Marcello Haugen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Marcello Haugen
Født6. juli 1878[1][2]Rediger på Wikidata
Død30. des. 1967[2]Rediger på Wikidata (89 år)
Beskjeftigelse Påstått synskRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Mikael Martin Thoreusen Haugen (født 6. juli 1878 i Kongsberg, død 30. desember 1967 på Svarga i Lillehammer) var en nordmann som i sin samtid var landskjent for sitt angivelige klarsyn.[3]

Familie[rediger | rediger kilde]

Marcello Haugen var sønn av borhauer[klargjør] og pukkverksarbeider Thoreus Hansen Haugen fra Kongsberg og Ellen Marie Mikaelsdatter Ringnesbraaten fra Skedsmo. Med Gudrun Ring fikk han i 1918 datteren Anna Marie Terka Thoreusen, senere gift Anna Marie Terka Bay.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Han var født på Krutthusmoen, dagens Numedalsveien 26. Han hadde to eldre brødre som begge begynte i Kongsberg Sølvverk. Faren døde i 1890 og moren giftet seg på nytt året etter. Hun hadde 8 barn med Thoreus og et barn med Olof Edvard Olausen Bodal fra Bohuslen i Sverige. Martin var visergutt i Kongsberg Adresse, belgtråer for organist Cleve i Kongsberg kirke og sang i barnekoret i kirken. Han begynte som bakerlærling hos baker Eberhard Eriksen og tok svennebrev i 1897. Familien hadde da flytta til Oslo og Martin flytta etter. Etter å ha arbeidet som mekaniker fikk han ansettelse i jernbanen og flytta i 1900 til Otta. Her ble etterhvert hans spesielle evner kjent. Han var 34 år gammel da han tok navnet Marcello fordi han av sin farmor hadde hørt at han ifølge en myte hadde rett til dette adelige italienske slektsnavnet.

Klarsynthet[rediger | rediger kilde]

Marcello Haugen hevdet at han tidlig hadde klarsyn, men ikke visste hvordan han skulle utnytte dette.[4] Han begynte ved jernbanen som lokomotivpusserHamar og senere på Otta. I 1908 ble han forfremmet til fyrbøter. Gjennom arbeidet ved jernbanen i Gudbrandsdalen kom Haugen i kontakt med mange mennesker, og det var der han for første gang fikk utprøvd hva han oppfattet som spesielle evner.[4]

Antroposofisk forbindelse[rediger | rediger kilde]

Haugen var i oktober 1913 blitt introdusert for tankegodset til Rudolf Steiner av blant andre Ivar Fosse, og uttrykte et ønske om å dra til Tyskland for å medvirke i den antroposofiske bevegelsen. Han tok ett års permisjon fra jernbanen for å reise ut i Europa. Steiner anbefalte ham et naturvitenskapelig studium for en reflektert indre utvikling, noe eleven ikke fulgte opp.[5] Steiner ba enkelte i bevegelsen om å yte ham hjelp og å pleie ham i den grad han ville delta, noe som siden skulle bringe med seg misforståelser og turbulenser. Det gikk rykter om at Haugen var blitt konsultert av den tyske generalstaben og av den tysk-østerrikske keiseren. Med begrunnelsen at Haugens praksis truet med å undergrave og gi et falskt bilde av den antroposofiske bevegelsen til utenforstående og nyere medlemmer, besluttet et styremøte i 1914 å stenge Haugen ute. Under oppholdet hadde Haugen utfoldet en «sjarlatanvirksomhet» bestående i formentlige «helbredelser» og gjentatte tilnærmelsesforsøk overfor yngre kvinner. Han ble ansett for en sterkt patologisk disponert, respektive psykisk tilbakestående personlighet, da han visstnok ifølge sin særlige psykologiske disposisjon ikke «lot seg snakke med».[6]

Virke i Norge[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Norge arbeidet Haugen en tid ved jernbanen, inntil han begynte som «rådgiver» på heltid. Han søkte om kongelig bevilling til å praktisere som naturlege, men søknaden ble avslått. En notis i Tidsskrift for Den norske lægeforening uttrykker stor tilfredshet over at

Den celebre kvakksalver fra Lillehammer, Marcello Haugen, ved kongelig resolusjon ikke hadde fått sin ansøkning om å praktisere som naturlege innvilget.

Haugen anbefalte ofte sine pasienter forskjellige urtemiksturer som botemiddel mot sykdom.[7]

Han hadde angivelig «helbredet» byggmester og forretningsmannen Johan Thorvaldsen for en sykdom legene ikke fikk bukt med. Av Thorvaldsen fikk Haugen en 3 mål stor tomt ved trikkesløyfen i Ullevål Hageby i Oslo. På denne tomten ble «Villa Arjuna» bygd i 1920, og der begynte Marcello Haugen sammen med sin mor å ta imot mennesker som søkte veiledning.[8]

I 1920 ga han ut sin første bok, et eventyr om skapelsen og om menneskets stilling til skaperverket. I 1923 kom hans andre og siste skrift, en mindre bok med tittelen Betraktninger over en dag.

Marcello Haugen bidro til å innføre den moderne Rosenkorsordenen A.M.O.R.C i Norge, og den første lokalorganisasjonen her i landet fikk derfor navnet Marcello Haugen Pronaos.

Eiendommen «Svarga»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Svarga (Marcello Haugen)

Han bygde i 1912 sin første hytte på eiendommen Svarga (hinduismens himmelverden) i nærheten av Mesnafossen ved Lillehammer, der han også senere reiste et kapell i 1947. Marcello flyttet for godt til Svarga i 1940 i forbindelse med utbruddet av andre verdenskrig. Haugen hadde angivelig «helbredet» ved håndspåleggelse og urter, og folk stod i kø utenfor, opptil 100 på en dag. Han bodde på Svarga til han døde i 1967. I hinduistisk mytologi er «Svarga også det midlertidige paradis, i Indras himmel på Meru-fjellet, der de som er velsignet lever før deres neste fødsel (reinkarnasjon) på jorda.»

Eiendommen «Sameti»[rediger | rediger kilde]

I 1915 fikk Haugen bygget hytta Sameti på tomten han hadde fått i gave noen år tidligere. Sameti ligger på en liten fjelltopp, Thokampen, ikke langt fra Pillarguritoppen ovenfor Otta i Sel kommune. Eiendommen er på ca. ett mål, og har utsikt til fjellene rundt med bl.a. Rondane, og til stasjonsbyen Otta nede i dalen. Haugen hadde reddet bonden Bredevangen på Thogården ved Ottaelva fra en ulykke i forbindelse med at hesten hans løp løpsk. Derfor fikk Haugen fjelltoppen i gave. Marcello gav hytta sanskrit-navnet Sameti («Jeg tørster»), også assosiert med Kristi ord på korset. Han gjorde stedet tilgjengelig for allmennheten ved å henge nøkkelen på veggen utenfor døren. Eiendommen ble i 1983 gjort om til en stiftelse.

Begravet på Vestre Aker kirkegård[rediger | rediger kilde]

Marcello Haugen døde i 1967. Det ble hevdet at han selv forutså tidspunktet for sin egen død med stor nøyaktighet.[4] Han ble gravlagt på Vestre Aker kirkegård i Oslo sammen med sin mor og sin søster Inga.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Marcello_Haugen[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som eg. Martin Mikal Torjussen Haugen, Norsk biografisk leksikon ID Marcello_Haugen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Bergo, Jørgen (1974). De klarsynte. Vikersund: Modum-trykk. s. 89–109. 
  4. ^ a b c Øistein Parmann: «Marcello Haugen». Forlaget Mystica Eterna 2004. ISBN82-92478-02-7
  5. ^ «Kulturimpuls.org om Marcello Haugen». Arkivert fra originalen 7. mars 2016. Besøkt 22. november 2008. 
  6. ^ Beiträge zur R.S.-Gesamtausgabe, Heft Nr. 105/1990, s. 3–36
  7. ^ H. Nitter (1. juli 2014). «Urter hjelper ikke mot alt». Tidsskrift for Den norske legeforening. ISSN 0029-2001. doi:10.4045/tidsskr.14.0718. Besøkt 24. april 2022. «Den 6. november 1935 innkom i Telemark fylkessykehus en 76-årig kvinne lidende av sarcoma pedis. Angående sykehistorien oplystes flg.: Sykdommen begynte i juni iår med en liten ulcerasjon på v. fotrygg. Det dannet sig efter hvert en tumor med rask vekst, og hun søkte så læge 18. juli (B. Heggelund, Lunde). (---) Både hun selv og hennes pårørende var av den opfatning at tilfellet egnet sig bedre for behandling av Marcello Haugen som i sakens anledning blev tilskrevet og som prompte sendte henne de fornødne medikamenter ledsaget av en opmuntrende skrivelse hvori helbredelse blev stilt i utsikt – samt en regning på 20 kroner. Medikamentene bestod av en pose urter av hvilke hun tilberedte en mikstur, som hun sidenhen samvittighetsfullt inntok spiseskjevis. Selv var hun – særlig den første tid – vel tilfreds med virkningen av medikamentasjonen idet det blev trukket meget stygg verk ut av benet. Men til tross herfor fortsatte svulsten å vokse med uforminsket hastighet, og i begynnelsen av november lot hun sig så bevege til å innlegges i sykehuset.» 
  8. ^ Fra Stiftelsen Marcello Haugen Arkivert 9. januar 2006 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]