Maritim utdanning

Maritim utdanning i en brosimulator.

Utsyn fra broen på et bemannet modelltankskip på en fransk maritim skole

Bemannet modell av en supertanker på en fransk maritim skole

Maritim utdanning gir yrkesrettet utdanning i maritime fag. Etter skole og lærlingtid om bord på skip kan elevene avlegge fagprøve og få fagbrev. Elevene kan deretter begynne å jobbe som henholdsvis matros eller motormann, eller de kan velge å gå videre med maritim fagskole. Maritim studieretning gir også muligheter til å gå videre og løse sertifikater helt opp til kaptein og maskinsjef. Studieretningen gir elevene muligheter for arbeid innen maritim næring, oljebransje eller marine.

Norge

Maritim utdanning i Norge
Tidligere navn		Navigasjonsskole, maskinistskole, kokk- og stuertskole, sjøaspirantskole, fiskerifagskole
Nytt navn		Videregående skole, fagskole, høgskole
Oppgaver		Opplæring innen maritime yrker
Opprettet		Fra 1840-årene
Lovhjemmel		Opplæringsloven, 17. juli 1998
Forvaltningsnivå		Fylkeskommune og stat

I Norge gir maritim utdanning innen videregående opplæring yrkesrettet utdanning i maritime fag. Etter to år på skole og to år som lærling om bord på skip kan elevene avlegge fagprøve og få fagbrev. Elevene kan deretter begynne å jobbe som matros eller motormann, eller de kan velge å gå videre med maritim toårig fagskole. Maritim studieretning gir også muligheter til å gå videre og løse sertifikater helt opp til dekksoffiser klasse 1, sjøkaptein og maskinoffiser klasse 1. Studieretningen gir elevene muligheter for arbeid innen maritim næring, oljebransjen eller Sjøforsvaret.

Historie

Innledning

Maritim utdanning har lange tradisjoner i Norge, og det fantes navigasjonskurs allerede på 1600-tallet. Oppsvinget i sjøfart og handel på 1600-tallet førte til et økt behov for navigasjonsopplæring for skippere og styrmenn. Utover 1800-tallet vokste den norske handelsflåten betydelig og etterspørselen etter norske sjøfolk økte, både navigatører og, etter hvert som dampskipene kom, også maskinister. Videre ble det behov for kokker, stuerter og radiotelegrafister. Dette førte til behov for læresteder, og skoler ble etablert. Den maritime utdanningen var slik sett den første yrkesopplæringen som ble organisert i form av skole og ikke bare som opplæring på arbeidsplassen.

Den maritime utdanningen ga opplæring i to hovedretninger; sjøfarten og fiskerinæringen. Sjøfartsskoler er en fellesbetegnelse på navigasjonsskoler, som etter hvert også utdannet radiotelegrafister, maskinistskoler og kokk- og stuertskoler. Opprettelse av skoler innen fiskeri skjedde langt seinere, den første fiskerifagskolen ble etablert i 1939.

Sjøfartskoler

Navigasjonsskoler

Opplæring innen navigasjon har røtter langt tilbake i tid og har sammenheng med Norges rolle innen skipsfart og handel. I 1839 kom den første navigasjonsloven, med bestemmelser om obligatorisk styrmannseksamen for skipsførere og styrmenn. Loven hadde ikke krav om fartstid (ble innført senere), men kun en gjennomført sjøreise. Navigasjonsloven har blitt revidert flere ganger i ettertid, med bl.a. ny lov i 1891 og 1906. En viktig funksjon ved loven var regulering av sertifiseringsordningen for navigatører.

De nye eksamenskravene fra 1839 førte til at det i etterfølgende år ble opprettet offentlige (statlige) navigasjonsskoler flere steder i landet. Den første skolen som ble opprettet var Kristiania sjømannskole i 1845. Deretter ble det opprettet skoler i Porsgrunn i 1848, Trondheim 1852, Stavanger 1853, Bergen 1853, Kristiansand 1853 (nedlagt 1872), Larvik 1854 og Tønsberg 1859. Etter andre verdenskrig var det navigasjonsskoler i 15 byer langs kysten, fra Tromsø til Fredrikstad.

Navigasjonsskolene hadde rett til å utdanne styrmenn (1. og 2. klasse) og skipsførere til handelsflåten og fiske- og fangstflåten. Fra ca. 1920 begynte noen av navigasjonsskolene også å utdanne radiotelegrafister. Alle navigasjonsskolene hadde eksamensrett til flere typer sertifikater. Skolene i Oslo og Bergen hadde i tillegg rett til å avholde en høyere skipsførereksamen.

Maskinistskoler

Fra midten av 1800-tallet kom de første dampskipene, noe som krevde en ny type kompetanse om bord. I 1866 ble de første kvalifikasjonskravene for maskinister lovfestet. I 1889 kom en ny lov med krav om sertifikat for å kunne arbeide som maskinist på dampskip. Dette la grunnlaget for opprettelse av egne maskinistskoler. De første skolene hadde kurs på 6 måneder. Et av vilkårene for å få sertifikat som maskinist var en viss fartstid og en viss praksis fra verksted i land. Etter hvert som båtene fikk store radioanlegg, ble det også behov for skipselektrikere, og fra 1948 ble det igangsatt 5 måneders kurs ved noen av maskinistskolene. Skipselektrikere måtte også ha læretid i bedrift. Pga. problemer med å skaffe nok relevant verkstedplasser ble det fra 1947 etablert kurs for maskinistaspiranter ved flere av skolene. Fra 1947 kom også egne kurs for fryse- og kjølemaskinister ved noen av maskinistskolene. Dette var et 6 ukers tilleggskurs til vanlig maskinist.

Kokk- og stuertskoler

Kokk- og stuertskoler utdannet personell for handelsflåten. Den første kokk- og stuertskolen kom i Sandefjord i 1893. I 1894 vedtok Stortinget at det skulle gis statsstøtte til denne typen skoler, og i de følgende årene ble det opprettet flere. Søkningen viste seg å være ujevn, og i 1920 var det kun 4 skoler igjen, mens det i 1967 hadde økt til 8 skoler. Fra 1947 var det også kokk- og stuertlinje ved fiskerifagskolen. Kokk- og stuertutdanningen var regulert gjennom lov av 1949 og reglement av 6. mars 1961. Ifølge bestemmelsene varte kokkeskolekursene 40 uker og stuertkursene 30 uker, basert på bestått kokkekurseksamen.

Sjøaspirantskoler

Allerede i 1880-årene kom det opp spørsmål om å opprette yrkesskoler for førstereisgutter, og de første skoleskipskursene kom i gang i disse årene. Dette var 4-5 måneders sommerkurs på et seilende skoleskip. Opplæringen av førstereisgutter foregikk lenge i privat regì. Kurs i offentlig regi kom først etter andre verdenskrig, i form av sjøaspirantkurs på 3 måneder. Det ble opprettet statlige sjøaspirantskoler, bl.a. i Bergen (1961) og i Borre (1962).

Sjømannsutdanningen etter krigen

Etter krigen var sjømannsutdanningen i støpeskjeen. Antallet sjøfartsskoler hadde økt, og det var blitt overkapasitet på noen områder. Skolene var også små og departementet ønsket på sikt å samle den maritime utdanningen i større skoler. Den tekniske utviklingen i etterkrigstida gikk hurtig, og det ble bl.a. behov for nye typer fagfolk, for eksempel frysemaskinister. Man så også behovet for revidere innholdet i sjømannsutdanningen og vurderte bl.a. behovet et lengre utdanningsløp.

I 1948 ble det nedsatt en komité for å se på utdanningen innen skipsfarten, Utdannelseskomitéen for skipsfarten. Komitéen la fram sine innstillinger i 1950 og 1952. Det ble også nedsatt en komité for å revidere navigasjonsloven av 1936, som hadde bestemmelser om navigasjonseksamener m.m. Som resultat av utredningsarbeidet ble det vedtatt flere lover og bestemmelser som fastsatte vilkårene for stillinger til sjøs, både i handelsflåten og som befal.

Man hadde nå fire ulike skoleslag innen sjøfarten: Navigasjonsskoler (styrmenn, skipsførere og radiotelegrafister), maskinistskoler (skipsmaskinister og skipselektrikere), kokk- og stuertskoler og sjøaspirantskoler. Et felles trekk for skolene var man måtte ha sertifikat for å kunne gjøre tjeneste (gjelder ikke underordnet mannskap). Vilkåret for sertifikat var bestått eksamen og fartstid, samt gjennomført læretid på land for maskinister og skipselektrikere.

I 1965 ble Skolekomitéen nedsatt for å vurdere den videregående opplæringen i sin helhet, inkl. den maritime utdanningen. Skolekomitéen konkluderte med at det var nødvendig å legge om utdanningen, dels for å få den innpasset i det øvrige skoleverket og dels fordi situasjonen i norsk skipsfart hadde endret seg. De anså det også som nødvendig å redusere antallet skolesteder, blant annet fordi behovet for høyere skipsoffiserer var synkende. Man ville også endre innholdet i skolene slik at det ga en yrkesopplæring som ga større arbeidsmuligheter, både på sjø og land. Utover 1960-tallet ble det igangsatt flere forsøksordninger, der den maritime utdanningen nærmet seg andre skoler. Fra 1967 fikk for eksempel artianere godskrevet en del av sin skolegang dersom de ville bli navigatører eller maskinister. I 1965 ble den maritime utdanningen overført fra Handels- og sjøfartsdepartementet til Kirke og undervisningsdepartementet.

Resultatet av Skolekomitéens diskusjoner og forslag ble at den maritime utdanningen ble delt. Den praktiske delen av utdanningen ble samordnet med håndverks- og industrifagene, og ble en del av den videregående skolen fra 1976, som treårig tilbud innen sjøfartsfag. De videregående skolene ble drevet av fylkeskommunene. Offisersutdanningen ble en del av ingeniørutdanningen innenfor det statlige høyskolesystemet fra 1978. Stortinget vedtok da at det skulle være maritime høyskoler 7 steder: Oslo, Tønsberg, Arendal, Haugesund, Bergen, Trondheim og Tromsø. Skolene i Tønsberg og Trondheim kom i gang allerede fra 1979. Høyskolene ga utdanning til høyere skipsoffiserer for handelsflåten og offshorevirksomheten

I 1974 kom lov om videregående utdanning (i kraft fra 1976), som samlet alle videregående skoler i en felles lov. I 1998 ble både videregående opplæring og grunnskolen samlet i opplæringsloven.

Fiskeriutdanning

Utdanning innen fiskerifag er knyttet til fangstvirksomhet og fisketilvirkning. Tradisjonelt skjedde opplæringen gjennom arbeid i fiskeriene. Men behovet for en mere organisert utdanning vokste fram etter hvert som fiskeindustrien ble etablert. Allerede i 1890-årene ble det iverksatt kurs for personell til fiskeindustrien ved fiskeriskolene i Bodø og Bergen. Kursene var for fiskeriindustrien som helhet, inkl. hermetikkindustrien. Men undervisningen opphørte etter få år, bl.a. pga. dårlig søkning, og det tok flere tiår til det ble opprettet et permanent opplæringstilbud.

I 1936 nedsatte departementet en komité til å utrede behovet for fagutdanning for fiskere. I 1938 ble det startet kurs ved Statens Forsøks- og Lærebruk for fiskeribedriften i Vardø. I 1939 ble den første fiskerifagskolen i Norge etablert på Aukra i Romsdal. Flere kom etter hvert, og i 1964 var det fiskerfagskoler i Aukra, Gravdal, Laksevåg og Honningsvåg. Alle fiskerifagskolene var statlige. Skolene underviste i allmennfag og spesialfag som navigasjon og sjømannskap, maskin- og motorlære, fiskerilære og tilvirkning av fiskeprodukter. Elevene kunne velge mellom tre linjer: høvedsmannslinje, motorlinje og kokkelinje.

I 1958 kom en ny navigasjonslov som innførte eget fiskeskippersertifikat. Senere ble det opprettet et påbyggingskurs på ett år som førte fram til kystskippereksamen av 1. klasse. I 1962 ble det innført krav om at den som skulle gjøre tjeneste som kokk eller stuert om bord på fiskefartøyer over 100 tonn, måtte ha sertifikat som fiskebåtstuert.

Fiskerifagskolene ble overført fra Fiskeridepartementet til Kirke- og undervisningsdepartementet i 1965. Ved lov om videregående opplæring i 1974 (i kraft fra 1976) ble fiskerifagskolene samordnet med resten av det videregående skoleverket, underlagt fylkeskommunal forvaltning. I 1972 ble Norges Fiskerihøgskole opprettet, med tilbud om høyere utdanning i fiskerifag.

Styrende organer

De maritime skolene hadde fra starten av egne styrer. Fra 1976 ble deler av den maritime utdanningen lagt inn under den videregående skolen, mens offisersutdanningen ble overført ingeniørhøyskolene fra 1978. Lov om videregående opplæring av 1974 (i kraft fra 1976) hadde bestemmelser om de videregående skolenes organisering og styring. Fylkesskolestyret skulle være styre for de skolene fylkeskommunene drev (§ 24). Det skulle også etableres et skoleutvalg ved hver skole, bestående av 7 medlemmer; 2 fra fylkesskolestyret, 2 fra lærerrådet, 2 fra elevrådet og 1 representant fra det øvrige personalet. I 1977 kom det nærmere forskrifter om utvalgets funksjon vedr. reglementsutforming, undervisning, undervisningstid, forslag til budsjett, valg av lærerbøker og i ansettelsessaker. Bestemmelsene om skoleutvalg ble opprettholdt ved opplæringsloven av 1998 (§ 11-5).

1974-loven gjentok også bestemmelsen om at alle videregående skoler skulle ha et lærerråd, bestående av rektor og alle lærere med minst halv stilling (§ 29). Loven fastsatte også at det ved hver skole skulle opprettes et råd for andre ansatte enn undervisningspersonalet. Rådet skulle være for tjenestemenn som var ansatt for minst ett år og som ikke var medlem av lærerrådet (§ 30). 1974-loven gjentok også at alle videregående skoler skulle ha et elevråd, med minst ett medlem pr. tjuende elev (§ 11-6). Det skulle også holdes allmøte dersom elevrådet eller en femtedel av elevene ønsket det. I opplæringsloven av 1998 ble bestemmelsene om elevråd opprettholdt (§ 11-6). Et nytt utvalg som ble opprettet ved opplæringsloven av 1998 var skolemiljøutvalg, bestående av representanter for elevene, ansatte, skoleledelsen og fylkeskommunen (§ 11-5a). Utvalget skulle medvirke til at skolen hadde et godt skolemiljø.

Arkiv

Arkivene etter de ulike maritime skolene vil bestå av dokumentasjon knyttet til elevene, personalet og skolens øvrige drift. Arkivmaterialet består blant annet av møtebøker etter skolenes ulike organer (styre, skoleutvalg, lærerråd osv.), saks- og korrespondansearkiv, kopibøker, inventarprotokoller og ulike typer regnskapsserier. Arkivene inneholder også eksamens- og karakterprotokoller, som dokumenterer elevenes eksamener som styrmenn, skipsførere, maskinister, skipselektrikere osv. Dokumentasjon om lærere og øvrig personale vil finnes i personalmapper og andre registre.

Arkivene etter de maritime skolene vil være oppbevart i ulike arkivinstitusjoner. Arkivmaterialet fra perioden som videregående skoler fra 1976 er som oftest avlevert til et fylkesarkiv eller et interkommunalt arkiv. Arkivmateriale fra utdanningen som ble lagt til høyskolene i 1978 er avlevert et statsarkiv. Det samme er tilfelle med det eldre materialet etter de statlige skolene. Det nyeste materialet vil fortsatt være oppbevart på den enkelte skole. Arkivene etter skolene vil i hovedsak være offentlig tilgjengelige. Personsensitiv informasjon vil være sperret for innsyn, for andre enn den med innsynsrett, i 60 år.

Lover og bestemmelser

• Den første navigasjonsloven i 1839
• Første kvalifikasjonskrav for maskinister i 1866
• Lov om Maskinister paa Dampfartøier af Handelsmarinen, 26. juni 1889
• Lov om Styrmandsexamen m.v. , 20. juni 1891
• Lov nr. 4 om adgang til at føre fartøi m.v. samt om navigationseksamen m.v., 7. april 1906
• Lov om kokker og stuerter på fartøyer av handelsmarinen, 6. mai 1949
• Midlertidig lov nr. 5 om skipselektrikere, 26. november 1954 (erstattes av ny lov i 1968)
• Lov om navigatører, 10. oktober 1958
• Lov av om skipsmaskinister, 2. juni 1960
• Kgl res. vedr. radiotelegrafister, 10. oktober 1962
• Kgl. res vedr. sjøaspiranter, 24. februar 1967
• Lov om videregående opplæring, 21. juni 1974
• Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringsloven), 17. juli 1998

Litteratur

• Ivar Bjørndal: Videregående opplæring i 800 år – med hovedvekt på tiden etter 1950. Forum bok 2005.
• Skolekomitéen av 1965 («Steen-komitéen»), Innstilling om det videregående skoleverket I-III, 1967-70.
• Sjømannsutdanningen i Tønsberg gjennom 125 år. Jubileumsskrift 1984
• Tryggve Thon: Tønsberg navigasjonsskole 1859 – 1959, Tønsberg 1959
• Håndbok for Riksarkivet, Oslo 1992

Eksterne lenker

• Opplæringslova