Hopp til innhold

Marit Tingleff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marit Tingleff
Født25. nov. 1954[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
BeskjeftigelseKeramiker Rediger på Wikidata
EktefellePer Inge Bjørlo[3]
NasjonalitetNorge[5]

Marit Tingleff (født 1954) er en norsk keramiker fra Hønefoss. Hun har fått både nasjonal og internasjonal anerkjennelse og har stilt ut blant annet på det keramiske museet i Sèvres.[6][7] Marit Tingleff er ansett som en av Norges fremste nålevende keramikere og har per 2024 syv verk i Nasjonalmuseets samling.[8]

Utdanning og gjennombrudd

[rediger | rediger kilde]

Tingleff er utdannet ved Bergens Kunsthåndverkskole fra 1974 til 1977. Etter endt utdannelse har hun drevet eget verksted i utkanten av Hønefoss.[9][10] Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd på utstillingen Scandinavian Craft Today i Japan og USA i 1987-1988.[11]

Kunstnerisk praksis

[rediger | rediger kilde]

Marit Tingleffs virke som keramiker er preget av 1970-årenes mange omdefineringer av fagets innhold. Det ble viktig for kunsthåndverkere å finne ut hva som er og var deres særegne identitet. Hun har definert seg som kunsthåndverker og arbeidet aktivt for keramikkens og kunsthåndverkets status som selvstendige kunstneriske praksiser.[12]

I sine tidlige arbeider lagde hun såkalte bruksting som tekanner, kopper, boller og fat. Men det viste seg at det var mer enn form og funksjon som skulle være hennes styrke.[12][trenger referanse] Hun er tydelig inspirert av gammel norsk pottemakerkunst, men har omformet den til sitt eget personlige og moderne formspråk.[11] I 1983 begynte hun å legge farger lag på lag for så å vaske dem bort mellom hver omgang. Dette har blitt Tingleffs eget språk i keramikkunsten.[12] Kunsthistorikeren Jorunn Veiteberg karakteriserte Tingleffs særegenhet slik i 2006: «De duse og gjennomskinnelige fargene, samlet i figurer og former markert med svarte konturer, har blitt kjennetegn i keramikken hennes. Hun har utviklet det tradisjonsrike mediet til en kunstnerisk praksisform, hvor de maleriske kvalitetene hun får frem i materialet, har gjort henne til en av de fremste keramikerne på sitt område.»[12]

I mange år la hun vekt på ornamenter og farger, men i løpet av 1990-årene begynte hun å forenkle. Hun bruker gjerne den tradisjonelle teknikken der gjenstandene bygges opp av pølser av blåleire rullet for hånd. Deretter legger hun begitning – farget, tyntflytende leire – på gjenstanden mens den fortsatt er fuktig. Hun tegner fortsatt, men tegningene spretter ut av flaten som labyrintaktige formasjoner i fatene.[10] Keramikken hennes er full av spor etter hendenes kontakt med leiren.[13]

Tingleff er inspirert av malerkunsten, spesielt kunstnerne Picasso og Asger Jorn fordi de begge var keramikere.[10] Hun har uttalt at hun likevel ikke kunne tenkt seg å jobbe som maler eller billedhugger, for hun trives med hardt og fysisk arbeid. Om arbeidsprosessen sin uttalte hun i 1999: «Tidligere var det viktig for meg å mestre håndverket. I dag er det viktigere for meg å løse opp og skape liv og bevegelse.»[10]

Sentrale verk

[rediger | rediger kilde]

«Mot Deg» (1988)

[rediger | rediger kilde]

I 1988 lager Tingleff fatet «Mot Deg», som har en tydelig kvinnelig stemme. Karakteristisk for mange av verkene hennes er ofte ord som sanselig og sensuelt. De bærer preg av en sensualitet som er forankret i den kvinnelige kroppen. Ifølge kunsthistoriker Jorunn Veiteberg utfordrer hun det tradisjonelle tankegodset i vestlig kunst og filosofi ved at verk som «Mot Deg» har et kroppslig nærvær som utfordrer splittingen mellom kropp og sjel, fornuft og følelser.[13] Fatet har en svulmende og bølgete kant som er dekket av pastose og rosa malingsstrøk. Formen er rund og dyp, og bunnen er dominert av grønne spermliknende figurer som beveger seg mot et samlingspunkt i midten. De er holdt innenfor en større, lysegrønn figur som har blitt tolket som en sommerfugl, et klassisk symbol både for sjelen og det udødelige, men også for «den store mor». Grønnfargen er ofte symbol for naturen, livet og håpet.[14] Det kjønna i fatet handler ikke bare om å uttrykke subjektive følelser og erfaringer, men har også en ironisk undertone i form av de stereotypiske forestillingene om hva som er kvinnelig.[14]

«Ozone» (1988)

[rediger | rediger kilde]

Samme år som hun laget fatet «Mot Deg», laget hun også fatet «Ozone». Verket har en dobbeltkoding som refererer til både det abstrakte og maleriske, men også til forbindelsen til de tradisjonelle brukstingene hvor silhuetten er tydelig inspirert av klassiske serveringsfat i fajanse.[15] Tittelen knytter fatet til miljøproblem som nedbryting av ozonlaget. Kunsthistoriker Gunnar Danbolt skriver følgende om verket: «I det øyeblikket vi tar tittelen inn over oss, oppdager vi at fatet ikke bare er et fat, men også et kulesegment som avbilder et stykke av det ozonlaget som flyter rundt jorden. Og det denne avbildningen viser oss, er at dette laget har huller, foruroligende mange huller. Det er som om ozonlaget er i ferd med å rakne.»[15] Samtidig er fatet et keramikkfat, der kransen av hull viser til gamle porselensfat med kniplingskant.[15]

Faience series (2023)

[rediger | rediger kilde]

Per 2023 var hun aktuell med en serie med vegghengte fat. Serien består av både små og store fat. Materialet som er brukt, er i kobber, krom, glasur og kobolt. De viser til den keramiske produksjonens repertoar av hverdagslige ting vi omgir oss med. Serviser i fajanse var utbredt i store deler av Europa på 1700-tallet, hvor fajansen var et rimeligere alternativ til kinesisk porselen. Bak Faience-serien ligger arbeidsomme prosesser hvor gjentakelse av metoder og form er blitt et prinsipp. Retningen til begitningens rennende bevegelser er bestemt av tyngdekraften. Vertikale linjer viser at handlingen har vært impulsiv, men innøvd som ferdighet. Det organiske spillet som utfolder seg i flaten, er det Tingleff refererer til som ornament.[16]

Utsmykninger

[rediger | rediger kilde]

Tingleff har gjort flere utsmykninger, blant annet til Gol kommunehus (1990), Høgskolen i Agder (1992), Soletunet (1994), Regjeringskvartalet (1996) og Porsgrunn tollbod (2000).[17]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Artists of the World Online, AKL Online kunstner-ID 00323140[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Marit_Tingleff[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Marit_Tingleff[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ KulturNav, KulturNav-ID 0cbb5f4c-299f-45ef-ae38-3cfed148cde6[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Artnet, Artnet artist ID marit-tingleff-2[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Dronninga i Frankrike». Det norske kongehus. 23. september 2018. «Tre norske kunstnarar er vigde ei eiga utstilling på Frankrikes nasjonalmuseum for keramikk i Sèvres. I dag var Hennar Majestet Dronning Sonja til stades på opninga av utstillinga, som har fått namnet «Forces de la Nature» – Naturens krefter. | Museet ligg utanfor Paris og er ein av verdas fremste arenaer for keramikk som kunstform.» 
  7. ^ «Ulike krefter i tre versjoner av samme utstilling». Kunstavisen. 7. januar 2020. «KRISTIANSAND/BERGEN/PARIS (Kunstavisen) Det er litt av en turné tre av våre beste kunsthåndverkere er ute på. Spørsmålet når «Krefter» nå vises i Kristiansand, etter Paris og Bergen, er om museet med minst plass og ressurser også har den «dårligste» visningen? Eller er det tvert imot?» 
  8. ^ «Marit Tingleff, Keramiker». Nasjonalmuseet. Besøkt 17. juni 2024. 
  9. ^ «Kunstnerforbundet». Kunstnerforbundet (engelsk). Besøkt 17. juni 2024. 
  10. ^ a b c d Moestue Bugge, Erle (31. oktober 1999). «Tegner og maler med blåleire». Aftenposten. s. 21. 
  11. ^ a b Linder, Mats (18. juni 2024). «Marit Tingleff». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 20. juni 2024. 
  12. ^ a b c d Veiteberg, Jorunn (2006). «Tradisjon». Marit Tingleff. s. 7. 
  13. ^ a b Veiteberg, Jorunn. «Kjønna keramikk». Marit Tingleff. s. 23. 
  14. ^ a b Veiteberg, Jorunn. «Kjønna kermaikk». Marit Tingleff. s. 24. 
  15. ^ a b c Veiteberg, Jorunn. «Ting». Marit Tingleff. s. 12. 
  16. ^ «Marit Tingleff: Ornamenter fra våtmark, skog, luft og vann» (pressemelding). Kunstnerforbundet. 14.09.2023. 
  17. ^ «Kunstnerforbundet». Kunstnerforbundet (engelsk). Besøkt 20. juni 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]