørlige endepunkt for Keiserkanalen. Etter at det mandsjuiske Qing-dynastiet kom til makt i Beijing i 1644, skulle det enda ta et drøyt år før mandsjuene kom til Hangzhou. Det styrtede Ming-dynastiets styrker med sine vekslende tronpretendenter måtte vike unna i sør, og under disse årene var Martini høyt skattet av Ming-lederskapet. For da mandsjuene erobret Hangzhou, flyktet Martini sørover, inn i fjellene i det sørlige Zhejiang og nordlige Fujian. Der gikk han i tjeneste i hoffet til en av ming-pretendentene, Longwu-keiseren, og ble blant annet kanonstøper for dem.[2] Han ble også gjort til mandarin av første klasse,[3] og fikk på grunn av kanonen det stedlige tilnavnet «kruttmandarinen» (huoyao dachen).[4]

Senere seiret Qing-dynastiet, og p. Martini var nå i deres områder. Men det gikk fint. Også det nye styre trengte astronomer for sine kalendere, og takket være hans astronomiske kunnskaper var han høyt skattet av erobrerne. Han dro da med kanallekter opp til Beijing for å bistå sin medbror Johann Adam Schall von Bell, som var blitt det nye regimes hoffastronom. Men pater Schall var engstlig for at hovedstadens mandsjuer etterhvert skulle få vite om p. Martinis tette bånd til Ming-pretendentene, og ville ikke befale ham overfor astronomistyret.[5] Han fikk han så til å gjøre vendereis nesten med det samme.[6] Han ble kun forunt en liten avstikker for å beskue Den kinesiske mur.

Vel tilbake i sør ble han i 1648 superior for jesuittresidensen i Hangzhou.

Martini og ritestriden[rediger | rediger kilde]

I 1651 la han som delegat for jesuittenes kinamisjonsledelse på reise til Roma. Grunnen til dette initiativ var det ritefiendtlige dekret som dominikanerpateren Juan Bautista de Morales hadde utvirket fra Pavestolen i 1645. Jesuittene var meget oppsatt på å få gjort sine synspunkter kjent, og få dekretet omgjort.

Reisen ble lang. Han reiste via Fujian og Filippinene, men i Batavia ble han i 1653 holdt som fange av hollenderne. Så fikk han lov til å fortsette, og dro med en hollandsk skipper til Europa. Etter opphold i Bergen (stormer hadde tvunget skipet opp til norskekysten) og Hamburg kom han til slutt til Amsterdam den 31. august 1653. På veien sørover mot Italia var han innom trykkere i Antwerpen, Wien og München og gav dem i oppdrag å trykke de historiske og kartografiske arbeider han hadde bragt med seg. Først i slutten av 1654 ankom han Roma. Der fremla han for Det hellige Officium to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter (Forfedrekulten og Konfuciuskulten).

Den 23. mars 1656, etter fem måneder lange overlegninger, besvarte Propaganda Fide (Vatikanets organ for misjonsarbeidet) de spørsmål pater Martini hadde fremlagt. Svaret var positivt sett fra jesuittenes ståsted; det vil si, de kinesiske kristne fikk under bestemte betingelser likevel lov til ta del i de kinesiske riter knyttet til Konfucius' minne og for sine forfedre. Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning.

(Dette dekretet ble så stående uten vesentlig motsigelse til 1693, da den apostoliske vikar msgr. Charles Maigrot i provinsen Fujian med strenge lokale forbud utløste ritestriden på nytt.)

Novus Atlas Sinensis[rediger | rediger kilde]

Mens han hadde vært i Europa, hadde han fått utgitt sitt detaljerte atlas Novus Atlas Sinensis (i 1655) og ble berømt som den som hadde skapt det som i lange tider skulle være det nøyaktigste og mest fullstendige atlas over Kina. P. Martini hadde bygd både på mongolske og kinesiske kilder,[7] og utgav verket på flere språk.[8]

Tilbake i Kina[rediger | rediger kilde]

Ved pater Martinis grav. Det ligger rett ved et bryggeri. Renovasjonen av det 1600 kvadratmeter store gravfeltet ble ferdig i 1992, og returnert til den katolske kirke.

Allerede før Roma i 1656 gav sitt positive dekret, hadde Martini lagt ut på tilbakereisen til Hangzhou. Han var tilbake der i 1658, og engasjerte seg i den stedlige sjelesorg og misjon. Der bygde han en ny kirke, inspirert av Il Gesù i Roma. Den var ikke særlig ruvende, men ble en av de vakreste kirker i hele landet. Byggingen pågikk fra 1659 til 1661, og kort etter at den stod ferdig døde pater Martini av kolera.

Fenomener etter hans død[rediger | rediger kilde]

Ifølge pater Prospero Intorcetta oppdaget man 20 år etter hans død at pater Martinis legeme ikke hadde blitt utsatt for noen forråtnelse. Jesuittene så på dette som et himmelsk tegn ikke bare på prestens hellighet, men vel så meget som en himmelsk anerkjennelse av deres misjonsmetoder. Hans legeme ble gjenstand for en stor kult, ikke bare blant kristne, men i 1877 fikk hierarkiet ham begravet på nytt idet de fryktet at kulten slo over i en slags avgudsdyrkelse.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Brevis Relatio de numero et qualitate Christianorum apud Sinas, Brussel, 1654, 1655 (Kort beretning om de kristnes antall og beskaffenhet i Kina).
  • De bello tartarico in Sinis historia, in quâ, quo pacto Tartari hac nostra aetate Sinicum Imperium invaserint ac fere totum occuparint, Antwerpen, 1654 (Samtidshistorie om mandsjuenes invasjon og erobring av Ming-Kina).
  • Novus Atlas Sinensis, Amsterdam, 1655 (Den mest fullstendige beskrivelse av Kina i mange år, med 17 kart og 171 tekstsider).
  • Sinicae Historiae Decas prima, München, 1658 (første del av et historieverk om Kina. Han klarte ikke å fullføre prosjektet før sin død. Det utgitte verket når frem til tiden for Jesu fødsel).
  • Ch'iu yu p'ien, 1661 (Om vennskapet – De Amicitia (latin) -, antologi med utdrag fra greske og latinske klassiske forfattere, som blant annet Cicero og Seneca).
  • T'ien-chu li cheng (Om Guds eksistens og egenskaper).
  • Ling-hun li cheng (Om sjelens udødelighet).
  • Tai i luan (Tilbakevisning av læren om sjelevandring)
Diverse oversettelser til kinesisk, blant annet av verker av Francisco Suarez, finnes fortsatt i håndskrift.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Huang Qichen: «The First University in Macau: The Colégio de São Paulo», i John W. Witek (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 257-260
  2. ^ David E. Mungello: The forgotten Christians of Hangzhou, Honolulu: University of Hawaii Press, 1994, s. 25
  3. ^ Benno M. Biermann, O.P.: «War Martino Martini Chinesischer Mandarin?», i Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft 11 (1955), s. 221-226 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 217-221]
  4. ^ Giorgio Melis: «Martino Martini's Travels in China», i G. Melis (red.): Geografo, Cartografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internazionale, Trento, 1983, s. 429-430.
  5. ^ Joseph S. Sebes, S.J.: «Martino Martini's Role in the Controversy of the Chinese Rites», i G. Melis (red.): Martino Martini, Geografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internationale, Trento, 1983, s. 477-478.
  6. ^ Claudia von Collani: «Martino Martini (1614–1661)», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 13
  7. ^ Henri Bernard[-Maître], S.J.: «Les sources mongoles et chinoises de l'atlas Martini (1655)», i Monumenta Serica 12 (1947), s. 127-144, konsultert etter nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 224-240]
  8. ^ H. Verhaeren, C.M..: «A German Edition of Fr. Martino Martini's Novus Atlas Sinensis», i Monumenta Serica 12 (1947), s. 260-265, konsultert etter nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 241-252

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henri Bernard[-Maître], S.J.: «Les sources mongoles et chinoises de l'atlas Martini (1655)», i Monumenta Serica 12 (1947), s. 127-144 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 224-240]
  • Benno M. Biermann, O.P.: «War Martino Martini Chinesischer Mandarin?», i Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft 11 (1955), s. 221-226 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 217-221]
  • Bonifacio Bolognani, O.F.M.: L'Europa scopre il volto della Cina; Prima biografia di Padre Martino Martini, Trento, 1978
  • Roman Malek S.V.D. og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996 ISBN 3-8050-0444-3
  • Giorgio Melis (red.): Geografo, Cartografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internazionale, Trento, 1983
  • David E. Mungello: The forgotten Christians of Hangzhou, Honolulu: University of Hawaii Press, 1994
  • PATERNICO', Luisa M. (2013). When the Europeans Began to Study Chinese, Leuven Chinese Studies XXIV, Leuven: Ferdinand Verbiest Institute, KU Leuven. ISBN: 9789081436588
  • Joseph S. Sebes, S.J.: «Martino Martini's Role in the Controversy of the Chinese Rites», i G. Melis (red.): Martino Martini, Geografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internationale, Trento, 1983
  • Klaus Schatz, S.J.: «Jesuiten und Propaganda-Missionare. Zwei unterschiedliche Wege der Akkomodation», i: Martino Martini SJ (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, utg. av R. Malek og A. Zingerle (Nettetal 2000), 51-64.
  • H. Verhaeren, C.M..: «A German Edition of Fr. Martino Martini's Novus Atlas Sinensis», i Monumenta Serica 12 (1947), s. 260-265 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, Nettetal: Steyl, 1996, s. 241-252
  • MARTINI, Martino, Opera Omnia, vol. I, Lettere e documenti, a cura di Giuliano Bertuccioli,Trento, Università degli Studi di Trento, 1998
  • MARTINI, Martino, Opera Omnia, vol. II, Opere minori, a cura di Giuliano Bertuccioli, Trento, Università degli Studi di Trento, 1998
  • MARTINI, Martino, Opera Omnia, vol. III, Novus Atlas Sinensis [1655], con note di Giuliano Bertuccioli, Trento, Unitn, 2002, con un volume di complemento intitolato Tavole (le diciassette carte geografiche dell’Atlas riprodotte in folio).
  • MARTINI, Martino, Opera Omnia, vol. IV, Sinicae Historiae Decas Prima, a cura di Federico Masini e Luisa M. Paternicò, Trento, 2010.
  • MARTINI, Martino, Opera Omnia, vol. V, De Bello Tartarico Historia e altri scritti, a cura di Federico Masini, Luisa M. Paternicò e Davor Antonucci, Trento, 2013.
  • VACCA, Giovanni, Martini, Martino, voce in Enciclopedia Italiana Treccani, Roma, Ipzs, vol. XXII, 1934, p. 448.
  • AA.VV., Martino Martini geografo, cartografo, storico, teologo (Trento 1614-Hangzhou 1661, atti del Convegno Internazionale, Trento 1983.
  • BALDACCI, Osvaldo, Validità cartografica e fortuna dell'Atlas Sinensis di Martino Martini, Trento, Provincia Autonoma di Trento, 1983.
  • QUAINI, Massimo e CASTELNOVI, Michele, Visioni del Celeste Impero. L’immagine della Cina nella cartografia occidentale, Genova, Il Portolano, 2007 (english: Massimo Quaini e Michele Castelnovi, Visions of the celestial empire. China's image in western cartography, Genova, Il Portolano, 2007).
  • AA.VV., Riflessi d'Oriente. L'immagine della Cina nella cartografia europea, Mostra 18/12/08-18/02/09, a cura di Aldo Caterino, Genova, Il Portolano (Centro Studi Martino Martini di Trento), 2008.
  • LONGO, Giuseppe O., Il Mandarino di Dio. Un gesuita nel Celeste Impero. Dramma in tre scene, Trento, Centro Studi M. Martini, 2008.
  • LONGO, Giuseppe O., Il gesuita che disegnò la Cina. La vita e le opere di Martino Martini, Milano, Springer, 2010.
  • CASTELNOVI, Michele, Il primo atlante dell’Impero di Mezzo. Il contributo di Martino Martini alla conoscenza geografica della Cina, Trento, Centro Studi Martino Martini per le relazioni culturali Europa-Cina, 2012. ISBN – 978-88-8443-403-6.

Se også[rediger | rediger kilde]

Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen