Mars (planet)

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mars

Et sammensatt bilde av Mars
Baneparametre
Epoke J2000
Avstand fra solen227 939 100 km (1,52 AE)
Aphel249 209 300 km (1,67 AE)
Perihel206 669 000 km (1,38 AE)
Store halvakse227 939 100 km
1,52368 AE
Eksentrisitet0,093315
Omløpstid686,971 jorddøgn
1,88 julianske år
668,5991 Marsdøgn
Synodisk periode779,96 døgn
2,1354 juliansk år
Midlere anomali19,3564°
Gjennomsnittsfart24,077 km/s
Inklinasjon1,85°[a][1]
Knutelengde49,562°
Perihelargument286,537°
Naturlige satellitter2
Fysiske egenskaper
Diameter ved ekvator6 792,4 km[b][2]
Poldiameter6 752,4 km[b][2]
Flattrykthet 0.005 89 ± 0.000 15
Overflatens areal144 798 500 km²
Volum163 800 000 000 km³[L 1]
Masse641 850 000 000 000 000 000 000 kg[L 1]
Middeltetthet 3.9335 ± 0.0004  g/cm³[L 1]
Gravitasjon ved ekvator3,711 m/s²
0,379 g[L 1]
Unnslipningshastighet5,027 km/s
Siderisk rotasjonsperiode1,025957 døgn[L 1]
24,623 timer
Rotasjonshastighet ved ekvator868,22 km/t
241,17 m/s
Rektascensjon ved Nordpolen21t 10m 44s
317,68143°
Deklinasjon ved Nordpolen52,8865°
Aksehelning25,19°
Albedo0,17[3]
(geometrisk)
0,25 [4](Bond)
Overflatetemperatur min snitt max
Kelvin: 186 K 210 K[4] 303 K[5]
Celsius: −87 °C −63 °C 20 °C
Fahrenheit: −125 °F −82 °F 68 °F
Tilsynelatende størrelsesklasse +1.6 til −3.0 [6]
Vinkeldiameter 3.5–25.1″[4]
Atmosfæriske egenskaper
Atmosfærisk trykk636 (400–870) pascal
Sammensetning(molfraksjoner)
95.32 % karbondioksid
2.7 % nitrogen
1.6 % argon
0.13 % oksygen
0.08 % karbonmonoksid
210 ppm vanndamp
100 ppm nitrogenmonoksid
15 ppm molekylært hydrogen[7]
2.5 ppm neon
850 ppb HDO
300 ppb krypton
130 ppb formaldehyd
80 ppb xenon
30 ppb ozon
18 ppb hydrogenperoksid[8]
10 ppb metan[9]

Mars (symbol: ♂) er den fjerde planeten fra solen i vårt solsystem og er oppkalt etter den romerske krigsguden Mars. Planeten blir ofte beskrevet som den «røde planeten» på grunn av sitt rustrøde utseende, forårsaket av jern(III)oksid på overflaten.[10] Mars er en steinplanet med en tynn atmosfære. Overflateegenskapene minner om både nedslagskraterne på månen og vulkanene, dalene, ørkenene og de polare iskappene på jorden. Rotasjonsperioden og årstidssyklusene på Mars ligner også på jorden siden det er aksehelningen som fører til årstidene. Olympus Mons er det høyeste kjente fjellet i solsystemet, og Valles Marineris er det største dalsystemet. Det flate Borealisbassenget på den nordlige halvkulen dekker ca. 40 % av planeten og kan stamme fra et gigantisk nedslag.[11][12]

Før Mariner 4 gjennomførte den første forbiflyvningen i 1965, ble det spekulert i om det fantes flytende vann på overflaten. Jevnlige variasjoner i lyse og mørke flekker, spesielt ved de polare breddegrader, kunne tolkes som hav og kontinenter. Lange, mørke striasjoner ble tolket som kanaler med flytende vann. Disse rette linjeformasjonene ble senere forklart som synsbedrag, men geologiske bevis samlet av ubemannede oppdrag antyder at Mars en gang hadde store områder dekket av vann på overflaten.[13] I 2005 avslørte radardata store mengder is ved polene og mildere breddegrader.[14][15] Mars-sonden Spirit samlet inn prøver av kjemiske forbindelser som inneholdt vannmolekyler i mars 2007. Landingsfartøyet Phoenix samlet inn prøver av is i grunt jordsmonn den 31. juli 2008.[16] 28. september 2015 annonserte NASA at de hadde funnet bevis på rennende saltvann under overflaten på Mars.[17][bør utdypes]

Mars har to små måner, Phobos og Deimos, som er uregelmessig formet. Disse kan være innfangede asteroider tilsvarende den trojanske asteroiden 5261 Eureka. Rundt planeten kretser det tre funksjonelle og ubemannede romskip: Mars Odyssey, Mars Express og Mars Reconnaissance Orbiter. På overflaten er Mars Exploration Roveren Opportunity og dens utrangerte tvilling Spirit, roveren Curiosity, sammen med en rekke andre uvirksomme landingsfartøy og rovere, både vellykkede og mislykkede. Landingsfartøyet Phoenix fullførte sitt oppdrag på overflaten i 2008. Observasjoner av NASAs nå nedlagte Mars Global Surveyor beviser at deler av den sørlige polisen har trukket seg tilbake.[18] Observasjoner av NASAs Mars Reconnaissance Orbiter har avdekket mulig strømmende vann under de varmeste månedene på Mars.[19] I 2013 avdekket roveren Curiosity at jordsmonnet inneholder 1.5–3 % vann, eller 33 liter per m³.[20]

Mars kan enkelt sees fra jorden med det blotte øye. Dens tilsynelatende størrelsesklasse når –3,0,[6] noe som kun slås av Venus, Jupiter, månen og solen. Planetsymbolet fra gammelt av er det samme som symbolet for jern (♂), en stilisert utgave av guden Mars med skjold og spyd.

Fysiske egenskaper[rediger | rediger kilde]

Sammenligning av størrelsen mellom jorden og Mars.

Mars er omtrent halvparten så stor som jorden i diameter, og med rundt 15 % av jordens volum og 11 % av massen har den en lavere tetthet enn jorden. Overflatearealet er litt mindre enn det totale arealet av jordens fastland.[4] Selv om Mars er større og mer massiv enn Merkur, har Merkur en høyere tetthet. De to planetene har tilnærmet lik gravitasjonskraft ved overflaten – mindre enn 1 % sterkere på Mars.

Sammenlignet med jorden og månen er Mars omtrent på gjennomsnittet i størrelse, masse og overflategravitasjon – månen er rundt halvparten av diameteren til Mars mens jorden er det dobbelte; jorden er rundt ni ganger så massiv som Mars mens månen er rundt en niendedel så massiv. Det rød-orange utseende på marsoverflaten er forårsaket av jern(III)oksid, best kjent som hematitt eller rust.[21]

Indre struktur[rediger | rediger kilde]

Liksom jorden har Mars gjennomgått en planetarisk differensiering, hvor en tett, metallisk kjerne er blitt omgitt av mindre tette materialer.[22] Modeller viser en delvis flytende kjerne av jernsulfider på omkring 1 794±65 km i radius, bestående primært av jern og nikkel med omkring 16-17 % svovel.[23] Konsentrasjonen av lettere grunnstoffer er dobbelt så høy som i jordens kjerne. Kjernen er omgitt av en mantel av silikater, som har dannet mange av de tektoniske og vulkanske formasjonene på planeten, men som nå ser ut til å være inaktiv. Ved siden av silisium og oksygen, består skorpen av jern, magnesium, aluminium, kalsium og kalium. Skorpens gjennomsnittlige tykkelse er rundt 50 km med en maksimum tykkelse på 125 km.[24] Jordens skorpe er i gjennomsnitt 40 km tykk – bare en tredjedel så tykk som Mars' i forhold til planetenes størrelse. Sonden InSight, som er planlagt å lande i 2018, vil bruke et seismograf for bedre å avgrense de indre bestanddelene.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Areologi

Mars er en steinplanet som består av mineraler som inneholder silisium, oksygen, metaller og andre elementer som typisk danner fjell. Baneobservasjoner og undersøkelser av meteorittsamlinger viser en overflate sammensatt hovedsakelig av basalt. Noen bevis antyder at en del av overflaten er rikere på silisiumdioksid enn typisk basalt, og ligner andesittiske steiner på jorden. Observasjonene kan også forklares med silisiumdioksidgass. Regioner med lav albedo viser konsentrater av plagioklas. Store deler av overflaten er dekket med finkornet støv av jern(III)oksid.[25][26]

Selv om det ikke er påvist et strukturert, globalt magnetfelt,[27] viser observasjoner at deler av planetens skorpe er magnetisert og at vekslende polaritetreversering av de dipole feltene har skjedd i fortiden. Denne paleomagnetismen av magnetisk følsomme mineraler har egenskaper som er svært lik de vekselvise stripene på havbunnen på jorden. En teori, publisert i 1999 og undersøkt på nytt i oktober 2005 (med hjelp fra Mars Global Surveyor), er at disse stripene demonstrerer platetektonikk for fire milliarder år siden, før den planetariske dynamoen stoppet opp og forårsaket at planetens magnetfelt forsvant.[28]

Under solsystemets dannelse og utvikling ble Mars dannet fra en protoplanetarisk skive som gikk bane rundt solen som et resultat av en stokastisk prosess av flyktet akkresjon. Mars har mange karakteristiske kjemiske egenskaper på grunn av sin posisjon i solsystemet. Grunnstoffer med forholdsvis lave kokepunkt, som klor, fosfor og svovel, finnes i større konsentrasjoner på Mars enn på jorden – disse grunnstoffene forsvant trolig fra områder nærmere solen på grunn av kraftige solvinder fra den unge solen.[29]

Etter dannelsen av planetene ble de alle utsatt for «det sene tunge bombardementet». Rundt 60 % av overflaten har spor etter nedslag fra denne tiden.[L 2][30][31] Store deler av den resterende overflaten består trolig av enorme nedslagsbasseng fra denne tiden. Et enormt nedslagsbasseng på den nordlige halvkulen er 10 600 km langt og 8 500 km bredt, eller ca. fire ganger større enn Sydpol-Aitkenbassenget som er det største bassenget oppdaget til nå.[11][12] Denne teorien antyder at Mars ble truffet av et himmellegeme på størrelse med Pluto for fire milliarder år siden. Denne hendelsen, som antas å være årsaken til Mars' hemisfæriske dikotomi, skapte det flate Borealisbassenget som dekker ca. 40 % av planeten.[32][33]

Planetens geologiske historie kan deles inn i flere perioder, men består primært av tre perioder:[34][35]

  • Den noachiske perioden[c] (oppkalt etter Noachis Terra) 4,5 til 3,5 milliarder år siden.
  • Den hesperiske perioden[d] (oppkalt etter Hesperia Planum) Fra 3,5 til ca. 3 milliarder år siden.
  • Den amazonske perioden[e] (oppkalt etter Amazonis Planitia). Fra ca. 3 milliarder år siden til nåtid.l

Noe geologisk aktivitet finner fremdeles sted. I Athabasca Valles finnes det skiktlignende lavastrømmer opp til rundt 200 millioner år siden. Vannstrømmer i grabener kalt Cerberus Fossae oppstod for mindre enn 20 millioner år siden og indikerer like nylig vulkanaktivitet.[36] 19. februar 2008 viste bilder fra Mars Reconnaissance Orbiter bevis for et skred fra en 700 m høy klippe.[37]

Jordsmonn[rediger | rediger kilde]

Landingsfartøyet Phoenix samlet data som viste at jordsmonnet var noe alkalisk, og inneholdt grunnstoffene magnesium, natrium, kalium og klorid. Disse næringsstoffene finnes i hager på jorden og er nødvendig for vekst av planter.[38] Eksperimenter utført av Phoenix viste at jordsmonnet har en basisk pH på 8,3 og kan inneholde spor av salt perklorat.[39][40]

Tharsis Tholus mørke strek sett fra HiRISE. Den ligger i midten til venstre i dette bildet. Tharsis Tholus ligger like til høyre.

Streker er vanlig rundt om på Mars, og nye dukker opp regelmessig i bratte skråninger i kratre, renner og daler. Strekene er mørke i starten og blir lysere med alderen. Noen ganger starter strekene i et lite område som så sprer seg utover hundrevis av meter. De har også blitt sett å følge kantene av steinblokker og andre hindringer i deres vei. Den allment aksepterte teorien er at mørke underliggende jordlag kommer frem etter skred av lyst støv eller støvdjevler.[41] Flere forklaringer har imidlertid blitt fremlagt og noen involverer vann eller til og med veksten av organismer.[42][43]

Hydrologi[rediger | rediger kilde]

Mikroskopisk foto en grå konkresjon av hematitt, tatt av Opportunity, indikerer tidligere tilstedeværelse av flytende vann.

Flytende vann kan ikke eksistere på overflaten på grunn av det lave atmosfæriske trykket, med unntak av i de laveste høydene i kortere perioder.[44][45] De to polkalottene ser ut til hovedsakelig å bestå av vann.[46][47] Det samlede volumet med vann i den sørlige iskappen er tilstrekkelig til å dekke hele planetens overflate med 11 m vann om den smeltet.[48] En mantel av permafrost strekker seg fra polen til rundt 60. breddegrad.[46]

Store mengder med is er antatt å være fanget under den tykke kryosfæren. Radardata fra Mars Express og Mars Reconnaissance Orbiter viser store mengder med is både under polene (juli 2005)[14][49] og ved midlere breddegrader (november 2008).[50] Landingsfartøyet til Phoenix tok direkte prøver av is i grunt jordsmonn 31. juli 2008.[16]

Landformer antyder sterkt at flytende vann til tider har eksistert på overflaten. Enorme lineære skår av skurt grunn (utstrømningskanaler) på rundt 25 steder, antas å dokumentere erosjonen under den katastrofale frigjøringen av vann fra undergrunnakviferer, men der finnes også hypoteser om at de skyldes isbreer eller lava.[51][52] Den yngste av kanalene antas å ha blitt dannet så nylig som få millioner år siden.[53] Andre steder, spesielt på de eldste områdene av marsoverflaten, spres et nettverk av dentrittiske daler seg over betydelige deler av landskapet. Dalenes spredning antyder at de ble gravd ut av avrenning fra regn eller snøfall tidlig i planetens historie. Vannstrømmer under overflaten og grunnvannstapping kan spille subsidiære roller i enkelte nettverk, men nedbør var trolig årsaken i nesten alle tilfeller.[54]

Tusenvis av formasjoner langs kratre og dalvegger ligner på terrestriske raviner. De har en tendens til å befinne seg i høylandet på den sørlige halvkulen og til å gå mot ekvator; alle er vendt mot polene med 30° breddegrader. En rekke forfattere har foreslått at dannelsesprosessen avhenger av flytende vann, sannsynligvis fra smeltet is.[55][56] Andre har argumentert for dannelsesmekanismer som involverer karbondioksidfrost eller bevegelse av tørt støv.[57][58] Ingen delvis nedbrutte raviner har blitt formet av forvitring og ingen nedslagskratre er observert, og indikerer at dette er svært unge formasjoner, muligens også aktive i dag.[56]

Deltaer og alluviale vifter som er bevart i kratre, argumenterer også for varmere, våtere forhold ved noen intervall eller intervaller i planetens tidligere historie.[59] De krever en utbredt tilstedeværelse av kratersjøer, som det også er uavhengige mineralogiske, sedimentologiske og geomorfologiske bevis for.[60] Noen forfattere har hevdet at de nordlige lave slettene til tider var dekket med sanne hav, hundrevis av meter dype, men dette er fortsatt kontroversielt.[61]

Det er påvist hematitt og goethitt, som noen ganger dannes i nærvær av vann.[62] I 2004 oppdaget Opportunity mineralet jarositt, som bare dannes i nærvær av surt vann.[63] Noen av bevisene som antas å indikere gamle vannbassenger og strømmer har blitt bestridt etter studier av bilder med høyere oppløsning tatt Mars Reconnaissance Orbiter.[64]

Polkalotter[rediger | rediger kilde]

Viking-programmets banesondes syn av den nordlige polalotten på Mars

Mars har to permanente polkalotter. Om vinteren befinner disse seg i kontinuerlig mørke mens overflaten kjøles ned slik at 25–30 % av atmosfæren kondenserer ut i tykke skiver med is av karbondioksid (tørris).[65] Når polene igjen blir belyst med sollys, sublimerer den frosne karbondioksiden og skaper kraftige vinder som feier over polene i hastigheter opp mot 400 km/t. Dette årstidsfestede fenomenet transporterer store mengder støv og vanndamp, og gir grunnlag for jordlignende frost og store cirrusskyer. I 2004 fotograferte roveren Opportunity skyer av is.[66]

Disse polare iskappene består hovedsakelig av vann-is. På den nordlige polkalotten samler frossen karbondioksid opp et meter tykt lag om vinteren, mens den sørlige kalotten har et rundt åtte meter tykt permanent tørris-dekke.[67] Nordkalotten har en diameter på ca. 1 000 km under den nordlige Mars-sommeren,[68] og består av ca. 1,6 millioner km³ med is. Hadde isen vært jevnt fordelt over polkalotten, ville den vært ca. 2 km tykk.[69] (Sammenlignet med et volum på 2,85 millioner km³ for isdekket på Grønland). Sørkalotten har en diameter på 350 km og en tykkelse på 3 km.[70] Det totale volum is i den sørkalotten pluss tilstøtende lag har også blitt anslått til 1,6 millioner km³.[71] Begge polkalottene viser spiralrenner, som antas å ha blitt dannet av varierende solvarme, is-sublimering og vanndamp-kondensasjon.[72][73]

Denne årstid-frosten resulterer i noen av områdene nær den sørlige iskappen i dannelsen av et meter tykt gjennomsiktig lag med tørris over bakken. Når området varmes opp om våren, oppstår det trykk fra sublimerende karbondioksid under laget, som fører til at dette heves og sprekkes opp. Dette fører til geysir-lignende utbrudd av karbondioksidgass blandet med mørk basalt-sand/-støv. Prosessen går raskt, og er observert å skje i løpet av noen dager, uker eller måneder, en endringsfrekvens som er heller uvanlig i geologi, og spesielt for Mars. Gassen som strømmer under laget mot en geysir lager et edderkopplignende mønster av radiale kanaler under isen.[74][75][76][77]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Areografi. Se også: Kategori:Geografiske steder på Mars

Giovanni Schiaparellis kart over albedoformasjoner på Mars (1888) sammenlignet med moderne observasjoner.[78]

Johann Heinrich Mädler og Wilhelm Beer huskes for kartleggingen av månen, men var også blant de første «areografene». De fastslo at størstedelen av overflateformasjonene på Mars var faste og bestemte planetens rotasjonsperiode mer presist. I 1840 kombinerte Mädler ti års observasjoner og tegnet det første kartet over Mars. I stedet for å gi navn til de ulike flekkene utpekte Beer og Mädler dem med bokstaver; Meridian Bay (Sinus Meridiani) ble dermed kjennetegnet «a».[79]

Før romsonder kunne sende detaljerte bilder, ble kart vanligvis tegnet over albedoformasjoner, lysere eller mørkere flekker eller mønstre som kunne observeres ved hjelp av jordbaserte teleskop. De ble navngitt etter klassisk mytologi, mens de i dag blir navngitt ut fra flere kilder. Kratre større en 60 km blir oppkalt etter avdøde vitenskapsmenn og forfattere og andre som har bidratt til studiene av Mars. Kratre som er mindre enn 60 km blir oppkalt etter byer og landsbyer på jorden med mindre enn 100 000 innbyggere. Store daler er oppkalt etter ordet mars eller stjerne på forskjellige språk, og mindre daler er oppkalt etter elver.[80]

De gamle albedoformasjonsnavnene brukes også i moderne navngivning. Et fjell i albedoformasjonen Nix Olympica (Olympus' snø) fikk for eksempel navnet Olympis Mons (Olympusfjellet).[81] Sett fra jorden er overflaten delt inn i to områdetyper med ulik albedo. De blekere slettene dekket med støv og sand rik på røde jernoksider var en gang sett på som «kontinenter» og gitt navn som Arabia Terra eller Amazonis Planitia. De mørke formasjonene var antatt å være hav og fikk derfor navn som Mare Erythraeum, Mare Sirenum og Aurorae Sinus. Den største mørke formasjonen sett fra jorden er Syrtis Major Planum.[82] Den permanente nordlige polkalotten blir kalt Planum Boreum mens den sørlige kappen blir kalt Planum Australe.

Ekvator er definert av rotasjonen. Beliggenheten til nullmeridianen ble spesifisert, på samme måte som jordens (ved Greenwich), ved valg av et vilkårlig punkt; Mädler og Beer valgte en linje for deres første kart i 1830. Etter at Mariner 9 leverte omfattende bilder i 1972, ble et lite krater (senere kalt Airy-0) som ligger i Sinus Meridiani valgt som definisjonen for 0,0° lengdegrader for å sammenfalle med det opprinnelige valget.[83]

Siden Mars ikke har noe hav eller «havnivå», ble nullhøydeflaten valgt som Mars' areoid,[84] analogt med det den terrestriske geoiden. Nullhøyden er definert av høyden hvor det er 610,5 Pa (6,105 mbar) atmosfærisk trykk.[85] Dette trykket tilsvarer trippelpunktet for vann og er rundt 0,6 % av overflatetrykket på havnivået på jorden (0,006 atm).[L 3] I dag blir overflaten i praksis definert direkte fra gravitasjonsmålinger med satellitter.

Et bilde i tilnærmet sanne farger, tatt av Mars Exploration Opportunity-rover. Bildet viser Victoria-krateret fra Kapp Verde. Det ble tatt over en periode på tre uker, fra 16. oktober til 6. november 2006.
Foto: NASA

Nedslagstopografi[rediger | rediger kilde]

Vulkanske platåer (rødt) og nedslagsbasseng (blått) dominerer dette topografiske kartet over Mars
Foto: NASA

Dikotomien i topografien er slående: De nordlige slettene er flatet ut av lavastrømmer, mens det sørlige høylandet er fulle av arr gamle nedslagskratre. Forskning i 2008 bekreftet en teori fra 1980 om at den nordlige halvkulen for fire milliarder år siden ble truffet av et objekt med størrelse på en tiendedel til to tredjedeler av månen. Teorien tilsier at den nordlige halvkulen er åstedet for et nedslagskrater som er 10 600 km langt og 8 500 km bredt. Området er omtrent på størrelse med Europa, Asia og Australia til sammen, overgår Sydpol-Aitkenbassenget, og er det største nedslagskrateret i solsystemet.[11][12]

Totalt 43 000 nedslagskratre har en diameter på 5 km eller mer.[86] Det største er nedslagsbassenget Hellas, en lys albedoformasjon godt synlig fra jorden.[87] På grunn av Mars' mindre masse er sannsynligheten for at et objekt kolliderer med planeten rundt halvparten av jordens. Planeten ligger imidlertid nærmere asteroidebeltet, og har derfor økt sjanse for å bli truffet av steiner herfra. I tillegg er sannsynligheten større for å treffes av kortperiodiske kometer som ligger innenfor banen til Jupiter.[88] Mars har likevel langt færre kratre enn månen, fordi atmosfæren gir beskyttelse mot små meteorer. Morfologien til noen kratre tyder på at bakken ble våt etter at meteoren slo ned.[89]

Vulkaner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vulkaner på Mars

Olympus Mons, det høyeste kjente fjellet i solsystemet, sett ovenfra i en høyde av 27 000 meter.
Foto: Viking 1 (22. juni 1978)

Skjoldvulkanen Olympus Mons (Mount Olympus) på 21,3 km er det høyeste kjente fjellet i solsystemet.[L 4] Det er en utdødd vulkan i det aller høyereliggende regionen Tharsis som inneholder en rekke andre store vulkaner. Olympus Mons er over tre ganger så høy som Mount Everest, som til sammenligning er 8 848 meter.[90]

Tektoniske steder[rediger | rediger kilde]

Den store dalen Valles Marineris (latin for Mariner Valleys, også kjent som Agathadaemon i de gamle kanalkartene) har en lengde på 4 000 km og en dybde på opp til 7 km. Dens lengde tilsvarer lengden av Europa og strekker seg over en femtedel av Mars' omkrets. Til sammenligning er Grand Canyon på jorden 446 km lang og nesten 2 km dyp. Valles Marineris ble dannet av hevelser i Tharsis-området som forårsaket at jordskorpen i området ved Valles Marineris kollapset. Dalen Ma'adim Vallis (Ma'adim er hebraisk for Mars) er 700 km lang og flere ganger større enn Grand Canyon med en bredde på 20 km og en dybde på 2 km enkelte steder. Det er mulig at Ma'adim Vallis ble oversvømmet av flytende vann i fortiden.[91]

Grotter[rediger | rediger kilde]

THEMIS-bilder av mulige grotteinnganger på Mars. Gropene har uformelt blitt navngitt (A) Dena, (B) Chloe, (C) Wendy, (D) Annie, (E) Abby (venstre) og Nikki, og (F) Jeanne.
Foto: NASA

Bilder fra Thermal Emission Imaging System (THEMIS) ombord på NASAs banesonde Mars Odyssey har avdekket syv mulige grotteinnganger på flankene av vulkanen Arsia Mons.[92] Grottene, oppkalt etter oppdagernes kjære, er kollektivkt kjent som «syv søstre».[93] Grotteinngangene er fra 100–252 m brede og de antas å være minst 73–96 m dype. Siden lyset aldri når bunnen av de fleste hulene er det sannsynlig at de går mye dypere enn disse lave estimatene, og at de utvides under overflaten. «Dena» er det eneste unntaket; dens bunn er synlig og ble målt til å være 130 m dyp. Innsiden av disse grottene kan være beskyttet fra mikrometeoroider, ultrafiolett stråling, solstormer og høyenergi-partikler som bombarderer planetens overflate.[94]

Atmosfære[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mars' atmosfære

Den tynne atmosfæren er synlig i horisonten på dette bildet som er tatt i en lav bane.
Foto: NASA

Mars mistet magnetosfæren for fire milliarder år siden.[95] Solvinden vekselvirker direkte med ionosfæren og senker den atmosfæriske tettheten ved å fjerne atomer fra de ytre lagene. Både Mars Global Surveyor og Mars Express har oppdaget disse atmosfæriske partiklene forsvinne ut i rommet utenfor Mars.[95][96] Sammenlignet med jorden er atmosfæren ganske fortynnet. Det atmosfæriske trykket ved overflaten går fra et minimum på 30 Pa (0,030 kPa) på Olympus Mons til over 1 155 Pa (1,155 kPa) i Hellas Planitia, noe som betyr et overflatetrykk på 600 Pa (0,60 kPa).[L 5] Overflatetrykket på det tykkeste tilsvarer trykket som finnes 35 km over jordens overflate,[97] som er mindre enn 1 % av jordens overflatetrykk (101,3 kPa). Skalahøyden av atmosfæren er ca. 10,8 km,[L 6] noe som er høyere enn jordens (6 km) fordi overflategravitasjonen bare er ca. 38 % av jordens – en effekt oppveid av både lavere temperatur og 50 % høyere gjennomsnittlig molekylvekt i atmosfæren på Mars.

Atmosfæren består av 95 % karbondioksid, 3 % nitrogen, 1,6 % argon og inneholder spor av oksygen og vann.[4] Den er ganske støvete og inneholder partikler på ca. 1,5 µm i diameter som gir marshimmelen en gulbrun farge når den ses fra overflaten.[98]

Metan med en molekylfraksjon på rundt 30 ppb[9][99] oppstår i bestandige søyler, og profilene innebærer at metan ble løslatt fra adskilte regioner. I den nordlige midtsommeren inneholdt hovedsøylene 19 000 metriske tonn med metan, med en estimert kildestyrke på 0,6 kilogram per sekund.[100][101] Profilene antyder to lokale kilderegioner, den første sentrert nær 30° N, 260° W og den andre nær 0°, 310° W.[100] Det har blitt anslått at Mars må produsere 270 tonn metan per år.[100][102]

Den underforståtte nedbrytingstiden for metan kan være så lang som fire år og så kort som omtrent 0,6 år.[100][103] Denne raske omveltningen skulle tilsi en aktiv kilde til gass. Vulkansk aktivitet, kometnedslag og metanogenske mikrobielle livsformer er blant andre mulige kilder. Metan kan også bli produsert av en ikke-biologisk prosess kalt serpentinisering[f] som involverer vann, karbondioksid og mineralet olivin, som er vanlig på Mars.[104]

Klima[rediger | rediger kilde]

Mars fra Hubble Space Telescope 28. oktober 2005 med en synlig sandstorm.
Foto: NASA og ESA

Utdypende artikkel: Mars' klima

Av alle planetene i solsystemet er årstidene på Mars mest lik jordens, fordi helningen på rotasjonsaksene er veldig like. Årstidene er likevel rundt dobbelt så lange som jordens, ettersom omløpstiden rundt solen tilsvarer 1,88 år på jorden. Overflatetemperaturene varierer fra ca. −150 ℃ under vinteren ved polene til +20 ℃ på det meste om somrene.[44] Det store spranget i temperaturene kommer av den tynne atmosfæren som ikke kan lagre mye solvarme, det lave atmosfæriske trykket og den lave termiske tregheten i jordsmonnet.[105] Planeten er også 1,52 ganger lenger unna solen enn jorden, og mottar kun rundt 43 % av sollyset.[106]

Hvis Mars hadde en jordlignende bane, ville dens årstider være like jordens fordi aksehelningen ligner på jordens. Den relativt store eksentrisiteten i Mars bane ville imidlertid ha en betydelig effekt. Mars er i nærheten av perihelion når det er sommer på den sørlige halvkulen og vinter på den nordlige, og nær aphel når det er vinter på den sørlige halvkulen og sommer på den nordlige. Årstidene på den sørlige halvkulen er derfor mer ekstreme, og årstidene på den nordlige halvkulen er mildere enn det som ellers ville vært tilfelle. Sommertemperaturene i sør kan komme opp i 30 °C varmere enn ekvivalente sommertemperaturer i nord.[107]

Mars har også de største sandstormene i solsystemet. Disse kan variere fra en storm over et lite område til gigantiske stormer som dekker hele planeten. De oppstår tilsynelatende når Mars er nærmest solen, og øker den globale temperaturen.[108]

Omløp og rotasjon[rediger | rediger kilde]

Mars' gjennomsnittlige avstand fra solen er omtrent 230 millioner kilometer (1,5 AE) og dens omløpsperiode er 687  jorddøgn som vist av den røde traseen, med jordens bane i blått for sammenligning.

Gjennomsnittlig avstand fra solen er omtrent 230 millioner kilometer (1,5 AE) og omløpsperioden er 687  jorddøgn. Et soldøgn (eller sol) på Mars er bare litt lengre enn jordens døgn; 24 timer, 39 minutter og 35,244 sekunder. Et år på Mars tilsvarer 1,8809 år på jorden, eller 1 år, 320 dager og 18,2 timer.[4]

Aksehelningen er 25,19 grader, noe som er tilsvarende aksehelningen til jorden.[4] Som et resultat er årstidene like jordens, selv om de på Mars er nærmere dobbelt så lange på grunn av planetens lange år. Nordpolens nåværende orientering er nær stjernen Deneb.[L 7] Mars passerte sitt aphelium i mars 2010,[109] sitt perihelium i mars 2011,[109] og sitt aphelium i februar 2012.[110] Den passerer sitt neste perihelion i januar 2013.[110]

Mars har en markant baneeksentrisitet på ca. 0,09. Av de syv andre planetene i solsystemet er det kun Merkur som har en større eksentrisitet. For 1,35 millioner år siden var banen mye mer sirkulær, med en eksentrisitet på 0,002 – mye mindre enn jorden har i dag.[111] Syklusen for eksentrisiteten er 96 000 år sammenlignet med jordens 100 000 år.[112] Imidlertid har Mars også en mye lengre syklus for eksentrisiteten med en periode på 2,2 millioner år, og dette overskygger syklusen på 96 000 år i grafer over eksentrisiteten. I de siste 35 000 årene har banen vært noe mer eksentrisk på grunn av påvirkningen fra andre planeters gravitasjon. Den minste avstanden mellom jorden og Mars vil fortsatt reduseres noe de neste 25 000 årene.[113]

Bildet til venstre viser en sammenligning mellom Mars og Ceres, en dvergplanet i asteroidebeltet, sett fra den nordlige ekliptiske polen, mens bildet til høyre er sett fra oppstigende knute. Banesegmentene sør for ekliptikken vises med mørkere farger. Perihel (q) og aphel (Q) er merket med dato for den nærmeste passasjen. Banen til Mars er vist med rødt, mens banen til Ceres er vist med gult.

Måner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Mars' måner, Phobos og Deimos

Phobos i farger av Mars Reconnaissance Orbiter – HiRISE, 23. mars 2008
Deimos i farger 21. februar 2009, av HiRISE (ikke i skala)

To relativt små naturlige måner, Phobos og Deimos, går i bane nær planeten. Begge månene ble oppdaget av Asaph Hall i 1877 – Deimos den 12. august og Phobos den 18. august. De er oppkalt etter skikkelsene Phobos (frykt) og Deimos (avsky) i gresk mytologi. Phobos var personifikasjonen av frykt, og hans navn er opprinnelsen til begrepet «fobi». Deimos var hans tvillingbror. De var sønner av kjærlighetens gudinne Afrodite og krigsguden Ares (av romerne kalt Mars). Sammen med krigsgudinnen Enyo og splidens gudinne Eris (søstre av Ares), deltok de i krigshandlinger sammen med Ares.[114][115]

Fra overflaten på Mars fremstår bevegelsene til Phobos og Deimos svært forskjellig fra vår egen måne. Phobos stiger opp i vest, går ned i øst, og stiger opp igjen på kun 11 timer. Deimos, som bare såvidt er utenfor synkron bane – hvor omløpsperioden er lik planetens rotasjonsperiode – stiger som ventet i øst, men svært sakte. Til tross for 30 timers bane, tar det 2,7 dager å gå ned i vest ettersom de langsomt faller bak Mars' rotasjon, og så like lang tid for å stige igjen.[116]

Fordi Phobos' bane er under synkron høyde, vil tidevannskreftene fra planeten Mars gradvis senke dens bane. Om ca. 50 millioner år vil den enten krasje med Mars eller brytes opp i en ringstruktur rundt planeten.[116]

Opprinnelsen til månene er uklar. En utbredt teori er at de er asteroider fanget av Mars' gravitasjon, og dette støttes av deres lave albedo og sammensetningen av karbonholdig kondritt.[117] Den ustabile banen til Phobos synes å peke mot en relativt nylig fangst, men begge har sirkulære baner, svært nær ekvator, noe som er svært uvanlig for fangede objekter og de nødvendige dynamikkene for å fange objekter er komplekse. Akkresjon tidlig i Mars' historie er også plausibelt, men ville ikke forklare en sammensetning som ligner asteroider snarere enn Mars selv, hvis det er bekreftet.

En tredje mulighet involverer et tredje legeme eller noen form for splittelse etter et nedslag.[118] Nyere linjer med bevis for at Phobos har et svært porøst indre[119] og antyder en sammensetning som hovedsakelig består av fyllosilikater og andre mineraler kjent fra Mars,[120] peker mot en opprinnelse fra materialer kastet ut av et nedslag på Mars som reakkrerte i en marsbane,[121] lik den rådende teorien for opprinnelsen til jordens måne. Mens VNIR-spektra av månene til Mars ligner asteroider i det ytre beltet, er det termiske infrarøde spektra av Phobos rapportert å være uforenlig med kondritter av noen klasse.[120]

Liv[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liv på Mars

Den gjeldende forståelsen av planeters evne til å opprettholde liv, favoriserer planeter med flytende vann på overflaten. Dette krever som oftest at planeten ligger innenfor den beboelig sone, som for solen i dag strekker seg fra like utenfor Venus og omtrent til Mars' store halvakse.[122] Under perihel befinner Mars seg innenfor denne regionen, men den tynne (lavtrykk) atmosfæren hindrer flytende vann fra å eksistere i store regioner over lengre perioder. Den siste strømmen av flytende vann demonstrerer imidlertid planetens potensial for beboelighet. Noen nyere bevis antyder at vannet på overflaten kan ha vært for salt og syrlig til å opprettholde vanlig jordisk liv.[123]

Armen fra Viking 1 tar prøver av jordsmonnet 26. mai 1977
Strukturer i meteoritten ALH84001 sett gjennom elektronmikroskop.

Mangelen på en magnetosfære og den ekstremt tynne atmosfæren er en utfordring. Planeten har lite varmeoverføring over overflaten, dårlig beskyttelse mot bombardement fra solvinden og utilstrekkelig atmosfærisk trykk til å opprettholde flytende vann (vann sublimerer i stedet til gassform). Mars er også nær, eller kanskje totalt, geologisk død; slutten på vulkansk aktivitet har tilsynelatende stoppet resirkulasjonen av kjemikalier og mineraler mellom overflaten og planetens indre.[L 8]

Planeten var en gang betydelig mer beboelig, men om levende organismer har eksistert der er ukjent. Viking-sondene gjennomførte på midten av 1970-tallet eksperimenter for å oppdage mikroorganismer i jordsmonnet ved deres respektive landingssteder. De ga positive resultater, inkludert en midlertidig økning av CO2-produksjon ved eksponering for vann og næringsstoffer. Livstegnet ble bestridet i etterkant og resulterte i en kontinuerlig debatt, hvor NASA-forsker Gilbert Levin hevdet at Viking kunne ha funnet liv. En senere analyse av dataene, i lys av moderne kunnskap om ekstremofile former for liv, har antydet at Viking-testene ikke var sofistikerte nok til å oppdage slike former for liv. Testene kan også ha drept en (hypotetisk) livsform.[124] Tester utført av Phoenix Mars Lander har vist at jordsmonnet har en svært alkalisk pH og inneholder magnesium, natrium, kalium og klorid.[125] Næringsstoffene i jorden kan støtte liv, men liv må også skjermes fra det ultrafiolette lyset.[126]

Ved Lyndon B. Johnson Space Center ble det 6. august 1996 funnet figurer i meteoritten ALH 84001 som stammer fra Mars. Noen forskere antyder at de kan være forsteinede mikrober som ble sprengt ut i rommet av et meteornedslag og sendt ut på en 15 millioner år lang ferd mot jorden. En utelukkende uorganisk opprinnelse er også foreslått.[127]

Små mengder med metan og formaldehyd som har blitt oppdaget av omløpssonder rundt Mars er begge hevdet å være hint om liv, ettersom disse kjemiske forbindelsene raskt brytes ned i atmosfæren.[128][129] Det er mulig at disse stoffene i stedet kan fullstendiggjøres eksternt av vulkansk eller geologiske virkemiddel som serpentinisasjon.[104]

Utforskning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Utforskning av Mars

Landingssted for landingsfartøyet til Viking 2, mai 1979
Landingssted for landingsfartøyet til Viking 1, februar 1978

Dusinvis av romsonder, inkludert banesonder, landingsfartøy og rovere, har blitt sendt til Mars av Sovjetunionen, USA, Europa og Japan for å studere planetens overflate, klima og geologi. Per 2008 har det kostet omtrent 309 000 dollar per kilo material som ble fraktet fra jordens overflate til Mars' overflate.[130]

Aktive sonder per 2014 inkluderer Mars Reconnaissance Orbiter (siden 2006), Mars Express (siden 2003), Mars Odyssey (siden 2001), Opportunity (siden 2004) og Mars Science Laboratory (siden 2012). Mer nylig avsluttede oppdrag omfatter Mars Global Surveyor (1997–2006) og Spirit (2004–2010).

Omtrent to tredjedeler av alle romfartøyer med mål for Mars har sviktet før de har fullført eller begynt på sine oppdrag. Den vanskelige perioden var slutten av det 20. århundre med tidlige pionerer og nybegynnere; i det 21. århundret er feil mindre vanlig.[131] Mislykkede oppdrag tilskrives typisk tekniske problemer som tap av eller svikt i kommunikasjon eller designfeil, ofte på grunn av manglende finansiering eller manglende kompetanse for et gitt oppdrag.[131] En satirisk motkultur skylder på et «Bermudatriangel» mellom jorden og Mars, en «Mars-forbannelse» eller en «stor galaktisk Ghoul» som livnærer seg på Mars-sonder.[131] Noen av de nyeste mislykkede oppdragene inkluderer Beagle 2 (2003), Mars Climate Orbiter (1999), Mars 96 (1996) og Fobos-Grunt (2012).

Tidligere oppdrag[rediger | rediger kilde]

Mars 3 på et sovjetisk frimerke fra 1972.

Den første vellykkede forbiflyvningen av Mars fant sted 14.–15. juli 1965 av NASAs Mariner 4. 14. november 1971 ble Mariner 9 den første romsonden til å gå i bane rundt en annen planet da den gikk inn i bane rundt Mars.[132] De første objektene til å vellykket lande på overflaten var to sovjetiske sonder – Mars 2 den 27. november 1971 og Mars 3 den 2. desember samme år – men begge sluttet å kommunisere få sekunder etter landing.

Oppskytningen av NASAs Viking-program i 1975 bestod av to banesonder, hver med et landingsfartøy; begge sondene landet vellykket i 1976. Viking 1 forble operativ på planeten i seks år, Viking 2 i tre år. Landingsfartøyene sendte panoramabilder av Mars i farger[133] og banesondene kartla overflaten så godt at bildene fremdeles er i bruk.

De sovjetiske sondene Phobos 1 og 2 ble sendt til Mars i 1988 for å studere planeten og dens to måner. Phobos 1 mistet kontakten på vei til Mars. Phobos 2, som vellykket fotograferte Mars og Phobos, mislyktes like før den skulle sette ut to landingsfartøy på overflaten av Phobos.[134] Etter at banesonden Mars Observer feilet i 1992, gikk NASAs Mars Global Surveyor inn i bane rundt Mars i 1997. Dette oppdraget var en suksess og fullførte det primære oppdraget med kartlegging tidlig i 2001. Kontakten med sonden ble brutt i 2006 under dens tredje utvidede program, etter nøyaktig ti operative år i verdensrommet. NASAs Pathfinder, som brakte med seg roboten Sojourner, landet i Ares Vallis sommeren 1997 og returnerte mange bilder.[135]

Spirits landingsfartøy på Mars, 2004
Utsikt fra Phoenix' landingsfartøy, 2008

Landingsfartøyet Phoenix nådde den nordlige polarregionen 25. mai 2008.[136] Robotarmen ble brukt til å grave i jordsmonnet og tilstedeværelsen av vann ble bekreftet 20. juni.[137][138][138] Oppdraget ble avsluttet 10. november 2008 etter at kontakten ble brutt.[139]

Romsonden Dawn fløy forbi Mars i februar 2009, og brukte planetens gravitasjon for å komme videre til 4 Vesta og deretter Ceres.[140]

Det russisk-kinesiske oppdraget Fobos-Grunt var tiltenkt oppgaven å ta prøver av marsmånen Phobos. Den ble skutt opp fra Bajkonur kosmodrom 8. november 2011, men rakettene som skulle sende den videre feilet. Den endte opp med å sirkulere i lav jordbane og falt ned i Stillehavet 15. januar 2012.

Nåværende oppdrag[rediger | rediger kilde]

NASAs banesonde Mars Odyssey gikk inn i bane rundt Mars i 2001.[141] Dens gammastrålingsspektrometer oppdaget betydelige mengder hydrogen i den øvre meteren i regolitten på Mars. Hydrogenet er antatt å ligge i store forekomster av is.[142]

Den europeiske romfartsorganisasjons (ESA) oppdrag Mars Express nådde frem til Mars i 2003. Den hadde med seg landingsfartøyet Beagle 2 som startet nedstigningen til Mars-overflaten 25. desember 2003. Intet signal fra sonden ble mottatt, og Beagle 2 ble erklært tapt i februar 2004.[143] Tidlig i 2004 kunngjorde forskerlaget bak Planetary Fourier Spectrometer at banesonden hadde oppdaget metan i atmosfæren. I juni 2006 kunngjorde ESA oppdagelsen av aurora polaris på Mars.[144]

Den 4. januar 2004 landet NASA-tvillingene i Mars Exploration Rover-programmet, Spirit (MER-A) og Opportunity (MER-B), på Mars' overflate. Begge har oppnådd eller overgått sine mål, deriblant ved å returnere avgjørende bevis for at flytende vann på et eller annet tidspunkt har eksistert ved begge landingsstedene. Støvvirvler og vindstormer har av og til rengjort begge rovernes solpaneler og gitt roverne lengre levetid.[145] Kommunikasjonen med Spirit opphørte den 22. mars 2010.

10. mars 2006 gikk NASAs sonde Mars Reconnaissance Orbiter (MRO) inn i bane for å utføre en to år lang vitenskapelig undersøkelse. Banesonden fortsetter imidlertid å kartlegge terrenget og været på Mars for å finne passende landingssteder for fremtidige landingsoppdrag. 3. mars 2008 fortalte vitenskapsmenn at MRO hadde tatt de første bildene av en serie aktive skred nær planetens nordpol.[146]

Mars Science Laboratory, Curiosity, ble skutt opp den 26. november 2011 og landet på sletten Aeolis Palus i Gale-krateret den 6. august 2012 kl. 07.30 norsk tid.[147] Den er et større og mer avansert versjon av Mars Exploration Rovers, med en bevegelseshastighet på 90 m/t. Eksperimentene inkluderer en laser som kan samle kjemiske prøver av stein på en avstand av 13 m.[148]

Indian Space Research Organisation skjøt opp sonden Mangalyaan den 5. november 2013 fra Andhra Pradesh ved å benytte en PSLV-C25.[149][150][151][152] Sonden gikk i bane rundt jorden i omkring en måned, før den satte kursen mot Mars den 30. november 2013.[153] Sonden ankom Mars 24. september 2014[154][155] og går i bane rundt planeten.

Banesonden Mars Atmosphere and Volatile Evolution (MAVEN) har til oppgave å studere Mars-atmosfæren. Oppdraget ble kunngjort i 2008.[156] Blant målsettingene er å finne ut hvorfor atmosfæren og mengden med vann, som en gang antas å ha vært betydelig, har blitt så radikalt redusert over tid.[157][158] Sonden ble skutt opp av NASA den 18. november 2013, og kom i bane rundt Mars den 22. september 2014.[159][160][161]

Illustrasjon av InSight på Mars. Foto:NASA

NASAs romsonde InSight (akronym for Interior Exploration using Seismic Investigations, Geodesy and Heat Transport) ble skutt opp 5. mai 2018 og landet i Elysium Planitia 26. november 2018.[162] Sondens oppdrag er å undersøke det indre av Mars for å finne ut hvordan jordlignende planeter utvikler seg. Den benytter det samme designet som Phoenix-sonden som landet på Mars i 2008, men landet ved ekvator på Mars, og ikke ved en av polene slik Phoenix gjorde. Phoenix sendte vel 25 000 bilder og andre data tilbake til NASA.

I 2018 skjøt ESA opp sin første rover til Mars; ExoMars som skulle være i stand til å kunne bore 2 m ned i jordsmonnet på jakt etter organiske molekyler.[163] Den krasjet under landing.[164]

Det finsk-russiske MetNet-oppdraget hadde som mål å sette ned flere små kjøretøy på Mars og etablere et spredt observasjonsnettverk for å undersøke planetens atmosfæriske struktur, fysikk og meteorologi.[165] Oppdraget var planlagt fra 2014.[166]

Perseverance[rediger | rediger kilde]

NASA skjøt opp roveren Perseverance 30. juli 2020, og den landet i krateret Jezero 18. februar 2021.[167]

Roverens formål er å undersøke et astrobiologisk relevant urmiljø på Mars og areologiske prosesser på overflaten, inkludert planetens historiske evne til å opprettholde liv, muligheten for tidligere liv på Mars, og potensialet for å bevare biosignaturer i tilgjengelig geologisk stoff.[168] Roveren skal plassere beholdere med prøver som kan hentes av en potensiell framtidig Mars sample return mission.

Perservance er utstyrt med mange instrumenter, blant annet et spektrometer (PIXL), en oksygenprodusent (MOXIE) som skal sjekke hvordan man kan produsere oksygen på Mars, og en georadar (RIMFAX) utviklet av Forsvarets forskningsinstitutt som kan ta bilder opp til ti meter ned i Mars-overflaten.[169][170]

Video av «Ingenuity»s første flyging i Mars' atmosfære.

Perservance hadde med seg dronen «Ingenuity» som 19. april 2021 foretok en flytur som varte rundt 40 sekunder i Mars' atmosfære.[171] Dette var historiens første motordrevne flyging i en utenomjordisk atmosfære.[172][173] Dronen fløy ca. tre meter opp, tok et bilde og landet igjen.[174]

Planer om bemannede oppdrag[rediger | rediger kilde]

ESA håper å kunne sette ned mennesker på Mars mellom 2030 og 2035.[175] Dette vil innledes med suksessivt større sonder som starer med lanseringen av ExoMars-sonden[176] og Mars Sample Return, et felles oppdrag mellom ESA og NASA[177]

Bemannet utforskning ble av USA satt som et langsiktig mål i Vision for Space Exploration som ble annonsert i 2004 av president George W. Bush.[178] Den planlagte romsonden Orion er planlagt brukt til en bemannet ekspedisjon til jordens måne i 2020 som et springbrett for en ekspedisjon til Mars. 28. september 2007 uttalte NASAs administrator Michael Griffin at NASA har som mål å sette en mann på Mars innen 2037.[179]

Mars Direct, et rimelig bemannet oppdrag foreslått av Robert Zubrin, grunnleggeren av Mars Society, ville bruke tungtløftende raketter i Saturn V-klassen som Space X, Falcon X eller Ares V for å utelate banekonstruksjoner, møter i lav bane og drivstoffdepoter på månen. Et modifisert forslag, kalt «Mars to Stay», innebærer å ikke returnere de første immigrantene umiddelbart, om noensinne.

Historiske observasjoner[rediger | rediger kilde]

Mars som et vandrende objekt på nattehimmelen ble nedtegnet av de gamle egyptiske astronomene, og i året 1534 f.Kr. var de kjent med den retrograde bevegelsen til planeten.[180] Under det nybabylonske rike (626–529 f.Kr.) foretok babylonske astronomer regulære nedtegnelser av planetenes posisjoner og systematiske observasjoner av deres adferd. De visste at planeten Mars foretok 37 synodiske perioder, eller 42 omløp i zodiaken, hvert 79. år. De skapte også aritmetiske metoder for å foreta mindre rettelser av planetenes forutsagte posisjoner.[181][182]

I det fjerde århundre f.Kr. observerte Aristoteles at Mars forsvant bak Månen under en okkultasjon, som indikerte at planeten var lengre unna enn Månen.[183] I det 2. århundre forsøkte Klaudios Ptolemaios, en gresk-romersk borger i Alexandria,[184] å løse problemet med omløpsbevegelsene til Mars. Hans modell og hans samlede verker om astronomi ble presentert i flerbindsverket Almagest, som ble den autoritative avhandling om vestlig astronomi i de neste fjorten århundrene.[185] Litteratur fra det gamle Kina viser at Mars ble kjent av kinesiske astronomer ikke senere enn det fjerde århundre f.Kr.[186] I det femte århundre e.Kr. ble diameteren til Mars beregnet i den indiske astronomiske teksten Surya Siddhanta.[187]

I det syttende århundre målte Tycho Brahe parallaksen til Mars, som Johannes Kepler senere benyttet til å lage en foreløpig kalkulasjon av den relative avstanden til planeten.[188] Da teleskopet ble tilgjengelig, ble parallaksen til Mars enda en gang målt av Giovanni Domenico Cassini i 1672 i et forsøk på å bestemme avstanden mellom Solen og Jorden. Disse tidlige målingene var unøyaktige på grunn av kvaliteten på instrumentene.[189] Den 13. oktober 1590 ble en okkultasjon av Mars av Venus observert av Michael Maestlin nær Heidelberg.[190] I 1610 ble Mars observert av Galileo Galilei, som var den første til å se planeten via teleskop.[191] Den første personen som tegnet et kart over Mars som viste deler av dens overflateformasjoner, var den nederlandske astronomen Christiaan Huygens.[192]

Mars i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon fra den franske 1906-utgaven av Klodenes kamp av H.G. Wells.

Mars har alltid fascinert menneskene. Den røde, ildfulle planeten på himmelen er mystisk og fengslende.[193] Etter at Giovanni Schiaparelli i 1877 publiserte sin oppdagelse av kanalene på Mars, og senere kartla dem, begynte en å tenke seg mulighetene for livsformer der. Herbert George Wells utga i 1898 Klodenes kamp, hvor Marsboere prøvde å flykte fra deres døende planet ved å invadere jorden. Boken ga opphav til episoden The War of the Worlds i det amerikanske radiohørespillet The Mercury Theatre on the Air. Episoden ble sendt halloween den 30. oktober 1938 med regi av Orson Welles og beskrev en romskipslanding i Central Park, New York som direktesendt reportasje. Publikum var stort sett dårlig forberedt, og det ble kaos og panikkstemning i byen. Repriser har senere blitt behørig varslet både før og under sendingen.[194]

Andre forfattere brukte planeten som arena for heltehistorier. De mest kjente er Ray Bradbury's The Martian Chronicles, hvor menneskelige utforskere ved et uhell ødelegger en Mars-sivilisasjon, Edgar Rice Burroughs' Den røde planet (Barsoom serien) med helten John Carter, C. S. Lewis' roman Reisen til Malacandra (Out of the Silent Planet, 1938, norsk utgave 1948 og 1975),[195][196] og en rekke andre fortellinger av Robert A. Heinlein før midten av 1960-tallet.[197] I Stranger in a Strange Land (1961) skildrer Heinlein marsboerne som kalde filosofer med uante mentale krefter grunnet sin overlegne verdensforståelse. Illustratører og tegneserieskapere fremstilte muskuløse helter som forsvarer vakre kvinner mot amøboide eller insektoide angrep.

I 19. kapittel av romanen Gullivers reiser (1726) omtalte den anglo-irske forfatteren Jonathan Swift de to månene til Mars, med en nøyaktig beskrivelse av deres omløp, 151 år før deres oppdagelse av Asaph Hall i 1877.[198] Kanskje ble Swift inspirert av den tyske astronomen Johannes Kepler som i Harmonices Mundi («Verdens harmonier») fra 1619 helt korrekt hevdet at Mars hadde to måner, men med feil logikk: Ettersom jorden har en måne, og Jupiter hadde fire kjente (de galileiske måner), var det «logisk» at Mars hadde to.[199] Swift kan ha påvirket Voltaire, som i novellen Micromégas (1750) omtalte de to månene til Mars.[200]

Tegneseriefiguren Marvin the Martian kom på TV i 1948 i tegnefilmen Looney Tunes av Warner Brothers og har vært en del av populærkulturen frem til i dag.[201]

Etterhvert som astronomiske fakta ble flere, skildret romanene ekspedisjoner, kravene for å leve sammen på en så lang reise, og hva som trengtes for å klare seg ellers. Problemet med lite vann ble tenkt løst ved å forflytte en eller flere vannholdige asteroider. Energi- og lys/varmebehovet ble tenkt løst ved å sette i gang en kjernefysisk reaksjon på en av månene som deretter vil kunne tjene som minisol. Et eksempel fra denne sjangeren, er Mars Trilogy av Kim Stanley Robinson.

Noen forfattere ser muligheter for regimene på Jorden til å bruke planeten slik en i sin tid brukte Australia: Eksil for uønskede individer (Luna er tiltenkt lignende rolle hos noen forfattere). En marskoloni som kjemper for uavhengighet fra Jorden er temaet i novellene til Greg Bear, i filmen Total Recall (1990) som var basert på en novelle av Philip K. Dick og i TV-serien Babylon 5. Videospillene Red Faction (2001) og Zone of the Enders for PlayStation 2, Microsoft Windows og Macintosh, tar også opp disse temaene. Mars og dens to måner var også settingen i videospillene DOOM (1993) og Martian Gothic: Unification (2000).

Marsboere ble etterhvert sjeldnere, men fikk en renessanse i Robert A. Heinleins senere bøker. Number of The Beast (1980) skildrer marsboere fra et Barsoom-lignende parallellunivers.

De senere årene er det blitt merkbart færre romaner om planetene rundt Jorden. Fantasien har flyttet til reiser flere lysår vekk og planeter rundt andre soler.

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
Type nummerering
  1. ^ 1.850 ° mot ekliptikken, 5.65 ° mot solens ekvator og 1.67 ° mot det konstante planet.
  2. ^ a b Beste tilpassede ellipsoide
  3. ^ Den noachiske perioden inneholdt dannelsen av de eldste bevarte flatene på Mars, 4,5–3,5 milliarder år siden. Overflater fra denne tidsperioden er merket av mange store nedslagskratre. Tharsis-platået, et vulkansk høyland, er antatt å ha blitt dannet i denne perioden med omfattende oversvømmelser av flytende vann sent i perioden.
  4. ^ Den hesperiske perioden varte fra 3,5 milliarder år siden til 2,9–3,3 milliarder år siden. Perioden er preget av dannelsen av de omfattende lavaslettene.
  5. ^ Den amazonske perioden går fra 2,9–3,3 milliarder år siden til i dag. Amazonske regioner har få kratre etter meteorittnedslag, men er ellers ganske variert. Olympus Mons ble dannet under denne perioden, sammen med øvrige lavastrømmer på Mars.
  6. ^ Der er mange serpentiniseringsreaksjoner. Olivin er en fast løsning mellom forsteritt og fayalitt hvis generell formel er . Reaksjonen som produserer metan fra olivin kan skrives som: fosteritt + fayalitt + vann + karbonsyre → serpentin + magnetitt + metan, eller (i balansert form): →
Litteraturhenvisninger
  1. ^ a b c d e Lodders (1998) s. 190
  2. ^ Zharkov (1993) s. 7-17
  3. ^ Lunine (1999) s. 183
  4. ^ Glenday (2009) s. 12
  5. ^ Bolonkin (2009) s. 599-625
  6. ^ Carr (2006) s. 16
  7. ^ Barlow (2008) s. 21
  8. ^ Hansson (1997)
Tidsskriftsartikler, nettutgivelser o.l.
  1. ^ «The MeanPlane (Invariable plane) of the Solar System passing through the barycenter». 3. april 2009. Arkivert fra originalen 20. april 2009. Besøkt 1. november 2011.  (laget med Solex 10 skrevet av Aldo Vitagliano)
  2. ^ a b Seidelmann, P. Kenneth (2007). «Report of the IAU/IAG Working Group on cartographic coordinates and rotational elements: 2006». Celestial Mechanics and Dynamical Astronomy. 98 (3): 155–180. Bibcode:2007CeMDA..98..155S. doi:10.1007/s10569-007-9072-y.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Seidelmann2007» er definert flere steder med ulikt innhold
  3. ^ Mallama, A. (2007). «The magnitude and albedo of Mars». Icarus. 192 (2): 404–416. Bibcode:2007Icar..192..404M. doi:10.1016/j.icarus.2007.07.011. 
  4. ^ a b c d e f g Williams, David R. (1. september 2004). «Mars Fact Sheet». National Space Science Data Center (engelsk). NASA. Besøkt 28.12.2015. 
  5. ^ «Mars Exploration: Mars Facts» (engelsk). NASA. Besøkt 28. desember 2015. 
  6. ^ a b Mallama, A. (2011). «Planetary magnitudes». Sky and Telescope. 121(1): 51–56. 
  7. ^ Krasnopolsky, Vladimir A.; Feldman, Paul D. (2001). «Detection of Molecular Hydrogen in the Atmosphere of Mars». Science. 294 (5548): 1914–1917. Bibcode:2001Sci...294.1914K. PMID 11729314. doi:10.1126/science.1065569. 
  8. ^ Clancy, R. T.; Sandor, B. J.; Moriarty-Schieven, G. H. (2004). «A measurement of the 362 GHz absorption line of Mars atmospheric H2O2». Icarus. 168 (1): 116–121. Bibcode:2004Icar..168..116C. doi:10.1016/j.icarus.2003.12.003. 
  9. ^ a b Formisano, V.; Atreya, S.; Encrenaz, T.; Ignatiev, N.; Giuranna, M. (2004). «Detection of Methane in the Atmosphere of Mars». Science. 306 (5702): 1758–1761. Bibcode:2004Sci...306.1758F. PMID 15514118. doi:10.1126/science.1101732. 
  10. ^ «The Lure of Hematite». Science@NASA (engelsk). NASA. 28. mars 2001. Arkivert fra originalen 14. september 2012. Besøkt 1. november 2011. 
  11. ^ a b c Yeager, Ashley (19. juli 2008). «Impact May Have Transformed Mars» (engelsk). ScienceNews.org. Arkivert fra originalen 14. september 2012. Besøkt 12. august 2008. 
  12. ^ a b c Sample, Ian (26. juni 2008). «Cataclysmic impact created north-south divide on Mars». London: Science @ guardian.co.uk. Besøkt 1. november 2011. 
  13. ^ «NASA Images Suggest Water Still Flows in Brief Spurts on Mars» (engelsk). NASA/JPL. 6. desember 2006. Arkivert fra originalen 14. september 2012. Besøkt 1. november 2011. 
  14. ^ a b «Water ice in crater at Martian north pole». ESA. 28. juli 2005. Besøkt 1. november 2011. 
  15. ^ Staff (21. februar 2005). «Mars pictures reveal frozen sea». ESA. Besøkt 1. november 2011. 
  16. ^ a b «NASA Spacecraft Confirms Martian Water, Mission Extended». Science @ NASA. 31. juli 2008. Arkivert fra originalen 18. april 2012. Besøkt 1. november 2011. 
  17. ^ «Evidence of 'flowing liquid water' on Mars: NASA». CNBC. Besøkt 29. september 2015. 
  18. ^ Webster, G.; Beasley, D. (20. september 2005). «Orbiter's Long Life Helps Scientists Track Changes on Mars». NASA. Arkivert fra originalen 30. april 2007. Besøkt 1. november 2011. 
  19. ^ «NASA Spacecraft Data Suggest Water Flowing on Mars» (engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 22. august 2011. 
  20. ^ Jha, Alok. «Nasa's Curiosity rover finds water in Martian soil». theguardian.com. Besøkt 6. november 2013. 
  21. ^ Peplow, Mark. «How Mars got its rust». BioEd Online (engelsk). MacMillan Publishers Ltd. Arkivert fra originalen 14. september 2012. Besøkt 1. november 2011. 
  22. ^ Nimmo, Francis; Tanaka, Ken (2005). «Early Crustal Evolution Of Mars». Annual Review of Earth and Planetary Sciences. 33 (1): 133. Bibcode:2005AREPS..33..133N. doi:10.1146/annurev.earth.33.092203.122637. 
  23. ^ Rivoldini, A. m. fl.. (June 2011), «Geodesy constraints on the interior structure and composition of Mars», Icarus 213 (2): 451–472, Bibcode 2011Icar..213..451R, DOI:10.1016/j.icarus.2011.03.024 
  24. ^ Jacqué, Dave (26. september 2003). «APS X-rays reveal secrets of Mars' core». Argonne National Laboratory. Besøkt 19. oktober 2011. 
  25. ^ Christensen, Philip R. (27. juni 2003). «Morphology and Composition of the Surface of Mars: Mars Odyssey THEMIS Results». Science. 300 (5628): 2056–2061. Bibcode:2003Sci...300.2056C. PMID 12791998. doi:10.1126/science.1080885. 
  26. ^ Golombek, Matthew P. (27. juni 2003). «The Surface of Mars: Not Just Dust and Rocks». Science. 300 (5628): 2043–2044. PMID 12829771. doi:10.1126/science.1082927. 
  27. ^ Valentine, Theresa; Amde, Lishan (9. november 2006). «Magnetic Fields and Mars» (engelsk). Mars Global Surveyor @ NASA. Arkivert fra originalen 14. september 2012. Besøkt 1. november 2011. 
  28. ^ «New Map Provides More Evidence Mars Once Like Earth» (engelsk). NASA/Goddard Space Flight Center. Arkivert fra originalen 14. september 2012. Besøkt 29. oktober 2011. 
  29. ^ Halliday, A. N.; Wänke, H.; Birck, J.-L.; Clayton, R. N. (2001). «The Accretion, Composition and Early Differentiation of Mars». Space Science Reviews. 96 (1/4): 197–230. Bibcode:2001SSRv...96..197H. doi:10.1023/A:1011997206080. 
  30. ^ Lunine, Jonathan I.; Chambers, John; Morbidelli, Alessandro; Leshin, Laurie A. (2003). «The origin of water on Mars». Icarus. 165 (1): 1–8. Bibcode:2003Icar..165....1L. doi:10.1016/S0019-1035(03)00172-6. 
  31. ^ Barlow, N. G. (5.–7. oktober 1988). «Conditions on Early Mars: Constraints from the Cratering Record». MEVTV Workshop on Early Tectonic and Volcanic Evolution of Mars. LPI Technical Report 89-04. Easton, Maryland: Lunar and Planetary Institute. s. 1515. Bibcode:1989eamd.work...15B. 
  32. ^ «Giant Asteroid Flattened Half of Mars, Studies Suggest». Scientific American. Besøkt 1. november 2011. 
  33. ^ Chang, Kenneth (26. juni 2008). «Huge Meteor Strike Explains Mars’s Shape, Reports Say». New York Times. Besøkt 27. juni 2008. 
  34. ^ Tanaka, K. L. (1986). «The Stratigraphy of Mars». Journal of Geophysical Research. 91 (B13): E139–E158. Bibcode:1986JGR....91..139T. doi:10.1029/JB091iB13p0E139. 
  35. ^ Hartmann, William K.; Neukum, Gerhard (2001). «Cratering Chronology and the Evolution of Mars». Space Science Reviews. 96 (1/4): 165–194. Bibcode:2001SSRv...96..165H. doi:10.1023/A:1011945222010. 
  36. ^ Mitchell, Karl L.; Wilson, Lionel (2003). «Mars: recent geological activity : Mars: a geologically active planet». Astronomy & Geophysics. 44 (4): 4.16–4.20. Bibcode:2003A&G....44d..16M. doi:10.1046/j.1468-4004.2003.44416.x. 
  37. ^ «Mars avalanche caught on camera». Discovery Channel. Discovery Communications. 4. mars 2008. Besøkt 2. november 2011. 
  38. ^ «Martian soil 'could support life'». BBC News. 27. juni 2008. Besøkt 1. november 2011. 
  39. ^ Chang, Alicia (5. august 2008). «Scientists: Salt in Mars soil not bad for life». USA Today. Associated Press. Besøkt 1. november 2011. 
  40. ^ «NASA Spacecraft Analyzing Martian Soil Data». JPL. Arkivert fra originalen 22. mai 2017. Besøkt 1. november 2011. 
  41. ^ «Dust Devil Etch-A-Sketch (ESP_013751_1115)». NASA/JPL/University of Arizona. 2. juli 2009. Besøkt 1. november 2011. 
  42. ^ Schorghofer, Norbert; Aharonson, Oded; Khatiwala, Samar (2002). «Slope streaks on Mars: Correlations with surface properties and the potential role of water». Geophysical Research Letters. 29 (23): 41-1. Bibcode:2002GeoRL..29w..41S. doi:10.1029/2002GL015889. 
  43. ^ Gánti, Tibor (2003). «Dark Dune Spots: Possible Biomarkers on Mars?». Origins of Life and Evolution of the Biosphere. 33 (4): 515–557. Bibcode:2003OLEB...33..515G. 
  44. ^ a b «NASA, Mars: Facts & Figures». Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 28. januar 2010. 
  45. ^ Heldmann, Jennifer L. (7. mai 2005). «Formation of Martian gullies by the action of liquid water flowing under current Martian environmental conditions» (PDF). Journal of Geophysical Research. 110 (E5): Eo5004. Bibcode:2005JGRE..11005004H. doi:10.1029/2004JE002261. Arkivert fra originalen (PDF) 1. oktober 2008. Besøkt 17. september 2008.  'tilstander som nå skjer på Mars, utenfor det temperaturtrykkstabile regimet for flytende vann'... 'Flytende vann er typsik stabilt ved de laveste høydene og lavere bredegrader på planeten fordi det atmosfæriske trykket er større enn damptrykket for vann og overflatetemperaturer kan nå 273 K for deler av dagen [Haberle et al., 2001]'
  46. ^ a b Kostama, V.-P.; Kreslavsky, M. A.; Head, J. W. (3. juni 2006). «Recent high-latitude icy mantle in the northern plains of Mars: Characteristics and ages of emplacement». Geophysical Research Letters. 33 (11): L11201. Bibcode:2006GeoRL..3311201K. doi:10.1029/2006GL025946. Arkivert fra originalen 18. mars 2009. Besøkt 12. august 2007.  'Martian high-latitude zones are covered with a smooth, layered ice-rich mantle'.
  47. ^ Byrne, Shane; Ingersoll, Andrew P. (2003). «A Sublimation Model for Martian South Polar Ice Features». Science. 299 (5609): 1051–1053. Bibcode:2003Sci...299.1051B. PMID 12586939. doi:10.1126/science.1080148. 
  48. ^ «Mars' South Pole Ice Deep and Wide». NASA. 15. mars 2007. Arkivert fra originalen 20. april 2009. Besøkt 1. november 2011. 
  49. ^ Whitehouse, David (24. januar 2004). «Long history of water and Mars». BBC News. Besøkt 20. mars 2010. 
  50. ^ «Scientists Discover Concealed Glaciers on Mars at Mid-Latitudes». University of Texas at Austin. 20. november 2008. Arkivert fra originalen 25. juli 2011. Besøkt 2. november 2011. 
  51. ^ Kerr, Richard A. (4. mars 2005). «Ice or Lava Sea on Mars? A Transatlantic Debate Erupts». Science. 307 (5714): 1390–1391. PMID 15746395. doi:10.1126/science.307.5714.1390a. 
  52. ^ Jaeger, W. L. (21. september 2007). «Athabasca Valles, Mars: A Lava-Draped Channel System». Science. 317 (5845): 1709–1711. Bibcode:2007Sci...317.1709J. PMID 17885126. doi:10.1126/science.1143315. 
  53. ^ Murray, John B. (17. mars 2005). «Evidence from the Mars Express High Resolution Stereo Camera for a frozen sea close to Mars' equator». Nature. 434 (703): 352–356. Bibcode:2005Natur.434..352M. PMID 15772653. doi:10.1038/nature03379. 
  54. ^ Craddock, R.A.; Howard, A.D. (2002). «The case for rainfall on a warm, wet early Mars». Journal of Geophysical Research. 107 (E11). Bibcode:2002JGRE..107.5111C. doi:10.1029/2001JE001505. 
  55. ^ Malin, Michael C.; Edgett, KS (30. juni 2000). «Evidence for Recent Groundwater Seepage and Surface Runoff on Mars». Science. 288 (5475): 2330–2335. Bibcode:2000Sci...288.2330M. PMID 10875910. doi:10.1126/science.288.5475.2330. 
  56. ^ a b «NASA Images Suggest Water Still Flows in Brief Spurts on Mars». NASA. 6. desember 2006. Arkivert fra originalen 7. august 2011. Besøkt 24. oktober 2011. 
  57. ^ «Water flowed recently on Mars». BBC. 6. desember 2006. Besøkt 6. desember 2006. 
  58. ^ «Water May Still Flow on Mars, NASA Photo Suggests». NASA. 6. desember 2006. Besøkt 30. april 2006. 
  59. ^ Lewis, K.W.; Aharonson, O. (2006). «Stratigraphic analysis of the distributary fan in Eberswalde crater using stereo imagery». Journal of Geophysical Research. 111 (E06001). doi:10.1029/2005JE002558. 
  60. ^ Matsubara, Y.; Howard, A.D.; Drummond, S.A. (2011). «Hydrology of early Mars: Lake basins». Journal of Geophysical Research. 116 (E04001). Bibcode:2011JGRE..11604001M. doi:10.1029/2010JE003739. 
  61. ^ Head, J.W.; m.fl. (1999). «Possible Ancient Oceans on Mars: Evidence from Mars Orbiter Laser Altimeter Data». Science. 286 (5447). Bibcode:1999Sci...286.2134H. doi:10.1126/science.286.5447.2134. 
  62. ^ «Mineral in Mars 'Berries' Adds to Water Story». NASA. 3. mars 2004. Arkivert fra originalen 9. november 2007. Besøkt 13. juni 2006. 
  63. ^ «Mars Exploration Rover Mission: Science». NASA. 12. juli 2007. Arkivert fra originalen 28. mai 2010. Besøkt 10. januar 2010. 
  64. ^ McEwen, A. S. (21. september 2007). «A Closer Look at Water-Related Geologic Activity on Mars». Science. 317 (5845): 1706–1709. Bibcode:2007Sci...317.1706M. PMID 17885125. doi:10.1126/science.1143987. 
  65. ^ Mellon, J. T.; Feldman, W. C.; Prettyman, T. H. (2003). «The presence and stability of ground ice in the southern hemisphere of Mars». Icarus. 169 (2): 324–340. Bibcode:2004Icar..169..324M. doi:10.1016/j.icarus.2003.10.022. 
  66. ^ «Mars Rovers Spot Water-Clue Mineral, Frost, Clouds». NASA. 13. desember 2004. Besøkt 17. mars 2006. 
  67. ^ Darling, David. «Mars, polar caps». Encyclopedia of Astrobiology, Astronomy, and Spaceflight. Besøkt 26. februar 2007. 
  68. ^ «MIRA's Field Trips to the Stars Internet Education Program». Mira.or. Besøkt 26. februar 2007. 
  69. ^ Carr, Michael H. (2003). «Oceans on Mars: An assessment of the observational evidence and possible fate». Journal of Geophysical Research. 108 (5042): 24. Bibcode:2003JGRE..108.5042C. doi:10.1029/2002JE001963. 
  70. ^ Phillips, Tony. «Mars is Melting, Science at NASA». Arkivert fra originalen 24. februar 2007. Besøkt 26. februar 2007. 
  71. ^ Plaut, J. J (2007). «Subsurface Radar Sounding of the South Polar Layered Deposits of Mars». Science. 315 (5821): 92. Bibcode:2007Sci...316...92P. PMID 17363628. doi:10.1126/science.1139672. 
  72. ^ Pelletier, J. D. (2004). «How do spiral troughs form on Mars?». Geology. 32 (4): 365–367. Bibcode:2004Geo....32..365P. doi:10.1130/G20228.2. Besøkt 27. februar 2007. 
  73. ^ «Mars polar cap mystery solved». ESA. 22. september 2008. Besøkt 24. desember 2009. 
  74. ^ «NASA Findings Suggest Jets Bursting From Martian Ice Cap». Jet Propulsion Laboratory. NASA. 16. august 2006. Arkivert fra originalen 10. oktober 2009. Besøkt 11. august 2009. 
  75. ^ Kieffer, H. H. (2000). «Mars Polar Science 2000» (PDF). Besøkt 6. september 2009. 
  76. ^ «Fourth Mars Polar Science Conference» (PDF). 2006. Besøkt 11. august 2009. 
  77. ^ Kieffer, Hugh H. (30. mai 2006). «CO2 jets formed by sublimation beneath translucent slab ice in Mars' seasonal south polar ice cap». Nature. 442 (7104): 793–796. Bibcode:2006Natur.442..793K. PMID 16915284. doi:10.1038/nature04945. 
  78. ^ «Surface Features on Mars: Ground-Based Albedo and Radar Compared With Mariner 9 Topography». 79 (26). Journal of Geophysical Research. 1974: 3907-3916. doi:10.1029/JB079i026p03907. 
  79. ^ Sheehan, William. «Areographers». The Planet Mars: A History of Observation and Discovery. Arkivert fra originalen 1. juli 2017. Besøkt 13. juni 2006. 
  80. ^ «Categories for Naming Features on Planets and Satellites» (engelsk). Planetary Names. Besøkt 24. september 2011. 
  81. ^ «Viking and the Resources of Mars» (PDF). Humans to Mars: Fifty Years of Mission Planning, 1950–2000. Arkivert fra originalen (PDF) 12. januar 2012. Besøkt 10. mars 2007. 
  82. ^ Frommert, H.; Kronberg, C. «Christiaan Huygens». SEDS/Lunar and Planetary Lab. Arkivert fra originalen 25. desember 2005. Besøkt 10. mars 2007. 
  83. ^ Archinal, B. A.; Caplinger, M. (høsten 2002). «Mars, the Meridian, and Mert: The Quest for Martian Longitude». Abstract #P22D-06. American Geophysical Union. Bibcode:2002AGUFM.P22D..06A. 
  84. ^ NASA (19. april 2007). «Mars Global Surveyor: MOLA MEGDRs». geo.pds.nasa.gov. Arkivert fra originalen 13. november 2011. Besøkt 2. november 2011.  Mars Global Surveyor: MOLA MEGDRs Arkivert 13. november 2011 hos Wayback Machine.
  85. ^ Zeitler, W.; Ohlhof, T.; Ebner, H. (2000). «Recomputation of the global Mars control-point network» (PDF). Photogrammetric Engineering & Remote Sensing. 66 (2): 155–161. Besøkt 26. desember 2009. [død lenke]
  86. ^ Wright, Shawn (4. april 2007). «Infrared Analyses of Small Impact Craters on Earth and Mars». University of Pittsburgh. Arkivert fra originalen 12. juni 2007. Besøkt 26. februar 2007. 
  87. ^ «Mars Global Geography». Windows to the Universe. University Corporation for Atmospheric Research. 27. april 2001. Arkivert fra originalen 15. juni 2006. Besøkt 13. juni 2006. 
  88. ^ Wetherill, G. W. (1999). «Problems Associated with Estimating the Relative Impact Rates on Mars and the Moon». Earth, Moon, and Planets. 9 (1–2): 227. Bibcode:1974Moon....9..227W. doi:10.1007/BF00565406. 
  89. ^ Costard, Francois M. (1989). «The spatial distribution of volatiles in the Martian hydrolithosphere». Earth, Moon, and Planets. 45 (3): 265–290. Bibcode:1989EM&P...45..265C. doi:10.1007/BF00057747. 
  90. ^ Chen, Junyong (2006). «Progress in technology for the 2005 height determination of Qomolangma Feng (Mt. Everest)». Science in China Series D: Earth Sciences. 49 (5): 531–538. doi:10.1007/s11430-006-0531-1. 
  91. ^ Lucchitta, B. K.; Rosanova, C. E. (26. august 2003). «Valles Marineris; The Grand Canyon of Mars». USGS. Arkivert fra originalen 11. juni 2011. Besøkt 11. mars 2007. 
  92. ^ Cushing, G. E.; Titus, T. N.; Wynne, J. J.; Christensen, P. R. (2007). «Themis Observes Possible Cave Skylights on Mars» (PDF). Lunar and Planetary Science XXXVIII. Besøkt 2. august 2007. 
  93. ^ «NAU researchers find possible caves on Mars». Inside NAU. 4 (12). Northern Arizona University. 28. mars 2007. Besøkt 28. mai 2007. 
  94. ^ «Researchers find possible caves on Mars». Paul Rincon of BBC News. 17. mars 2007. Besøkt 28. mai 2007. 
  95. ^ a b Philips, Tony (2001). «The Solar Wind at Mars». Science@NASA. Arkivert fra originalen 23. mars 2010. Besøkt 8. oktober 2006. 
  96. ^ Lundin, R (2004). «Solar Wind-Induced Atmospheric Erosion at Mars: First Results from ASPERA-3 on Mars Express». Science. 305 (5692): 1933–1936. Bibcode:2004Sci...305.1933L. PMID 15448263. doi:10.1126/science.1101860. 
  97. ^ Atkinson, Nancy (17. juli 2007). «The Mars Landing Approach: Getting Large Payloads to the Surface of the Red Planet». Besøkt 18. september 2007. 
  98. ^ Lemmon, M. T. (2004). «Atmospheric Imaging Results from Mars Rovers». Science. 306 (5702): 1753–1756. Bibcode:2004Sci...306.1753L. PMID 15576613. doi:10.1126/science.1104474. 
  99. ^ «Mars Express confirms methane in the Martian atmosphere». ESA. 30. mars 2004. Besøkt 17. mars 2006. 
  100. ^ a b c d Mumma, Michael J. (20. februar 2009). «Strong Release of Methane on Mars in Northern Summer 2003» (PDF). Science. 323 (5917): 1041–1045. Bibcode:2009Sci...323.1041M. PMID 19150811. doi:10.1126/science.1165243. 
  101. ^ Hand, Eric (21. oktober 2008). «Plumes of methane identified on Mars» (PDF). Nature News. Besøkt 2. august 2009. 
  102. ^ Krasnopolsky, Vladimir A. (februar 2005). «Some problems related to the origin of methane on Mars». Icarus. 180 (2): 359–367. Bibcode:2006Icar..180..359K. doi:10.1016/j.icarus.2005.10.015. Arkivert fra originalen 28. desember 2008. Besøkt 13. november 2011. 
  103. ^ Franck, Lefèvre (6. august 2009). «Observed variations of methane on Mars unexplained by known atmospheric chemistry and physics». Nature. 460 (7256): 720–723. Bibcode:2009Natur.460..720L. PMID 19661912. doi:10.1038/nature08228. 
  104. ^ a b Oze, C.; Sharma, M. (2005). «Have olivine, will gas: Serpentinization and the abiogenic production of methane on Mars». Geophysical Research Letters. 32 (10): L10203. Bibcode:2005GeoRL..3210203O. doi:10.1029/2005GL022691. 
  105. ^ «Mars' desert surface...». MGCM Press release. NASA. Arkivert fra originalen 7. juli 2007. Besøkt 25. februar 2007. 
  106. ^ Kluger, Jeffrey (1. september 1992). «Mars, in Earth's Image». Discover Magazine. Besøkt 3. november 2009. 
  107. ^ Goodman, Jason C (22. september 1997). «The Past, Present, and Possible Future of Martian Climate». MIT. Arkivert fra originalen 10. november 2010. Besøkt 26. februar 2007. 
  108. ^ Philips, Tony (16. juli 2001). «Planet Gobbling Dust Storms». Science @ NASA. Arkivert fra originalen 13. juni 2006. Besøkt 7. juni 2006. 
  109. ^ a b «Mars 2009/2010». Students for the Exploration and Development of Space (SEDS). 6. juni 2009. Besøkt 2. november 2011. 
  110. ^ a b Mars distance from the Sun from January 2011 to January 2015, besøkt 30. juni 2012
  111. ^ «Mars' Orbital eccentricity over time». Solex. Universita' degli Studi di Napoli Federico II. 2003. Arkivert fra originalen 7. september 2007. Besøkt 20. juli 2007. 
  112. ^ Meeus, Jean (mars 2003). «When Was Mars Last This Close?». International Planetarium Society. Arkivert fra originalen 16. mai 2011. Besøkt 18. januar 2008. 
  113. ^ Baalke, Ron (22. august 2003). «Mars Makes Closest Approach In Nearly 60,000 Years». meteorite-list. Besøkt 18. januar 2008. 
  114. ^ «Ares Attendants: Deimos & Phobos». Greek Mythology. Besøkt 13. juni 2006. 
  115. ^ Hunt, G. E.; Michael, W. H.; Pascu, D.; Veverka, J.; Wilkins, G. A.; Woolfson, M. (1978). «The Martian satellites—100 years on». Quarterly Journal of the Royal Astronomical Society, Quarterly Journal. 19: 90–109. Bibcode:1978QJRAS..19...90H. 
  116. ^ a b Arnett, Bill (20. november 2004). «Phobos». nineplanets. Besøkt 13. juni 2006. 
  117. ^ «Close Inspection for Phobos». ESA website. Besøkt 13. juni 2006. 
  118. ^ Ellis, Scott. «Geological History: Moons of Mars». CalSpace. Arkivert fra originalen 17. mai 2007. Besøkt 2. august 2007. 
  119. ^ Andert, T. P. (7. mai 2010). «Precise mass determination and the nature of Phobos». Geophysical Research Letters. 37 (L09202): L09202. Bibcode:2010GeoRL..3709202A. doi:10.1029/2009GL041829. 
  120. ^ a b Giuranna, M. (2010). «Compositional Interpretation of PFS/MEx and TES/MGS Thermal Infrared Spectra of Phobos» (PDF). European Planetary Science Congress Abstracts, Vol. 5. Besøkt 1. november 2011. 
  121. ^ «Mars Moon Phobos Likely Forged by Catastrophic Blast». Space.com web site. 27. september 2010. Besøkt 1. november 2011. 
  122. ^ Nowack, Robert L. «Estimated Habitable Zone for the Solar System». Department of Earth and Atmospheric Sciences at Purdue University. Besøkt 10. april 2009. 
  123. ^ Briggs, Helen (15. februar 2008). «Early Mars 'too salty' for life». BBC News. Besøkt 16. februar 2008. 
  124. ^ «New Analysis of Viking Mission Results Indicates Presence of Life on Mars». Physorg.com. 7. januar 2007. Besøkt 2. mars 2007. 
  125. ^ «Phoenix Returns Treasure Trove for Science». NASA/JPL. 6. juni 2008. Arkivert fra originalen 13. november 2011. Besøkt 27. juni 2008. 
  126. ^ Bluck, John (6. juli 2005). «NASA Field-Tests the First System Designed to Drill for Subsurface Martian Life». NASA. Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 2. januar 2010. 
  127. ^ Golden, D. C. (2004). «Evidence for exclusively inorganic formation of magnetite in Martian meteorite ALH84001» (PDF). American Mineralogist. 89 (5–6): 681–695. Arkivert fra originalen (PDF) 12. mai 2011. Besøkt 25. desember 2010. 
  128. ^ Krasnopolsky, Vladimir A.; Maillard, Jean-Pierre; Owen, Tobias C. (2004). «Detection of methane in the Martian atmosphere: evidence for life?». Icarus (journal). 172 (2): 537–547. Bibcode:2004Icar..172..537K. doi:10.1016/j.icarus.2004.07.004. 
  129. ^ «Formaldehyde claim inflames Martian debate». Nature. 25. februar 2005. doi:10.1038/news050221-15. 
  130. ^ «Living in Space». Mitchell, Cary L.; Purdue University. The Universe. Nr. 307, sesong 2008–09.
  131. ^ a b c Dinerman, Taylor (27. september 2004). «Is the Great Galactic Ghoul losing his appetite?». The space review. Besøkt 27. mars 2007. 
  132. ^ «Mariner 9: Overview». NASA. Arkivert fra originalen 31. juli 2012. 
  133. ^ «Other Mars Missions». Journey through the galaxy. Arkivert fra originalen 20. september 2006. Besøkt 13. juni 2006. 
  134. ^ Sagdeev, R. Z.; Zakharov, A. V. (19. oktober 1989). «Brief history of the Phobos mission». Nature. 341 (6243): 581–585. Bibcode:1989Natur.341..581S. doi:10.1038/341581a0. 
  135. ^ «Mars Global Surveyor». CNN- Destination Mars. Arkivert fra originalen 15. april 2006. Besøkt 13. juni 2006.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 15. april 2006. Besøkt 13. november 2011. 
  136. ^ «Mars Pulls Phoenix In». University of Arizona Phoenix mission Website. Arkivert fra originalen 27. mai 2008. Besøkt 25. mai 2008. 
  137. ^ «Phoenix: The Search for Water». NASA website. Arkivert fra originalen 11. januar 2012. Besøkt 3. mars 2007. 
  138. ^ a b «Frozen Water Confirmed on Mars». UANews.org. Besøkt 24. august 2008. 
  139. ^ Amos, Jonathan (10. november 2008). «NASA Mars Mission declared dead». BBC. Besøkt 10. november 2008. 
  140. ^ Agle, D. C. (12. februar 2009). «NASA Spacecraft Falling For Mars». NASA/JPL. Arkivert fra originalen 18. januar 2012. Besøkt 27. desember 2009. 
  141. ^ «NASA's Mars Odyssey Shifting Orbit for Extended Mission». NASA. 9. oktober 2008. Besøkt 15. november 2008. 
  142. ^ Britt, Robert (14. mars 2003). «Odyssey Spacecraft Generates New Mars Mysteries». Space.com. Arkivert fra originalen 15. mars 2006. Besøkt 13. juni 2006. 
  143. ^ ESA Media Relations Division (11. februar 2004). «UK and ESA announce Beagle 2 inquiry». ESA News. Besøkt 28. april 2011. 
  144. ^ Bertaux, Jean-Loup (9. juni 2005). «Discovery of an aurora on Mars». Nature. 435 (7043): 790. Bibcode:2005Natur.435..790B. PMID 15944698. doi:10.1038/nature03603. 
  145. ^ «Mars Exploration Rovers- Science». MER website. NASA. Besøkt 13. juni 2006. 
  146. ^ «Photo shows avalanche on Mars». CNN. Arkivert fra originalen 19. april 2008. Besøkt 4. mars 2008. 
  147. ^ Aftenposten.no – «Curiosity» har landet på Mars (Av Lars Martin Gimse. Publisert og besøkt 6. august 2012)
  148. ^ «Mars Science Laboratory». MSL website. NASA. Arkivert fra originalen 7. januar 2009. Besøkt 3. mars 2007. 
  149. ^ Walton, Zach (15. august 2012). «India Announces Mars Mission One Week After Landing». Web Pro News. Besøkt 8. september 2013. 
  150. ^ Staff (15. august 2012). «Manmohan Singh formally announces India's Mars mission». The Hindu. Besøkt 31. august 2012. 
  151. ^ Bal, Hartosh Singh (30. august 2012). «BRICS in Space». The New York Times. Besøkt 31. august 2012. 
  152. ^ Patairiya, Pawan Kumar (23. november 2013). «Why India Is Going to Mars». The New York Times. Besøkt 23. november 2013. 
  153. ^ «Mars Orbiter Mission Update». Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 30. november 2013. 
  154. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. november 2013. Besøkt 6. november 2013. 
  155. ^ «India becomes first Asian nation to reach Mars orbit, joins elite global space club». Washington Post. Besøkt 25. september 2014. 
  156. ^ «NASA Selects 'MAVEN' Mission to Study Mars Atmosphere». NASA. Arkivert fra originalen 19. juni 2009. Besøkt 20. september 2009. 
  157. ^ Chang, Kenneth (15. november 2013). «Probe May Help Solve Riddle of Mars’s Missing Air». The New York Times. Besøkt 15. november 2013. 
  158. ^ New NASA Missions to Investigate How Mars Turned Hostile Arkivert 31. januar 2016 hos Wayback Machine.. By Bill Steigerwald (18. november 2012)
  159. ^ Maven's Haven: NASA's Next Mars Mission Preps for Launch
  160. ^ Hansen, Izumi; Zubritsky, Elizabeth (17. september 2014). «NASA Mars Spacecraft Ready for Sept. 21 Orbit Insertion». NASA. Besøkt 17. september 2014. 
  161. ^ NASA's MAVEN Spacecraft Makes Final Preparations For Mars
  162. ^ «NASA har skutt opp ny romrakett mot Mars». Dagbladet.no (norsk). 5. mai 2018. Besøkt 6. mai 2018. 
  163. ^ Rincon, Paul (10. november 2006). «European Mars launch pushed back». BBC News. Besøkt 10. oktober 2006. 
  164. ^ Chang, Kenneth (21. oktober 2016). «Dark Spot in Mars Photo Is Probably Wreckage of European Spacecraft». The New York Times. 
  165. ^ «Introduction to the MetNet Mars Mission». Finnish Meteorological Institute. Besøkt 28. august 2008. 
  166. ^ «The Launch Date». Mars MetNet Mission. Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 23. oktober 2011. 
  167. ^ Indsetviken, Emil H. (18. februar 2021). «Vellykket landing på Mars». NRK. Besøkt 19. februar 2021. 
  168. ^ «Perseverance's Mastcam-Z Video of Ingenuity Hovering» (engelsk). NASA Jet Propulsion Laboratory (JPL). 19. april 2021. Besøkt 19. april 2021. 
  169. ^ mars.nasa.gov. «Radar Imager for Mars' Subsurface Exploration (RIMFAX)». mars.nasa.gov (engelsk). Besøkt 19. februar 2021. 
  170. ^ «Rimfax – georadaren som skal til Mars». Norsk (norsk). Besøkt 19. februar 2021. 
  171. ^ William Harwood (19. april 2021). «NASA's Ingenuity helicopter makes maiden flight on Mars in a "Wright brothers moment"» (engelsk). CBS. Arkivert fra originalen 19. april 2021. Besøkt 19. april 2021. 
  172. ^ Palca, Joe (19. april 2021). «Success! NASA's Ingenuity Makes First Powered Flight On Mars». National Public Radio. 
  173. ^ Hotz, Robert Lee (19. april 2021). «NASA’s Mars Helicopter Ingenuity Successfully Makes Historic First Flight». Wall Street Journal (engelsk). ISSN 0099-9660. 
  174. ^ CNN, Ashley Strickland. «NASA's Mars helicopter Ingenuity successfully completed its historic first flight». CNN. Besøkt 19. april 2021. 
  175. ^ «Liftoff for Aurora: Europe’s first steps to Mars, the Moon and beyond». 11. oktober 2002. Arkivert fra originalen 2. oktober 2010. Besøkt 3. mars 2007. 
  176. ^ «The ESA-NASA ExoMars programme 2016–2018—an overview». Den europeiske romfartsorganisasjon. 12. desember 2009. Besøkt 30. desember 2009. 
  177. ^ «Mars Sample Return». Den europeiske romfartsorganisasjon. 8. desember 2009. Besøkt 30. desember 2009. 
  178. ^ Britt, Robert. «When do we get to Mars?». Space.com FAQ: Bush's New Space Vision. Arkivert fra originalen 9. februar 2006. Besøkt 13. juni 2006. 
  179. ^ «NASA aims to put man on Mars by 2037». AFP. 
  180. ^ Novakovic, B.: [Senenmut: An Ancient Egyptian Astronomer], Publications of the Astronomical Observatory of Belgrade, bind 85, s. 19-23, 10/2008, 2008POBeo..85...19N
  181. ^ North, John David (2008). Cosmos: an illustrated history of astronomy and cosmology. University of Chicago Press. pp. 48–52. ISBN 0-226-59441-6
  182. ^ Swerdlow, Noel M. (1998). The Babylonian theory of the planets. Princeton University Press. s. 34–72. ISBN 0-691-01196-6. Periodicity and Variability of Synodic Phenomenon.
  183. ^ Poor, Charles Lane (1908). The solar system: a study of recent observations. 17. G. P. Putnam's sons. s. 193.
  184. ^ David Michael Harland (2007). "Cassini at Saturn: Huygens results". s. 1. ISBN 0-387-26129-X
  185. ^ Hummel, Charles E. (1986). The Galileo connection: resolving conflicts between science & the Bible. InterVarsity Press. pp. 35–38. ISBN 0-87784-500-X.
  186. ^ Needham, Joseph; Ronan, Colin A. (1985). The Shorter Science and Civilisation in China: An Abridgement of Joseph Needham's Original Text. 2 (3rd ed.). Cambridge University Press. p. 187. ISBN 0-521-31536-0
  187. ^ Thompson, Richard (1997). Planetary Diameters in the Surya-Siddhanta Arkivert 7. januar 2010 hos Wayback Machine.. Journal of Scientific Exploration 11 (2): 193–200 [193–6].
  188. ^ Taton, Reni (2003). Reni Taton, Curtis Wilson og Michael Hoskin (red). Planetary Astronomy from the Renaissance to the Rise of Astrophysics, Part A, Tycho Brahe to Newton. Cambridge University Press. s. 109. ISBN 0-521-54205-7
  189. ^ Hirschfeld, Alan (2001). Parallax: the race to measure the cosmos. Macmillan. s. 60–61. ISBN 0-7167-3711-6
  190. ^ Breyer, Stephen (1979). "Mutual Occultation of Planets". Sky and Telescope 57 (3), s. 220, 03/1979, Bibcode 1979S&T....57..220A
  191. ^ Peters, W. T. (1984). "The Appearance of Venus and Mars in 1610". Journal of the History of Astronomy 15 (3), s. 211–214, Bibcode 1984JHA....15..211P
  192. ^ Sheehan, William (1996). "Chapter 2: Pioneers Arkivert 26. april 2012 hos Wayback Machine.". The Planet Mars: A History of Observation and Discovery. Tucson: University of Arizona. Besøkt 2010-01-16.
  193. ^ Lightman, Bernard V. (1997): Victorian Science in Context, University of Chicago Press. s. 268–273. ISBN 0-226-48111-5
  194. ^ Lubertozzi, Alex; Holmsten, Brian (2003). The war of the worlds: Mars' invasion of earth, inciting panic and inspiring terror from H.G. Wells to Orson Welles and beyond, Sourcebooks, Inc. s. 3–31. ISBN 1-57071-985-3
  195. ^ Sanford, Schwartz (2009): C. S. Lewis on the Final Frontier: Science and the Supernatural in the Space Trilogy, s. 19-20, Oxford University Press US, ISBN 0-19-537472-X
  196. ^ Reisen til Malacandra. Oversatt av Randi Brun Mannsåker. Gyldendal, 1975. (Lanterne-bøkene ; 252). ISBN 82-05-08075-5
  197. ^ Buker, Derek M. (2002): The science fiction and fantasy readers' advisory: the librarian's guide to cyborgs, aliens, and sorcerers, ALA readers' advisory series. ALA Editions. s. 26. ISBN 0-8389-0831-4
  198. ^ Darling, David: Jonathan Swift and the moons of Mars, The Encyclopedia of Science, besøkt 12. januar 2013
  199. ^ «Galileos anagrammer og Mars' måner» (engelsk). MathPages. Besøkt 9. januar 2014. 
  200. ^ William Sheehan (1996). «Planeten Mars: Historien bak observasjonen og oppdagelsen» (engelsk). University of Arizona. Arkivert fra originalen 5. juli 2004. Besøkt 8. mai 2011. 
  201. ^ Rabkin, Eric S. (2005). Mars: a tour of the human imagination. Greenwood Publishing Group. pp. 141–142. ISBN 0-275-98719-1

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barlow, Nadine G. (2008). Mars: an introduction to its interior, surface and atmosphere. Cambridge planetary science (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-85226-9. 
  • Bolonkin, Alexander A. (2009). Artificial Environments on Mars (engelsk). Berlin Heidelberg: Springer. ISBN 978-3-642-03629-3. 
  • Carr, Michael H. (2006). The surface of Mars. Cambridge planetary science serier (engelsk). 6. Cambridge University Press. s. 16. ISBN 0-521-87201-4. 
  • Lodders, Katharina; Fegley, Bruce (1998). The planetary scientist's companion (engelsk). Oxford University Press US. ISBN 0-19-511694-1. 
  • Lunine, Cynthia J. (1999). Earth: evolution of a habitable world (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-64423-2. 
  • Glenday, Craig (2009). Guinness World Records (engelsk). Random House, Inc. ISBN 0-553-59256-4. 
  • Hannsson, Anders (1997). Mars and the Development of Life (engelsk). Wiley. ISBN 0-471-96606-1. 
  • Lloyd, John; Mitchinson, Johnn (2006). The QI Book of General Ignorance (engelsk). Britain: Faber and Faber Limited. ISBN 978-0-571-24139-2. 
  • Michael, Zeilik (2002). Astronomy: the Evolving Universe (engelsk) (9 utg.). Cambridge University Press. ISBN 0-521-80090-0. 
  • Zharkov, V.N. (1993). The role of Jupiter in the formation of planets (engelsk). Bibcode:1993GMS....74....7Z. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

PortalikonPortal:Astronomi
Medielenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mars_(planet)&oldid=24209027»