Marianne av Preussen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Marianne av Preussen
MariannevonPreußen.jpg
Født 13. oktober 1785
Bad Homburg vor der Höhe
Død 14. april 1846
Berlin
Gravlagt Berliner Dom
Ektefelle Wilhelm von Preußen
Far Friedrich V.
Mor Karoline av Hessen-Darmstad
Bror
Totalt 6
Leopold av Hessen-Homburg, Ferdinand av Hessen-Homburg, Gustav av Hessen-Homburg, Philipp, Ludwig, Friedrich VI
Søster Amalie av Hessen-Homburg, Auguste av Hessen-Homburg, Karoline av Hessen-Homburg
Barn Adalbert av Preußen, Elisabeth av Preußen, Marie av Preußen
Nasjonalitet Tyskland
Religion Den evangelisk-lutherske kirke

Marianne av Preussen, født prinsesse Maria Anna Amalie av Hessen-Homburg (født 13. oktober 1785 i Bad Homburg vor der Höhe, død 14. april 1846 i Berlin) var en prinsesse som tilhørte den prøyssiske kongefamilien.

Liv[rediger | rediger kilde]

Prinsesse Marianne ble født i 1785 som Maria Anna Amalie av Hessen-Homburg . Hun var tolvte barn av landgreve Fredrik V av Hessen-Homburg og Karoline av Hessen-Darmstadt. Karoline var datter av landgrev Ludvig IV av Hessen-Darmstadt og Henriette Karoline av Pfalz-Zweibrücken, den store landgrevinnen.

I 1804 ble hun gift med prins Fredrik Vilhelm Karl av Preussen, en bror av kong Fredrik Vilhelm III.

De fikk sønnene Adalbert (1811–1873) og Waldemar (1817–1849) og døtrene Elisabeth (1815–1885), fra 1836 enke etter prins Karl Wilhelm Ludwig av Hessen, mor til storhertugLudwig IV, og Maria (1825–1889), gift med kong Maximilian II av Bayern.

Sammen med dronning Louise tilhørte Marianne av Preussen «krigspartiet» mot Napoleon. I mars 1813 sendte hun ut det berømte Opprop fra de kongelige prinsessene til kvinnene i den prøyssiske stat og grunnla Fedrelandets kvinneforening. Hun ble dermed kjent i store deler av Tyskland. Politiske reformatorer som Freiherr vom Stein, fyrst Hardenberg brødrene Humboldt hørte til hennes korrespondansepartnere. Hun var en venn av dikteren Friedrich de la Motte Fouqué, og etter dronning Louises død var hun førstedamen ved det prøyssiske hoffet. Hennes sosiale engasjement var kjent, hun grunnla et barnehjem og bekymret seg for forholdene for fangene i Berlins fengsler.

I 1845 besøkte hun siste gang fødebyen Bad Homburg. Hun døde 14. april 1846 av en «revmatisk-nervøs feber» i Berlin.