Markedsandel
Markedsandel er den prosentvise andelen en økonomisk tilbyder eller aktør har av hele omsetningen eller produksjonen i markedet for en spesiell vare eller tjeneste. Normalt betegner markedsandelen den andelen av omsetningen, salget eller produksjonen i et bestemt marked.
Telemarkedet er et godt eksempel på ulike mål for markedsandel: I sin årlige statistikk over telemarkedet måler Nasjonal kommunikasjonsmyndighet de ulike teletilbydernes andel av totalmarkedet både målt i kundetall (abonnementer), salgsinntekter (omsetning), og produksjon (trafikkminutter).[1] Markedsandelen målt i trafikkminutter vil da betegne hvor stor andel av den totale teletrafikk hver tilbyder leverer, andelen av kundene vil betegne hvor stor kundepreferanse hver tilbyder har, mens andelen av salgsinntekten vil avvike fra disse fordi de ulike tilbyderne har forskjellige priser, eller kunder med ulik etterspørsel. En tilbyder som har lavere priser enn konkurrentene i dette markedet, vil framstå med lavere markedsandel av omsetningen, enn av produksjonen. Tilsvarende vil en tilbyder med høyere priser enn konkurrentene framstå med høyere markedsandel målt i trafikkminutter, enn målt i salgsinntekt. I telemarkedet vil såkalte «lavpristilbydere» ha lavere markedsandel målt i omsetning enn i trafikkminutter fordi prisene er lavere. Samtidig vil lavpristilbydere ha lavere markedsandel målt i omsetning enn i kunder fordi hver kunde bruker mindre penger på teletjenester.
Markedsandelen er et viktig mål for en bedrifts posisjon på et marked, et markedsområde eller i et segment, spesielt i konsumentmarkeder, og særlig i markeder for substituerbare forbruksgoder (fast-moving consumer goods). I markedene for mobiltelefoni, banktjenester, forsikring, brus, øl, osv legger bedriftene stor vekt på oppnådd markedsandel og utviklingen av denne, fordi kundene (enkelt) kan signalisere preferanse for bedriftenes tilbud ved å velge mellom dem. I andre typer marked vil markedsandelen være vanskeligere å endre på, for eksempel fordi den er forutbestemt av produksjonsforhold. Gode eksempler er markedene for elektrisk kraft eller skipsfart – økt markedsandel vil her kreve oppkjøp eller store investeringer i kraftverk eller skip og lar seg bare realisere på noe lengre sikt.
Markedsandel og konkurranse[rediger | rediger kilde]
I mange markeder er fordelingen av markedsandeler en viktig indikator på graden av konkurranse. Dersom en aktør har en uforholdsvis høy markedsandel, kan det være et tegn på at det ikke er reell konkurranse i dette markedet. Med virkelig sterk markedsandel kan dominerende aktører ha mulighet til å begrense konkurransen og hindre konkurrenter i å komme inn i markedet eller lykkes der. Eksempler på slik konkurransebegrensende atferd basert på dominerende markedsposisjon kan være prisdumping, bundling av produkter, eller andre forsøk på «innelåsing» av kundene gjennom rabattprogrammer, bonusordninger, osv. For regulerte aktører med dominant markedsposisjon vil f.eks prisdumping (salg til en pris under kostandsnivået) ofte være forbudt.
I noen markeder skyldes konkurransesvikt regulering som har til hensikt å beskytte monopoler. Et norsk eksempel er melkemarkedet[2] hvor Tine har monopol på kjøp av råmelk fra melkebøndene, mens Q-melk bare har lov til å hente råmelk fra bøndene som har Q-avtale, og Synnøve Finden ikke har lov til å innhente råmelk i det hele tatt. Selv om markedet for ferdigproduktene (konsummelk, ost, osv) er liberalisert, er en del av verdikjeden regulert som monopol og gir føringer for markedsandelene også i markedet for ferdigproduktene. Det er vanlig med regulerte monopoler i primærnæringene i Norge, eksempelvis i markedet for landing av råfisk eller innkjøp av reinkjøtt fra reindriftssamene. Ofte skyldes slike innkjøpsmonopoler (monopsonier) at man organiserer innkjøps- eller foredlingsvirksomheten i kooperativer eller samvirker, som tidvis er lovfestede.
I andre markeder har reguleringen som mål å redusere enkeltaktørers markedsandel. I Europa er telemarkedet et av de siste, gjennomregulerte markedene, hvor skalafordeler og nettverkseffekter bidrar til at markedet tenderer mot monopol eller duopol dersom det ikke aktivt reguleres. Reguleringen av priser, tilgangsrettigheter og samtrafikk i telemarkedet tar sikte på å redusere de største tilbydernes markedsandeler, for å styrke konkurransen. Sektorreguleringen er spesielt utbredt så lenge én eller noen få aktører har dominerende markedsandeler innen tilbudet av infrastruktur, eksempelvis ved at de eier hele eller store deler av telenettet[3] eller jernbanenettet. Dersom det oppnås bærekraftig konkurranse hvor ingen har dominerende markedsmakt, er det vanlig at sektorreguleringer avvikles.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Det norske ekom-markedet 2009[død lenke] – Post- og teletilsynet, se for eksempel side 40, 41 og 43.
- ^ Konkurransen i meierisektoren – status og forslag til tiltak, ECON Rapport 085 2005, sammendrag og rapport i PDF.
- ^ Effektiv og bærekraftig konkurranse i tele- og mediemarkedene- hva skal til? - ECON Rapport 084 2003, sammendrag og rapport i PDF.