Margyge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Margyge eller margyger (norrønt margýgr eller márgygr, «havgyger») er et kvinnelig havuhyre som er kjent fra norrøn mytologi og folketro. Fabelvesenet har fiskebakkropp som sine slektninger, den vakre havfrua i folkesagna og det mannlige motstykket havmannen (på norrønt hafstramb), men har ellers et heslig ansikt, hesteører, hoggtenner og lange klør. Hun er farlig og må bekjempes. Margyge kan blant annet vise seg når det er storm i vente og forsøker da å trekke båter ned i dypet.

Norrøne beretninger om margygre[rediger | rediger kilde]

I Olav Tryggvasons saga berettes det at kongen nedkjempet og drepte ei margyge. I kvadet om Helge Hjovardsson i Den eldre Edda fortelles det om jotundatteren Hrimgerd som forsøker å senke Helges skip ved å ta tak i det.

Margyge, havmann (på norrønt er også omtalt i det norske pedagogisk-filosofiske læreskriftet Kongespeilet fra 1200-tallet. Der blir margyge beskrevet som en slags grotesk havfrue med «store brystvorter som på ei kvinne, lange hender og bølgete hår», et havuhyre som kan sees utenfor Grønlands kyst, riktignok «sjeldent, bortsett fra før voldsomme stormer». Monsteret blir ellers påstått å ha et skremmende ansikt med «lang, skrånende panne, breie bryn, stor munn og rynkete kinn.»[1] Enkelte har hevdet at disse beskrivelsen bygger på like overraskende korrekte observasjoner som for eksempel av landområdene på Island og Grønland. Luftspeilinger og andre atmosfæriske fenomener kan ha forvrengt synsinntrykket av spekkhoggere, hvalrosser og store steiner og fått dem til å se ut som havmonstre.[2]

Forestillingene om margyger er også kjent fra Hebridene under det skotsk-gæliske navnet Muireartach.[1]

Andre beskrivelser[rediger | rediger kilde]

Den danske historikeren Peter Frederik Suhm (1728-1798) skildrer havmonsteret slik: «en Gyge, det er Kiæmpinde i Havet, som skal have været skabt som en Qvinde fra Bæltestædet op ad, og havt store Patter, lange og store Hænder og sidt Haar, og været som et Menneske baade paa Hals og Hoved. Fingrene have været sammenføyede, ligesom Tæerne paa Vandfugle; men neden til var det skabt som en Fisk med Skiæl, Spord og Finder.»[3] På grunnlag av denne beskrivelsen diktet den danske poeten Adam Oehlenschläger (1779-1850) følgende om henne: «(...) Nu vædder jeg, Margyge, med sine lumske Næt, Er langt ei borte. Manden at følge hende lyster; Til Beltested som Qvinde; Stierthale, lange Bryster, Og Hinden, mellem Tæer og Fingre, vise klart, Dog, at hun er en Havfrue, af fordærvelig Art. - (...)»[4]

Overgangen fra norrøne forestillinger om stygge margyger til forførende, syngende havfruer på 1500-tallet er trolig påvirket av middelhavfolkenes fortellinger om sirenene fra oldtidas mytologi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]