Markusflue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Markusflue
markusflue, hunn og hann i parring.
markusflue, hunn og hann i parring.
Vitenskapelig(e)
navn
:
Bibio marci
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: markusflue
Hører til: hårmygg,
tovinger,
vingede insekter,
insekter
Habitat: På land, enger og skogkanter
Utbredelse: Europa

Markusflue (Bibio marci) er en karakteristisk, stor art som hører til familien hårmygg (Bibionidae). Den er vanlig over det meste av Europa, men i Norge er den hittil bare funnet på varme steder ved Oslofjorden og på Sunnmøre.

Utseende[rediger | rediger kilde]

En stor og kraftig hårmygg (9–14 mm lang). Kroppen og beina er helt svarte. Som hos andre arter i slekten Bibio er forbeina kraftige, og tibia (leggen) er forlenget til en lang pigg ytterst. Vingene hos hannen er glassklare bortsett fra den fremste delen som er mørkere, hos hunnen er de svarte. Hårene på bakkroppen er svarte uten innslag av hvite hår. Larvene er svartgrå med svart hodekapsel.

Frambein av Bibio marci med en lang pigg som den bruker til å grave med.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Arten finnes i Norge bare på solvarme steder, for eksempel strandenger og sørvendte skråninger. Lenger sør i Europa er den vanlig også i skog- og veikanter. Larvene, som bruker ett år på utviklingen, lever i bakken der de spiser løvstrø og annet dødt plantemateriale. Dene arten er ikke kjent for å gjøre skade i hagebruket. De voksne myggene flyr et par uker i mai, da hannene svermer særlig rundt frittstående busker og trær. De henger i to til fem meters høyde over bakken, de kraftige bakbeina henger ned under kroppen. De bruker sine store fasettøyne, som dekker hele oversiden av hoden (såkalt holoptiske øyne) til å se etter passerende hunner, som de griper i flukten. Parret parrer seg så på bakken eller sittende i vegetasjonen. Særlig hunnene treffer man ofte på i blomster, der de drikker nektar. Hunnen graver et hull i bakken etter parringen, der hun legger opptil 4000 egg i en klynge før hun dør.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Arten forekommer over det meste av Europa, men trolig ikke utenfor Europa. Funn fra Kanariøyene blir i dag regnet som en egen art, Bibio elmoi, mens rapporterte funn fra Israel sannsynligvis dreier seg om feilbestemmelser. I Norge forekommer den bare på varme steder. Arten har store bestander på Tjøme og Jomfruland, utover dette er den bare funnet en gang i en sørvendt skråning på StrandaSunnmøre. Denne arten vil sannsynligvis bli favorisert av et varmere klima, og det er sannsynlig at den vil bli vanligere og videre utbredt i Norge i framtiden.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Treliste

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]