Marie Thérèse Rodet Geoffrin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Marie Thérèse Rodet Geoffrin
Jean-Marc Nattier - Madame Geoffrin.JPG
Født26. juni 1699
Paris
Død6. oktober 1777 (78 år)
Paris
Gravlagt St-Roch
Beskjeftigelse Salongvert, skribent
Nasjonalitet Frankrike

Madame Geoffrins salong i Paris år 1755. Oljemaleri, Chateau de Malmasion, Rueil - Malmaison, France. Madame Geoffrin reiser seg opp i orange drakt til venstre, med en hånd på stolen foran.
Portrett som eldre kvinne

Marie Thérèse Geoffrin, neé Rodet (født 26. juni 1699 i Paris, død 6. oktober 1777 samme sted) var en fransk sosietetsdame, vertinne for en berømt litterær salong i Paris.

Hun holdt en av historiens mest berømte salonger, som mellom 1750 og 1777 var et sentrum for Opplysningens idéer og debattlokale for den europeiske opplysningstidens filosofer. Med sitt vertskap og sitt vis dannet hun mønster for tidens selskapsregler og samtalemetoder, og med sin rolle som mecenat og støtte for Opplysningens tenkere og kunstnere oppfattes hun som en av forgrunnsskikkelsene for den franske opplysningstiden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Marie Thérèse Rodet var datter av Pierre Rodet, betjent til hertiginnen av Burgund, og hans hustru Angelique Thérèse Chemineau. Morløs et år etter fødselen ble hun oppfostret med sin bror av mormoren i Paris. Hun skal aldri selv ha fått noen egentlig utdannelse.

Hun ble den 19. juli 1713 gift med den meget formuende Francois Geoffrin, oberst ved Nasjonalgarden og generalkassereren ved Saint-Gobain venetianske speilfabrikk. Fra 1717 var hun en ofte sett gjest i salongen hos Alexandrine de Tencin, den da største salongen i Paris, og det er blitt foreslått at hun der, i samtale med den tidens filosofer, som Fontenelle, abbe de Saint-Pierre og Montesquieu, skaffet seg sin utdannelse.

Salongvertinne[rediger | rediger kilde]

Ved Alexandrine de Tencins død i 1749 åpnet Geoffrin i 1750 sin egen salong. Under ledelse av Geoffrin, Julie de Lespinasse og Suzanne Necker ble salongen helt et sentrum for kunstnere, filosofer og intellektuelle snarere enn adelen. Geoffrins utforming av salongen var stilformende for salongene i resten av Europa, og hun er blitt kalt skaperen av Opplysningstidens salong: hun lanserte lunchen som det ideelle tidspunktet i stedet for (kvelds)middagen; hun innførte vanen å alltid holde salong på en særskilt dag i uken. Hun regulerte og organiserte salongen etter bestemte åpningstider og utformet den som et intellektuelt debattforum. Geoffrins holdt åpen salong to dager i uken; på mandager for kunstnere, på onsdager for filosofer.

Hennes salong var kjent over hele Europa og et mål for utlendinger og turister på besøk i Paris; et besøk i hennes salong gav nesten like stor status som et besøk ved hoffet i Versailles, og det ble sagt at ingen ambassadør eller utenlandsk besøkere passerte Paris uten å ha forsøkt å få en innbydelse til hennes salong.

Blant salongens besøkere var Denis Diderot, Voltaire og d'Alembert; videre Marmontel, Montesquieu, Morellet, Réaumur, Buffon, Rousseau, marskalk Richelieu og Antoine Léonard Thomas.

Hun satte også mønsteret for et korrekt omgangsvett i Paris. Som person anses hun allikevel ikke for å ha vært intellektuell eller vakker, og det er blitt sagt at hun strålte gjennom de berømte personer hun omgikkes med. Som kunstmecenat bestilte hun kunstproduksjoner av kunstnerne, og gav dem selv gaver. Mange av de malerier hun bestilte er senere blitt berømte. Hun brevvekslet med mange statsoverhoder, som Katarina den store og kong Stanislaw August av Polen - den sistnevnte betalte hun en gang en stor personlig gjeld for.

Likesom andre salongvertinner avslo hun tilbudet å bli presenterte ved hoffet, ettersom hun ikke ville gi det inntrykk at det var finere å bli mottatt ved hoffet enn i en salong.

Hennes fremste rival var Marie Anne du Deffand, som foraktet henne ettersom hun ikke var adelig.

Hennes datter, Madame de la Ferté-Imbault, holdt 1771-77 sin egen salong i morens hus, Lanurelusordenen, som hun fremstilte som en motvekt til morens seriøse salong.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Correspondance inédite du roi Stanislas Auguste Poniatowski et de Madame G. 1764–77 (med innledning, utgitt av Mouy, Paris 1875).
  • Anny Latour: Kulturgeschichte der Dame. Fischer, Frankfurt am Main 1965, s. 90-98.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Marie Thérèse Rodet Geoffrin – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons