Mare (mytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
The Nightmare eller Nachtmahr fra 1781 er det mest berømte bildet til Henry Fuseli (Johann Heinrich Füssli). Etter en visning i London i 1782 ble det laget en gravert kopi som gjorde motivet ytterligere kjent. Bildet av en incubus, en middelaldersk marerittdemon, er i moderne tid blitt tolket som en kunstnerisk skildring av søvnparalyse (søvnlammelse), en skremmende tilstand like før innsovning eller etter oppvåkning med hallusinasjoner og lammelser som gjør det vanskelig å puste.[1]

Mare (i østlandske dialekter også muru), ofte omtalt i bestemt form som maren eller mara (eller murua), er et overnaturlig vesen i norrøn mytologi og germansk folketro. Maren blir oftest skildret som en kvinnelig vette, en kvelerdemon, som plager sovende folk og dyr, særlig hester, ved å trykke på brystet deres, sitte eller ri på dem. Maren kan også sette seg på trær. Maren har gitt opphav til ordet mareritt om ubehagelige drømmer. Vern mot mara var stål og marekvist.

Ordet mare kan også brukes som skjellsord om en plagsom kvinne eller synonymt med en (trykkende eller knugende) plage.

Forestillingen om å «bli ridd av en mare» er blitt forklart som en kulturell tolkning av søvnparalyse, en tilstand som kan inntreffe straks før innsovning eller etter oppvåkning. Anfallet medfører en kortvarig, fullstendig eller delvis lammelse av kroppen og ofte også syns- og hørselshallusinasjoner. Søvnlammelsen kan gjøre det vanskelig å puste og gi en skremmende opplevelse av «mareritt i våken tilstand».[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henry Fuseli (J. H. Füssli): «Nattmaren forlater to sovende kvinner» (Der Nachtmahr verläßt das Lager zweier schlafender Mädchen) 1793
Nikolaj Abraham Abildgaards Mareridt fra 1800 er en etterlikning av Fuselis motiv.
Eugène Thivier (1845-1920): Le cauchemar («Trykkemaren»)
Ernst Barlach: Der Alb («Nattalven»),1912

I sagn og gammel folketro kan maren være en gjenganger etter en gammel jomfru, skjebnen kan være kastet på henne ved trolldom eller det kan være resultatet av en spesiell fødsel. En vanskelig fødsel kunne bli satt igang ved at den fødende krøp gjennom fosterhinnen av et føll, men da ville det barnet som ble født, bli en mare om det var en jente, eller en varulv om det var en gutt. En mare kunne også filtre sammen manen på en hest eller hodehåret på mennesker når de sov. Slike marefletter eller marelokker skulle være umulige å gre ut. Det var også forestillinger om at det var nissen som lagde lokker på hestene. Disse ble kalt nisse- eller tussefletter.

Mare i folketroen[rediger | rediger kilde]

Fra Færøyene berettet V.U. Hammershaimb omkring 1850 at Marra er et troll, men ligner den vakreste jente. «Når folk ligge og sove, kommer hun ind og lægger sig ovenpå den, og trykker dem så hårdt på brystet, at de ikke kunne trække vejret eller røre noget lem; hun sørger da at få sine fingre ind i menneskets mund for at tælle dets tænder, og lykkes dette for hende, dør man strax. Man må derfor søge at få hende bort fra sig; er man da istand at udråbe Jesus! da må hun fly. Man synes at være vågen og at se Marra, når hun kommer ind og lægger sig på folk; men man kan ikke gjøre noget til at forsvare sig imod hende...Et godt middel til at forhindre hende fra at komme op i sengen, skal være at sætte sine sko om aftenen således, at hælene vende imod sengen; da skal hun have besvær med at komme op i den seng.»

Holberg var huslærer i prestegården på Voss i årene 1702-04, og beretter i sine memoarer i 1728, at han var «meget plaget af den Sygdom, man gemænlig kalder Maren, hvilken plager Folk naar de sove om Natten, og ligger sig paa dem, ligesom de havde en tung Byrde paa sig. I gamle Dage bildte man sig ind, at det var Skovtrolde, men, siden Folk ere blevne klogere i de nye Tider, bilde de sig ind, at det er kun visse Matroners og Jomfruers Gnister, der finde Behag i at ride paa Folk, naar de sove.» Holberg forteller videre at han forsøkte alle midler for å bekjempe «sykdommen», så som å sette tøflene med hælene inn mot sengen, legge stål under hodeputen og synge den visen som ble brukt på Peder Paars’ tid; men til sist gav han opp og flyttet fra Voss for å bli «frisk».[2]

Drept av mare[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlason forteller i Ynglingesagaen, kapittel 13, at kong Vanlande av Uppsala reiste til kong Snø den gamle i Finland og giftet seg med kongens datter Driva. Da hun hadde ventet på Vanlande i ti år uten at han kom tilbake slik han hadde lovet, fikk Driva seidkonen Huld til å seide kongen til Finland, alternativt drepe ham. Under seiden ønsket han selv å dra til Finland, men rådgiverne hans holdt ham tilbake, siden de mente han ble utsatt for trolldom. Vanlande sovnet, men ropte snart at maren tråkket på ham. Folk kom til hjelp, men når de rørte ved hodet hans, tråkket hun ham over leggene så de nesten brakk; og når de rørte ved føttene hans, angrep hun hodet hans til han var kvalt. [3]

Ordbakgrunn og liknende vesener[rediger | rediger kilde]

Ordet mare er fellesgermansk. På norrønt heter det mara, på engelsk nightmare og tysk Mahr. Som det gammelirske mor-rigain, det vil si «mare-dronning», og gammelslavisk mora, «heks», kan ordet føres tilbake til det indoeuropeiske ordet mora, «mare», som inneholder den språkhistoriske roten mer med betydningen «rive opp, gripe». På fransk er den vanligste betegnelsen cauchemar, der cauche kommer fra latin cakcare, som betyr «å trykke».

På tysk kalles maren også Alp og mare-rittet Alpen-druck, der alp er beslektet med de nordiske ordene alv (alf) og ellefolk. På tysk er også betegnelsen Drude eller Trute vanlig, dels om en trollkvinne eller heks, dels om en mare. Drude brukes også på dansk. Det er mulig dette er beslektet med navnet på valkyrien Trud, en av guden Tors døtre. Dette gammelnordiske navnet betyr egentlig «den kraftige».

Mare er også en form for hest, og hoppe heter mare på engelsk, et ord som går igjen i det norske merr (norrønt merr og marr). Da Johann Heinrich Füssli malte inn et vilt hestehode i sitt berømte bilde «Marerittet» fra 1781, har han spilt på ordlikheten mellom «merr» og «mareritt-mare», selv om opprinnelsen til ordene ikke er den samme.

Ordet gjennfinnes i sammensetninger som mareritt,[4] marekors[5] (også i formene «murukross», «maremerke», «marespjøl», det vil si «hekselås» eller pentagram som beskytter mot mareritt), marelokk[6] og mareknute.[7]dansk har også ordet marminde, som opprinnelig betyr «liten havmann» eller «havfrue» (mar- betyr «hav»), i sammenblanding med forståelsen av «mare» også fått betydningen «gammel kjerring», «heks» og liknende.[8]

I eldre mytologi[rediger | rediger kilde]

Mange kulturer har liknende vesener og fortellinger. Det gjelder også forestillingene om marer. Eksempler er romernes og middelalderens mannlige marerittdemon incubus («den som ligger i eller oppå») og kvinnedjevelen succubus («den som ligger under»). Beskrivelsene av mara som rir på sovende menn har dessuten likheter med den bevingede nattdemonen Lilith i jødisk og kristen folketro. Hun er den opprinnelige kvinnen som ble lagd av jord på samme vis som Adam før Eva.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Bengt Holbæk og Iørn Piø: Fabeldyr og sagnfolk (København, 1967)

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Mareritt, en ubehagelig drøm
  • Gift med mara, et vandresagn
  • Succubus, kvinnelig nattdemon i midelaldersk folketro som forgriper seg på sovende menn
  • Strix, kvinnelige nattdemoner i fugleskikkelse i romersk mytologi
  • Søvnparalyse, søvnlammelse før innsovning eller etter oppvåkning
  • Lilith, kvinnelig demon i særlig jødisk folketro

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]