Manchester Uniteds historie (1969–1986)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Forrige artikkel: Manchester Uniteds historie (1945-1969)

Årene etter Busby[rediger | rediger kilde]

Wilf McGuinness, reservelagstreneren, ble forfremmet til å ta Matt Busbys stilling som manager. Han hadde vært tilknyttet klubben siden 1950-årene, men han ble snart for lett i fotsporene til Busby, og Busbys tilstedeværelse i kulissene hjalp heller ikke. I desember 1970 ble han sparket. Busby overtok igjen managerposisjonen på foreløpig grunnlag frem til utnevnelsen av Frank O'Farrell.

På denne tiden ble George Best et problem, han brydde seg aldri om reglene og havnet i forskjellige disiplinære problemer. Tilslutt, dagen før han fylte 26 år, annonserte han at han la opp, bare for å begynne å begynne å spille igjen noen dager senere.

Best sin oppførsel hjalp ikke klubben, og United fortsatte å streve og åpnet sesongen 1972–73 med ni kamper uten seier. Styret begynte å legge planer for å hente inn Tommy Docherty som manager, og den 19. desember 1972 mistet O'Farrell jobben sin. På en måte var det slutten på en epoke, siden Bill Foulkes la opp, Bobby Charltons testimonialkamp ble spilt dagen før og George Best la opp samme dag.

Docs røde armé[rediger | rediger kilde]

Docherty startet umiddelbart å gjenoppbygge laget med en rekke nye spillere. Viktigst av disse var Lou Macari. United reiste seg igjen og fullførte sesongen på 18. plass.

Denis Law forlot klubben til fordel for Manchester City, noe som førte til noen protester blant supporterne. George Best gjorde igjen comeback og skrev under for laget for sesongen 1973–74. United havnet igjen i nedrykkskampen og gikk til den nestsiste kampen i sesongen fullt klar over at de måtte vinne de to siste kampene mens Birmingham måtte tape for at klubben skulle holde seg i første divisjon. Birmingham vant sin kamp, og Denis Law som spilte for City mot United, beseglet Uniteds skjebne med kampens eneste mål. United rykket ned til andre divisjon for første gang siden 1937.

Gjenoppstandelsen[rediger | rediger kilde]

Til tross for nedrykk, steg tilskuerantallet på Old Trafford i sesongen 1974–75 og United svarte på tiltale og vant andredivisjon og rykket opp til øverste divisjon, hvor de toppet tabellen i begynnelsen av sesongen 1975–76. Formen sank i midten av sesongen og laget endte på tredjeplass. Laget gjorde det godt i FA-cupen, men der endte det i et skuffende tap for SouthamptonWembley i finalen.

United gjorde det dårlig i serien i 1976–77, og var i en periode i fare for å rykke ned, men de nådde FA-cupfinalen igjen, denne gang slo de Liverpool 2–1. Nye Manchester United hadde imponerende spillere som Steve Coppell, Brian Greenhoff, Jimmy Greenhoff, Arthur Albiston og Stuart Pearson.

Mary Brown-affæren[rediger | rediger kilde]

Men litt over en måned senere, ble nyhetene om Tommy Dochertys affære med Mary Brown kjent da han annonserte at han forlot sin kone for å gifte seg med henne. Hun var konen til lagets fysioterapeut. Da Docherty nektet å trekke seg, sa styret ham opp. Grunnen klubben gav var at Docherty ulovlig hadde skaffet seg og solgt billetter til de to finalene, men sannheten var allerede velkjent på dette tidspunktet.

Dave Sexton[rediger | rediger kilde]

Docherty hadde vært populær blant fansen, og den nye manageren, Dave Sexton, trengte suksess for å bli kvitt ugunstige sammenlignelser. Med FA-cupseieren var United kvalifisert for Cupvinnercupen, men ble nestet utestengt på grunn av publikumsopptøyer i Saint-Etienne. Igjen nådde United FA-cupfinalen, men tapte for Arsenal i det som er kjent som «femminuttersfinalen» på grunn av alle målene i de siste minuttene.

I 1979–80 var de røde nær seriegull, og endte på andreplass bak Liverpool. I løpet av sesongen fikk United-fans skylden for en kollaps på Ayresome Park som førte til at to Middlesbrough–supportere døde. Kontrovers brøt også ut over beskyldninger om at United hadde foretatt ulovlige utbetalinger til unge spillere.

En skadekrise på begynnelsen av 1980–81 gjorde at laget endte opp midt på tabellen og dårlig innsats i FA-cupen. Til tross for at de vant de siste syv kampene av sesongen, hadde styret bestemt seg og etter fire år uten trofé, fikk Sexton sparken.

Ron Atkinson[rediger | rediger kilde]

Ron Atkinson ble ansatt i juni 1981 for å overta som manager. Han satte ny britisk overgangsrekord da han hentet Bryan Robson fra West Bromwich Albion, samtidig som han hentet Robsons lagkamerat Remi Moses. Norman Whiteside brøt snart gjennom fra egne ungdomsrekker. Suksess fulgte da United vant FA-cupfinalen i 1983 4-0 etter omkamp mot Brighton.

Selv om United røk ut av cupen neste år i et ydmykende tap for tredjedivisjonslaget Bournemouth, klarte de å slå Barcelona i Cupvinnercupen og nådde semifinalen før de tapte for Juventus. Kampene mot Barcelona var spesielle. United hadde tapt 2-0 på Nou Camp i Barcelona, men på Old Trafford vant de 3-0. Mark Hughes gjorde sin debut sesongen etter og ble kåret til årets unge spiller. Men igjen ble United skuffet i deres jakt etter et seriemesterskap.

Manchester United slo sesongens seriemestre i 1984–85, Everton, og vant nok en FA-cup, men ikke uten dramatikk da Kevin Moran ble den første spiller, selv om det var kontroversielt, til å bli utvist i en FA cupfinale. Med ti mann scoret Whiteside kampens eneste mål i ekstraomgangene og vant cupen.

Sesongen 1985–86 startet spektakulært for United som vant alle de ti første seriekampene og var ti poeng foran nummer to på tabellen så tidlig som i oktober. Men formen sank som en stein, og laget endte på fjerdeplass. Klubben hadde bestemt seg for å selge Hughes mot hans vilje, og han utviklet et alkoholproblem som hadde stor innvirkning på hans form før han skrev under for Barcelona etter sesongen for rundt £2 millioner. Sesongen etter startet dårlig, og United tilbrakte de to første månedene i eller nær nedrykkssonen, og etter et 4-1 tap for Southampton i oktober 1986, ble Atkinson sparket.

Neste artikkel: Manchester Uniteds historie (1986-1999)