Marius' militærreformer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Resultatet av Marius' reformer var en godt trent, stilmessig og forent yrkeshær.
Ørnen (aquila), som var kjennetegnet til den romerske legionen, og som nazistene under andre verdenskrig adopterte, ble standardisert under Marius.

Marius' militærreformer i 107 f.Kr. var en rekke militære reformer av den romerske hæren som ble fremlagt av den romerske statsmannen og generalen Gaius Marius under den romerske republikk. Før de marianske reformene var det bare selveiende bønder som kunne bli soldater. Dette begrenset størrelsen på hæren. I tillegg måtte soldatene skaffe sitt eget utstyr, noe som begrenset kavaleriet til kun å omfatte adelsmenn, på grunn av de høye prisene på hest og tilbehør.[1]

Gaius Marius innførte soldattrening og standardisert utstyr til legionene. Marius' reformer førte til at de eiendomsløse, proletariatet, kunne bli soldater. Dette økte potensialet til den romerske hærstørrelsen enormt. Det eneste kravet som ble stilt, var at soldaten skulle være romersk borger. De fleste profesjonelle soldatene tjenestegjorde i en periode på 20 år. Etter endt tjenestetid ble de lovet en jordlapp, der de kunne dyrke sin egen jord. Dette systemet ble et instrument for å innlemme andre land og provinser inn i det romerske riket. Utenlandske hjelpesoldater som tjenestegjorde ved siden av legionærene, fikk tilbudet om romersk borgerskap for dem selv og deres familier.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fram til det siste tiåret av 2. århundre f.Kr. var de kravene for å bli en romersk soldat i republikkens tjeneste meget strenge:

  • Han måtte være medlem av femte samfunnsklasse eller høyere; adsidui, «skattebetaler».[3]
  • Han måtte eie egen eiendom verdt 3500 sesterces.
  • Han måtte betale for egne våpen og utrustning.

I særdeleshet førte det til en divisjon blant de romerske samfunnsklasse, adskilt fra den vanlige plebeier/patrisier-inndelingen hvor fire standardiserte enhetstyper (basert på hvor mye penger soldaten kunne benytte på egne våpen og utrustning) som utgjorde hver legion:

  • Velites – 5. klasse proletarii, de fattigste og ofte de yngste borgerne som ikke hadde råd til et gladius, et skjold, en hjelm eller rustning. De var spydkastende tiraljører i kortvarige mobilisering som løp foran den romersk kamplinjen, kastet sine spyd for å avlede fienden mens hastati avanserte og de trakk seg deretter raskt tilbake gjennom linjene til bakerst av hæren. De var ikke forventet eller utstyrt for holde noen posisjon kamplinjen.
  • Hastati – 4. klasses borgere som hadde råd til grunnleggende rustning, et lite skjold og en gladius. Første rekke med tungt (teknisk medium) infanteri i den førmarianske legion, hastati var forventet å holde fronten av kamplinjen i midten av slaget, og var vanligvis unge og aggresive menn av midtre og lavere midtre klasse.[4] Deres lettere rustning og posisjon i første rekke førte uunngåelig at de fikk størst skader, drepte og sårete, i et hvert slag, men god innsats (og overlevelse) betydde mulighet til å bli forfremmet til principes og sosial mobilitet oppover i fredstid.
  • Principes – 3. klasses borgere som hadde råd til et fullt sett førsteklasses rustning, et stort skjold, og en bronsehjelm i tillegg til deres sverd.[5] De ble betraktet som kjernen i den førmarianske legionen, og var den førmarianske enheten som mest lignet på den standariserte legionær som de marianske reformene til sist frambrakte. De sto rett bak hastati og avløste dem i frontlinjen om de ikke greide å bryte fiendens formasjon på egen hånd, noe som var vanlig. Ved å la fienden slite seg ut mot de lettere hastati før de møtte principes viste seg vanligvis å være en avgjørende vellykket strategi.
  • Triarii – den siste infanterienhet var begrenset til erfarne veteraner fra principes og forankret hele den romerske kamplinjen. De kjempet med spyd på omtrentlig samme måte som de greske hoplitter, om enn ikke med samme langtrekkende våpen, i enden av formasjonene. De ble betraktet eliteinfanteriet i den førmarianske legion og var vanligvis ikke nødvendig å sette i kamp, unntatt som siste utvei om hastati og principes ikke kunne bryte fiendens linjer, og ble tvunget til å trekke seg tilbake.[6] Det faste romerske uttrykket ad triarios redisse («ikke fall tilbake til triarii») ble benyttet for å referere til et siste, kraftfullt forsøk på kjempe seg ut av en desperat situasjon.[7]
  • Equites – rike borgere av rytterenhet som hadde råd til en hest. De var et lett kavaleri som bar en lett lanse eller spyd i en hånd. De utgjorde den nedre av to aristokratiske samfunnsklasser i antikkens Roma, rangert under patriserne (patricii).[8] De avanserte langs flankene av infanterilinjen og hadde til hensikt å bryte opp fiendens enheter av tiraljører og kastevåpen, og forfølge styrker som hadde blitt jagd av infanteriet. De var også legionens primære rekoniseringsenhet og speidere.[9]

I tider hvor krig truet ville de valgte konsuler bli gitt ansvaret å rekruttere en hær fra de tilgjengelige borgerne i republikken. Som en regel ville en av de to konsulene lede denne hovedsakelige frivillige hæren i kamp. Som man kan tenke seg var det ikke alle av de valgte konsulene som hadde den nødvendige dyktigheten i å lede en hær. Eksempelvis i 113 f.Kr. ble konsul Gnaeus Papirius Carbo beseiret i slaget ved Noreia av invaderende stammer av kimbrerne og teutonerne. Det ble fulgt av en langvarig krig i Nord-Afrika mot kong Jugurtha av Numidia. Konsul Quintus Caecilius Metellus Numidicus ble sendt for å beseire Jugurtha. Metellus tapte aldri noen hær og vant en del kamper, men etter to år hadde han heller ikke oppnådd noe avgjørende seire. Gaius Marius, en av hans legater, anmodnet om å bli løst fra sine plikter slik at han kunne vende tilbake til Roma og stille til valg som konsul mot slutten av 108 f.Kr.

Da Marius ble junior konsul i 107 f.Kr. og ble utnevnt til oppgaven med å fullføre krigen mot Jugurtha, hadde han ingen hær. Den hæren som Metellus hadde kommandert i Afrika ble gitt til senior konsul Lucius Cassius Longinus for å slå tilbake kimbrerne, som på nytt hadde angrepet den romerske provinsen Gallia Transalpina («Gallia på andre siden av Alpene»). Marius hadde ingen tropper å føre krig med i Afrika da egnete borgere fra hvor han kunne rekruttere en hær var hardt redusert og rammet av tidligere militære katastrofer og ekspansjonen av latifundia på kostnad av de små landeierne. For å overvinne dette problemet innførte Marius en rekke reformer.

De marianske reformer[rediger | rediger kilde]

Byste av Gaius Marius.

Den fremste av de marianske reformer var å inkludere de romerske landløse massene, capite censi, de som som ikke eide jord eller eiendom for å bli inkludert i census (folketelling); isteden ble «telt per hode». Mennene var nå blant de som kunne bli rekruttert selv om de ikke eide eiendom og således ikke var av betydning i det romerske samfunn. Ettersom fattige borgere ikke selv hadde råd til å utstyre seg med våpen og rustning, sørget Marius for at staten utstyrte dem. Han ga således de massene som ikke hadde rett til å stemme en fast posisjon hvor de ble betalt som profesjonelle soldater og med muligheten til krigsbytte. Med lite håp om å skaffe seg økt status på andre måter, flokket massene seg for å bli rekruttert i Marius' hær. Profesjonelle soldater ble innlistet på vilkår av 16 år, senere økt til 20 års full tjeneste, og 5 år som evocati under reformene til Augustus.

Den andre betydningsfulle reformen som ble innført av Marius var formasjonen til en stående hær. Marius var istand til å standardisere treningen og utrustningen for alle romerske legioner. Eksersis og trening skjedde året rundt, selv i fredstid, og ikke kun når krig truet.

Marius organiserte legionene som følgende: det totale antallet menn i en komplett legion var på rundt 6 000 menn hvor 4 800 var faktiske soldater. De øvrige var klassifisert som ikke-stridende. Den indre organiseringen av en legion besto av 10 kohorter, hver bestående av 6 centurier, hver av disse kommandert av en centurion. En centurie besto av 100 menn, 80 som var soldater og 20 som var ikke-stridende hjelpetropper. Imidlertid var første kohort iregulær og besto av femdobbelt styrke av centurier, bestående av 150 menn. Hver centurie ble inndelt i 10 contubernia ledet av en decanus. Contubernium utgjorde 8 legionærer og 2 ikke-stridende tjenere som bodde og spiste sammen. Disse kjempet som en enhet, marsjerte som en enhet og kamperte som en enhet. Hver mann var ansvarlig for å bære sine egne forsyninger, våpen og rasjoner for flere dager. Endringen endret drastisk størrelsen på frakt og bagasjetoget nødvendig for støtte og gjorde hæren langt mer mobil. Mellom 2 og 6 legioner gruppert sammen utgjorde en hær. Legionærene var holdt topp fysisk kondisjon og disiplin ved jevnlig trening, en av de beste i den antikke verden.

Den tredje reformen som Marius greide å innføre var lovgivningen som tilbød pensjonsrettigheter i form av utdeling av landeiendommer. Medlemmene av de landløse massene som hadde fullført sin tjenestetid kunne bli gitt en pensjon av deres general og en andel land i den erobrede regionen hvor de pensjonerte seg. Offiserer og kommandanter ble gitt en økonomisk belønning som var 10 til 25 ganger større enn hva som en vanlig fotsoldat fikk.

Til sist ga Marius full romersk statsborgerskap til de italienske allierte (Etruria, Picenum, etc.) om de kjempet for Roma og fullførte en tjenesteperiode i den romerske hæren.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Marius' Reforms»
  2. ^ «Marius Reforms the Legions», UNRV History
  3. ^ «Adsiduus» i: Charlton T. Lewis: An Elementary Latin Dictionary
  4. ^ Southern, Pat (2007): The Roman Army: A Social and Institutional History. Oxford University Press, ISBN 0-19-532878-7, s. 92.
  5. ^ Southern, Pat (2007): The Roman Army: A Social and Institutional History. Oxford University Press. ISBN 0-19-532878-7, s. 90.
  6. ^ Historia Civilis (2015): Roman Battle Tactics
  7. ^ Smith, William (1859): A Dictionary of Greek and Roman Antiquities. Little, Brown, and Co. ISBN 0-89341-166-3, s. 495
  8. ^ Brunt, P.A. (1983): «Princeps and Equites» i: The Journal of Roman Studies 73, s. 42–75. doi:10.2307/300072. JSTOR 300072.
  9. ^ Polybios: Histories, Book 6 Penelope.uchicago.edu.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]