Maleku (språk)
| Maleku | |||
|---|---|---|---|
| Malécu jaíca / maléku jaíka | |||
 | |||
| Brukt i | Costa Rica[1] | ||
| Region | Guatuso | ||
| Antall brukere | 200–300[2] | ||
| Etnisitet | Maleku | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Chibchansk Votisk Maleku | ||
| Skriftsystem | Det latinske alfabetet | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-3 | gut | ||
| Glottolog | male1297 | ||
Maleku (malécu jaíca eller maléku jaíka, også kjent som guatuso) er et chibchansk språk som snakkes av i overkant av 200 malekuer i Guatuso i det nordlige Costa Rica.
Malekuene levde isolert fram til midten av 1800-tallet, og det har blitt gjort relativt lite forskning på språket. Maleku regnes som et trua språk på grunn av få brukere og tendensen blant malekuene til å gå over til å snakke spansk. Maleku har en rik muntlig fortellertradisjon.
Maleku har et forholdsvis enkelt fonemsystem. Verbalsystemet er ergativt, og verba bøyes hovedsakelig etter modus. Substantiva markeres for flertall, men ikke for bestemthet, og de bøyes ikke i kasus. Språket har ingen fast ordstilling, men den mest grunnleggende rekkefølga er ergativ–absolutiv–verbal.
[rediger | rediger kilde]
Malekuene selv kaller språket sitt for malécu jaíca, som bokstavelig betyr «vårt folks språk» (malécu = «vårt folk», jaíca = «språk»). Ettersom skriftspråket ikke er standardisert, forekommer også skrivemåten maléku jaíka ofte. Av og til skrives det også malécu lhaíca eller maléku lhaíka, siden dette er den opprinnelige uttalen; på grunn av at fonemet /ɬ/ (lh) er i ferd med å smelte sammen med /x/ (j), uttales ordet nå med /x/ av flertallet av de malekutalende, men enkelte uttaler det fremdeles med /ɬ/.
På spansk kalles malekuene ofte guatusos, siden de holder til i regionen Guatuso. Av den grunn kalles språket også guatuso, særlig i spanskspråklig litteratur.
Klassifisering[rediger | rediger kilde]
Maleku tilhører den chibchanske språkfamilien. De chibchanske språka har flere ganger blitt foreslått å være beslekta med andre språk og familier, men det fins fremdeles ingen klare beviser på dette.[3] Maleku tilhører den sørlige greina av chibchanske språk, som utgjøres av alle de chibchanske språka bortsett fra paya, og er ett av to levende språk i den votiske greina, sammen med rama. Det utdødde språket voto var også en del av denne undergruppa, og det samme var sannsynligvis også huetar og corobicí.[4] Denne inndelinga er gjort av Adolfo Constenla Umaña.[5]
- Chibchanske språk
- Sørlig
- Votisk
- Maleku
- Votisk
- Sørlig
De votiske språka har en rekke særtrekk som skiller dem ut som en egen undergruppe av de chibchanske språka.[6] Blant annet har de ingen opposisjon mellom stemte og ustemte plosiver, de bilabiale plosivene har gjennomgått de samme endringene, /*t/ og /*d/, og /*k/ og /*g/, har smelta sammen i enkelte omgivelser, mens /*h/ har blitt til /ŋ/ i begynnelsen av morfemer. På morfosyntaktisk nivå har begge de to språka utvikla personprefikser, et trekk de deler med de fleste av de sørlige språka i familien. Maleku og rama har også et par suffikser felles som ikke fins i andre chibchanske språk.
Historie[rediger | rediger kilde]
Forskerne regner det som mest sannsynlig at de chibchanske språka oppsto som urchibchansk i det som i dag er grenseområdet mellom Costa Rica og Panama. Urchibcansk begynte å dele seg i to greiner rundt 4000 år før vår tidsreging.[7] Årsaken til skillet kan ha vært fjellkjeden Cordillera de Talamanca, som deler området i to. Arkeologiske funn tyder på at de få folkegruppene som forflytta seg nordover, raskt fant seg til rette i sine respektive områder, som var langs stillehavskysten, på slettene nord i Costa Rica, samt i de sentrale delene av landet. Folkegruppa som kaller seg malekuer og som utvikla språket maleku, ble boende på de isolerte slettene i nord, og språket fikk utvikle seg uten påvirkning fra andre språk.
I kolonitida levde malekuene fremdeles isolert og omgitt av tett jungel, langt fra de spanske bosetningene. På grunn av dette hadde de nesten ingen kontakt med omverdenen, med unntak av noen få sporadiske besøk på 1700-tallet. Dette gjorde at språket deres ble bevart til tross for at de bare var rundt 1500 personer, og det ble heller ikke påvirka av spansk. Freden tok slutt i andre halvdel av 1800-tallet, da territoriet deres ble okkupert av nicaraguanere, og malekuene befant seg plutselig midt i en krig som nesten førte til at folket og språket ble utrydda. Nicaraguanerne ble trengt tilbake av costaricanske styrker, og Costa Ricas regjering plasserte en militærpost i området for å håndheve landets lover også der. De gjenlevende malekuene samla seg i tre landsbyer sør i det opprinnelige området sitt, og der holder de fremdeles til.
I 1959 snakka fremdeles så å si alle malekuene flytende maleku, og noen av dem, spesielt barn, kunne ikke spansk.[8] På grunn av faktorer som spansktalende innflyttere fra andre deler av Costa Rica og Nicaragua, innføring av obligatorisk skolegang for malekuene og påvirkning fra religiøse grupper, er språket deres i ferd med å forsvinne til fordel for spansk. Fra og med 1960-tallet har det skjedd enorme omveltninger i malekuenes hverdag, noe som er på vei til å føre til total assimilasjon til den costaricanske kulturen og til malekuspråkets død.
Det har blitt forska relativt lite på maleku. De første studiene av språket ble gjort så seint som på slutten av 1800-tallet. Den eldste av disse stammer fra 1876 og er en liten ordliste. De viktigste studiene etter dette ble gjort av Thiel (1884), Lehmann (1920) og Porras Ledesma (1958), men alle tar for seg spesifikke emner og gir ingen systematisk oversikt over språket. Den første beskrivelsen av den fonologiske og morfosyntaktiske strukturen ble gjort i en universitetsoppgave av Adolfo Constenla Umaña i 1975. Fire år seinere ble det gjort en lignende studie i en annen universitetsoppgave.[9] Den eneste forskninga på språket som er publisert etter dette, er av Constenla Umaña, i form av en rekke artikler og bøker.
Utbredelse[rediger | rediger kilde]
Malekuene utgjør i dag en folkegruppe på rundt 460 personer og er den eneste indianske folkegruppa i det nordlige Costa Rica som har beholdt det opprinnelige språket og kulturen sin.[10] De holder til i tre små landsbyer (palenques) langs elva Tonjibe, som er ei bielv til Río Frío, i kantonen Guatuso i provinsen Alajuela: El Sol, Margarita og Tonjibe. Ifølge den siste undersøkelsen, som ble foretatt i 2000, oppga 71,1 % av malekuene at de snakker maleku, mens bare 49 % regna det som morsmålet sitt,[2] noe som kan tyde på at dette siste tallet er andelen som snakker maleku flytende. I så fall snakkes språket flytende av rundt 230 personer.[2] Ethnologue oppgir en etnisk befolkning på 1 074 personer og 750 brukere av språket,[11] men disse talla samsvarer ikke med den nevnte undersøkelsen. Quesada (2007) oppgir 365 brukere, men han baserer seg på kilder fra 1970- og 1980-tallet.[12]
Det er ingen malekuer som bare snakker maleku, alle kan også spansk.[2] På grunn av det lave antallet brukere og det at nesten alle yngre malekuer kun snakker spansk, regnes maleku som et trua språk. Antallet malekutalende er fallende i Margarita, som er den største landsbyen, mens det for tida holder seg stabilt i de to andre. Tonjibe er den landsbyen hvor maleku står sterkest, og der er det også enkelte yngre personer som snakker språket.[2]
Spansk er det eneste offisielle språket i Costa Rica, men maleku har, i likhet med de andre indianske språka, hatt status som «lokalt språk» i innflytelsesområdet sitt siden 1989.[13] Det undervises i maleku på skolene i reservatet i Guatuso, men bare noen få timer i uka. Innføringa av tospråklig og tokulturell undervisning i reservatene ble vedtatt av utdanningsdepartementet i 1985. Det gis også et kurs i maleku ved Universidad de Costa Rica i hovedstaden San José.
Dialekter[rediger | rediger kilde]
Det fins dialektale variasjoner i språket, og de malekutalende er selv klar over dette. Variasjonene er små og begrenser seg hovedsakelig til ordforrådet og graden av sammensmelting av de to fonemene /ɬ/ og /x/. I El Sol er det størst grad av bevaring av opposisjonen mellom disse fonemene, mens den bevares i mindre grad i Margarita og aller minst i Tonjibe, hvor de så å si har smelta helt sammen til /x/.[14]
Innen de enkelte landsbyene er det også observert mindre språklige variasjoner fra person til person, men man vet ennå ikke årsaken til disse. Et eksempel på en slik variasjon er formene chúji / chúfi for «å sove».[15]
Fonologi[rediger | rediger kilde]
Fonemer[rediger | rediger kilde]
Konsonanter[rediger | rediger kilde]
Maleku har følgende konsonantfonemer:
| Bilabial | Koronal | Velar | |
| Plosiver | p | t | k |
| Affrikater | tʃ͡ | ||
| Frikativer | ɸ | s | x |
| Laterale frikativer | ɬ | ||
| Laterale approksimanter | l | ||
| Approksimanter | j | ||
| Vibranter | r | ||
| Flapp | ɾ | ||
| Nasaler | m | n | ŋ |
I tillegg har språket tatt til seg ytterligere fire konsonantfonemer som brukes i lånord fra spansk: /b/, /d/, /g/ og /ɲ/.
Vokaler[rediger | rediger kilde]
Maleku har fem vokaler, og alle fins i en kort og en lang variant. De bakre vokalene er rundede, mens de andre tre er urundede.
| framre | sentrale | bakre | ||||
| lang | kort | lang | kort | lang | kort | |
| høy | i: | i | u: | u | ||
| middels | e: | e | o: | o | ||
| lav | a: | a | ||||
Allofoner[rediger | rediger kilde]
Flere av fonemene har ulike allofoner, eller varianter. Plosivene /p/, /t/ og /k/ uttales vanligvis uaspirert. Mellom to vokaler eller mellom en vokal og en nasal konsonant uttales de av og til svakt stemt. /j/ uttales enten som affrikat ([ɟ]) eller svakt frikativt ([ʝ]). Den bilabiale frikativen /ɸ/ uttales alltid [β] foran /l/ og /j/, og av og til også etter en nasal konsonant eller /r/, eller mellom to vokaler.
De tre innlånte stemte plosivene /b/, /d/ og /g/ uttales henholdsvis [b], [d] og [g] når de forekommer etter pause eller etter en nasal konsonant. I alle andre tilfeller uttales de svakt frikativt: [β], [ð] og [ɣ].
De framre og de bakre vokalene har to ulike åpningsgrader: de uttales mest åpent når de forekommer foran stavelsens siste konsonant og før /r/, ellers er de litt mindre åpne. /a/ er vanligvis sentral ([a]), men foran de framre vokalene, særlig /i/, realiseres den ofte som [æ]. Alle vokalene uttales nasalt etter nasale konsonanter.[16]
Stavelser og trykk[rediger | rediger kilde]
Stavelsene i maleku består av tre deler: ansats, kjerne og koda. Bare kjerna er obligatorisk. Ansatsen kan bestå av ett, to eller tre fonemer. Koda kan maksimalt bestå av én konsonant. Kjerna er alltid en vokal, som er lang i åpne stavelser og kort i lukkede stavelser.[17]
Stavelser med en lang vokal oppfattes som trykksterke, og de med kort vokal som trykksvake. Ettersom et ord kan ha flere lange vokaler, kan det også ha trykk på flere stavelser. Det er ikke gjort akustiske studier på uttalen av vokalene, men Constenla Umañas oppfatning er at stavelser med lang vokal uttales med høyere tone enn de med kort vokal.[18]
Vokalreduksjon[rediger | rediger kilde]
En lang vokal som forekommer umiddelbart før setningsslutt, reduseres til kort. I de tilfella hvor setninga ender med sekvensen -CVCV: (hvor C er konsonant, V er vokal, og siste vokal er lang), faller den siste vokalen helt bort.
Grammatikk[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Malekus grammatikk
Substantiv[rediger | rediger kilde]
Substantiva markeres ikke for bestemthet. Substantivet aírrecú kan for eksempel derfor bety enten «venn» eller «vennen», avhengig av konteksten. Flertall markeres ved å legge til ordet maráma etter substantivet:
|
Substantiv i entall:
|
Substantiv i flertall:
|
Substantiva bøyes etter eierskap. Dette markeres med et prefiks som samsvarer med possessoren («eieren») i tall og person. Prefiksa er de samme som brukes til å markere absolutivet til verb, og kalles derfor absolutivprefikser.
|
Upossessert substantiv:
|
Possessert substantiv:
|
Pronomen[rediger | rediger kilde]
Maleku har pronomen for 1. og 2. person, entall og flertall, men har ikke pronomen for 3. person. I 1. person skilles det mellom inklusiv og eksklusiv i flertall, det vil si om «vi» inkluderer den man snakker til eller ikke: toí betyr «jeg/vi og du» (inklusiv), mens tótiquí betyr «vi, men ikke du» (eksklusiv).
Pronomenene kan representere både subjektet og objektet til et verb, og har samme form uansett funksjon.
De kan også brukes sammen med et possessert substantiv, og har da en enfatisk funksjon:
|
Possessert substantiv uten pronomen:
|
Possessert substantiv med enfatisk pronomen:
|
Verb[rediger | rediger kilde]
Verba i maleku bøyes i modus. Standardmodusen er irrealis, og ved å legge til et suffiks kan verbet bøyes i realis. Dette suffikset er enten -e, -nhe eller -ye, avhengig av hva verbstammen slutter på. Realis indikerer hendelser som har skjedd eller er i ferd med å skje, og tilsvarer preteritum og presens på norsk. Uten en kontekst som spesifiserer tidspunktet for handlinga, kan et verb i realis referere både til fortid og nåtid. Irrealis indikerer hendelser som ikke har skjedd eller som man ønsker skal skje, og tilsvarer blant annet imperativ og futurum på norsk.
|
Verb i irrealis:
|
Verb i realis:
|
For å skille mellom nåtid og fortid, må dette gjøres eksplisitt med for eksempel et adverb. Adverbet taéja («i går») i en setning som taéja naóje («i går løp jeg») gjør at verbhandlinga nødvendigvis må tolkes som fortid.
Verbsystemet i maleku er ergativt, noe som vil si at subjektet til et intransitivt verb markeres på samme måte som objektet til et intransitivt verb, mens subjektet til et intransitivt verb har en egen form. Det er to serier med prefikser som brukes til å bøye verba: Den ene kalles den absolutive serien, og samsvarer med agens til transitive verb og patiens til intransitive verb; det er for øvrig den samme serien med prefikser som brukes som possessivprefikser til substantiv. Den andre serien er den ergative serien, og disse prefiksa samsvarer med agens til transitive verb. Transitive verb samsvarsbøyes altså med både subjektet og objektet. Ergativprefikset står alltid nærmest verbstammen når begge prefiksa opptrer sammen. Ergativprefiksa kan forekomme i alternative varianter i visse fonologiske omgivelser.
| Absolutivprefikser | Ergativprefikser | |
| 1. person eksklusiv | na- | rra- |
| 1. person inklusiv | ma- | ri- |
| 2. person | mi- | rrifa- |
| 3. person | i- | rri- |
I det følgende eksempelet indikerer mi- i den første setninga (som er intransitiv) at subjektet er 2. person, mens det i den andre setninga (som er transitiv) markerer at objektet er 2. person:
|
Intransitivt verb:
|
Transitivt verb:
|
Ved å legge suffikset -ti til subjektet i setninga, gjøres en transitiv setning om til en såkalt «ergativorientert setning»; det vil si at ergativprefikset ikke lenger er til stede, og verbet bøyes da altså bare i samsvar med objektet: ton-ti mi-cuánhe («jeg ser/så deg»).
Det er ikke obligatorisk å bruke et substantiv eller et pronomen for å eksplisitt indikere subjektet og objektet til en verbhandling. Maleku er med andre ord et såkalt PRO-drop-språk. Hvis man likevel indikerer en av deltakerne i verbhandlinga på denne måten, kalles dette elementet en spesifikator, og har en enfatisk funksjon.[19]
|
Intransitivt verb uten spesifikator:
|
Intransitivt verb med spesifikator:
|
Hvis subjektet er i flertall og det ikke er noen spesifikator, må verbet markeres med flertallsmarkøren maráma: i-tionh maráma («de kommer/kom inn»). I-tionh kan derfor bare bety «han/hun/det/den kommer/kom inn», og ikke «de kommer/kom inn».
Imperativ uttrykkes med et verb i irrealis bøyd i 2. person, for eksempel mi-lhainh («snakk!») og na-rrip-cuánh («se på meg!»).
Språket har to grader av futurum: nær framtid og fjern framtid. Begge dannes ved å legge et suffiks til det første ordet i setninga. Det er derfor ikke snakk om verbbøying, og verbet står alltid i irrealis når setninga makeres for futurum. Futurumsuffiksa er -to og -ta: na-tué-to («jeg skal dra (straks)»), na-tué-ta («jeg skal dra (om en god stund)»). Det fins også andre suffikser av samme type. Blant annet uttrykker suffikset -ma mulighet: ton-ma rricuánhe («jeg ville kunne ha sett det»). Suffikset -rra uttrykker usikkerhet: máto-rrá itonh («hvem veit om han/hun kommer»).
Maleku har ikke noe verb med betydninga «å ha». En slik betydning kan uttrykkes med en konstruksjon med verba anh («å være/eksistere») eller punh («å være/eksistere»): na-aúsi anh («jeg har en hund», bokstavelig «hunden min eksisterer»).
Sammensatte verbformer dannes ved å legge til et hjelpeverb etter hovedverbet. Et eksempel er en progressiv handling, altså noe som er i ferd med å skje, som indikeres ved å bruke hjelpeverbet unh («å gjøre»). Hjelpeverbet punh indikerer en varig handling i fortid.
|
|
Infinitiv dannes med suffikset -ca. Verb i infinitiv bøyes etter både subjekt og objekt, akkurat som andre verbformer, for eksempel i-poréte-ca («hans/hennes synge»). En setning som iporéteca maráláfarinhánhe kan oversettes med «hans/hennes sang er vakker».
Et verb i infinitiv fungerer ofte som en nominalfrase:
- i-pcorróye-ca rra-cuánh-e
- 3PERS-jobbe-INF 1PERS.EKSKL.ERG-se-REALIS
- «jeg ser/så han/hun jobbe»
Maleku har ingen passivkonstruksjon, men derimot det som kalles antipassiv. Når en transitiv setning gjøres om til antipassiv, elimineres objektet og subjektet endres fra absolutiv til ergativ; på denne måten kan transitive verb gjøres om til intransitive. Antipassiv dannes med et prefiks som plasseres mellom absolutivprefikset og verbstammen. Dette prefikset er f-, fa-, p- eller Ø-, avhengig av lyden som følger.
|
Aktiv transitiv setning:
|
Transitiv setning i antipassiv:
|
Postposisjoner[rediger | rediger kilde]
Maleku har postposisjoner; disse fungerer på samme måte som preposisjoner, med den forskjellen at de kommer etter en nominalfrase og ikke før. I maleku er postposisjonene suffikser. De fleste av dem kan også bøyes etter person, ved å bruke prefiksa fra den absolutive serien.
|
Postposisjon etter substantiv:
|
Postposisjon bøyd etter person:
|
Tallord[rediger | rediger kilde]
I maleku telles det i enheter på fem og fem, og det er tydelig at dette kommer av at det er fem fingre på ei hand. Tallordet for 10 (paquénepaquéne cúinh) betyr bokstavelig «begge hendene», 16 er paquénepaquéne cúinh ótinh anacachía, som betyr «begge hendene + fem + én», mens 20 er paquénepaquéne cúinh nalhóqui chá múri, som betyr «begge hendene og føttene mine også». Tallsystemet slutter med 29 (paquénepaquéne cúinh nalhóqui chá múri ótinh paquéquirrí, «begge hendene og føttene mine også + fem + fire»); etter dette fins det ikke flere tallord. I nyere tid har det imidlertid blitt nødvendig for malekuene å uttrykke større tall, og i disse tilfella blir de spanske tallorda brukt.
Syntaks[rediger | rediger kilde]
I maleku er ordstillinga forholdsvis fri, og det er kun enkelte restriksjoner. Det vanligste er at substantivet eller pronomenet som representerer ergativ, forekommer før verbet. Hvis substantivet eller pronomenet som indikerer absolutiv, også er til stede, må det i dette tilfellet alltid komme mellom ergativ og verbet. Dette gir konstituentrekkefølga ergativ–absolutiv–verbal. Hvis ergativ derimot opptrer etter verbet, er det ingen restriksjoner på hvor i setninga absolutiv kan forekomme. Siden substantiv heller ikke markeres for kasus i maleku, kan slike konstruksjoner føre til tvetydigheter:
|
|
Relativsetninger kommer etter enhetene de modifiserer. De innledes med et relativt pronomen, for eksempel ó, som betyr «(den/det/de) som», eller óta, som betyr «når/da».
- a-rrá-cuánh-e ó rrp-tí-ye
- 3PERS.ABS-1PERS.ERG-se-REALIS som 2PERS.ERG-lete-REALIS
- «jeg ser/så han/hun/det som du leter/lette etter»
Skriftsystem[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Malekus ortografi
Malekuene har aldri benytta noen skrift for språket sitt. På 1970-tallet begynte enkelte lingvister å utvikle et skriftsystem basert på det latinske alfabetet, til bruk i forskningsartikler, utdanning og nedskriving av muntlige fortellinger. Alfabeter for maleku har blitt foreslått av Gudschinsky (1975) og Pike (1971), og Constenla Umaña har i stor grad fulgt deres anbefalinger i sine arbeider.[20] Grunntanken hans er at bokstavene så godt det lar seg gjøre skal representere de samme lydene som bokstavene i det spanske alfabetet, ettersom alle malekutalende også snakker spansk.
De forskjellige malekualfabetene benytter ingen spesialtegn, og lyder som ikke lar seg representere med en vanlig bokstav, representeres med digrafer (kombinasjon av to bokstaver). Den største uoverensstemmelsen mellom ulike versjoner av malekualfabetet er om /k/ skal skrives som <c> (før konsonant og vokalene a, o og u) og <qu> (før vokalene e og i), som i spansk, eller som <k>, som i det internasjonale fonetiske alfabetet. I denne artikkelen er den første løsninga brukt.
Vokalene representeres med sine respektive tegn i det internasjonale fonetiske alfabetet, som i spansk: <a>, <e>, <i>, <o> og <u>. Konsonantene følger også den spanske ortografien i de tilfellene det fins en tilsvarende lyd, noe som innebærer at /x/ skrives som <j>, /j/ som <y>, /r/ som <rr> og /tʃ͡/ som <ch>. Lyden /ϕ/ representeres med <f>, ettersom den lignende lyden /f/ ikke forekommer i maleku. Bokstaven h brukes til å danne digrafer for lydene som ikke fins i spansk: /ŋ/ skrives som <nh>, og /ɬ/ som <lh>. De øvrige konsonantfonemene representeres med samme bokstaver som i norsk.
Lange vokaler markeres med akutt aksent: <á>, <é>, <í>, <ó> og <ú>. Korte vokaler skrives uten aksent.
Muntlig litteratur[rediger | rediger kilde]
Ettersom malekuene ikke har hatt noe skriftsystem, har språket deres heller ikke noen tradisjon for skriftlig litteratur. Imidlertid eksisterer det en rik muntlig fortellertradisjon på maleku, og en god del av denne tradisjonen kan klassifiseres som muntlig litteratur.[21] Den første skriftlige informasjonen om muntlig litteratur på maleku finner man i en kronikk av Sapper fra 1899, og deretter i verker av Thiel (1927) og Céspedes Marín (1923, 1924).[22] Fra og med 1980-tallet har Constenla Umaña publisert en rekke artikler om litteratur på maleku, samt boka Laca majifijica (1993), som inneholder malekuenes skapelsesberetning.
Malekuene deler inn den muntlige kommunikasjonen sin i to hovedgrupper: lhaíca maráma («ting som sies snakkende») og mauláca maráma («ting som sies syngende eller resiterende»). Hver av disse gruppene kan deles inn i ulike sjangere: den første gruppa omfatter blant annet sjangerne mausírrajáca maráma («samtaler»), marácunúca maráma («tradisjonelle samtaler»), mayupéca maráma («verbale dueller»), Tocú ajá majaíca maráma («bønner til gudene»), irícuje pujíca maráma («verbale krangler») og lhijí jó c' ipsiúca maráma («klaging mot månen»). Den andre hovedgruppa omfatter tre sjangere: porá maráma («magiske formler»), majuáqui urújecá maráma («åndelig opprustende formler») og poréteca maráma («sanger»).[23] Ifølge Constenla Umaña kan sjangerne «tradisjonelle samtaler», «magiske formler» og «åndelig opprustende formler» umiddelbart regnes som litterære. Personer som mestra disse sjangerne, ble tradisjonelt regna som vise og spirituelt mektige, og ble kalt ó taiclhacá orróqui uráje («den som vet mye»). De tradisjonelle samtalene har hovedsakelig en didaktisk funksjon. Ved hjelp av disse videreformidles informasjon om tro, verdier og stammens historie. I tillegg kan også sangene og de verbale duellene regnes som litterære, selv om de tradisjonelt har mye mindre prestisje enn de tre andre nevnte sjangerne.[24]
Den muntlige litteraturen på maleku har flere særtrekk. Disse omfatter parallellisme (gjentakelse av ett eller flere påfølgende vers), enderim, onomatopoetika, utstrakt bruk av sammenligninger, metaforer og direkte sitater, samt at teksten er inndelt i strofer og vers.[25]
Teksteksempel[rediger | rediger kilde]
Det følgende tekstutdraget er starten på malekuenes skapelsesberetning, slik den er gjengitt i boka Laca majifijica («Jordas omforming»).[26] Det handler om første gang gudene, som holder til ved hver sin elveende, møter hverandre. «Huset» er en metafor for verden.
|
Nini chíuja ní maráma anhé cocá, |
Slik oppførte de seg ekstraordinært tidligere, |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «ScriptSource - Costa Rica». Besøkt 21. august 2023.
- ^ a b c d e Constenla Umaña (2009), s. I
- ^ De chibchanske språka ble av Joseph Greenberg regna med i hans hypotese om makrochibchanske språk, og er seinere tatt med i Adolfo Constenla Umañas hypotese om lenmichíspråk.
- ^ Quilter og Hoopes (2003), s. 56
- ^ Constenla Umaña (2008), s. 127.
- ^ Constenla Umaña (2008), ss. 118–119
- ^ Quesada (2007), s. 38.
- ^ Porras Ledesma (1959), s. 103
- ^ Álvares Navarro, m.fl. (1979)
- ^ Constenla Umaña (1998), ss. 1–2
- ^ Gordon (2005)
- ^ Quesada (2007), s. 34
- ^ Quesada Pacheco (2000), ss. 20–21.
- ^ Constenla Umaña (2009), s. III
- ^ Constenla Umaña (2009), ss. III–IV
- ^ Constenla Umaña (1998), s. 11
- ^ Constenla Umaña (1998), s. 15
- ^ Constenla Umaña (1998), s. 17
- ^ Krohn (2012).
- ^ Constenla Umaña (1998), s. 49
- ^ Constenla Umaña (1993), s. 5
- ^ Constenla Umaña (1993), s. 6
- ^ Constenla Umaña, m.fl. (1993), ss. 8–9
- ^ Constenla Umaña, m.fl. (1993), s. 11
- ^ Constenla Umaña, m.fl. (1993), ss. 12–18
- ^ Constenla Umaña, m.fl. (1993), s. 67
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Álvarez Navarro, Emilia M. og andre (1979). Análisis fonológicos y gramática generativo-transformacional del maleku (guatuso) (Universitetsoppgave). Universidad de Costa Rica.
- Constenla Umaña, Adolfo (1975). La lengua guatusa: fonología, gramática y léxico (Universitetsoppgave). Universidad de Costa Rica.
- Constenla Umaña, Adolfo (1982). «Sobre la construcción ergativa en la lengua guatusa». Revista de Filología y Lingüística de la Universidad de Costa Rica (8): 97–102.
- Constenla Umaña, Adolfo (1983). «Descripción del sistea fonemático del guatuso». Revista de Filología y Lingüística de la Universidad de Costa Rica (9): 3–20.
- Constenla Umaña, Adolfo (1986). «La voz antipasiva en guatuso». Estudios de lingüística chibcha (Universidad de Costa Rica) (5): 86–96.
- Constenla Umaña, Adolfo (1986). Abecedario ilustrado malecu. San José, Costa Rica: Ministerio de Educación Pública.
- Constenla Umaña, Adolfo (1988). «El guatuso de Palenque Margarita: su proceso de declinación». Estudios de lingüística chibcha (Universidad de Costa Rica) (7): 7–38.
- Constenla Umaña, Adolfo (1990). «Morfofonología y morfología derivativa guatusas». Estudios de lingüística chibcha (Universidad de Costa Rica) (9): 81–122.
- Constenla Umaña, Adolfo (1991). Las lenguas del área intermedia: Introducción a su estudio areal. San José, Costa Rica: Editorial de la Universidad de Costa Rica.
- Constenla Umaña, Adolfo (1998). Gramática de la lengua guatusa. Heredia, Costa Rica: Editorial de la Universidad Nacional.
- Constenla Umaña, Adolfo (2008). «Estado actual de la subclasificación de las lenguas chibchenses y de la reconstrucción fonológica y gramatical del protochibchense». Estudios de Lingüística Chibcha. San José, Costa Rica (XXVII): 117–135.
- Constenla Umaña, Adolfo (2009). FL-3159 Guatuso/Malécu Jaíca I. San José, Costa Rica.
- Constenla Umaña, Adolfo og Eustaquio Castro C. (2011). Pláticas sobre felinos. San José, Costa Rica: Editorial de la Universidad de Costa Rica.
- Constenla Umaña, Adolfo, Eustaquio Castro C. og Antonio Blanco R. (1993). Lacá majifíjicá – La transformación de la tierra. San José, Costa Rica: Editorial de la Universidad de Costa Rica.
- Gordon, Raymond G. Jr. (red.) (2005). «Ethnologue – Maléku jaíka». Besøkt 8. juli 2009.
- Krohn, Haakon Stensrud (2011). «La representación sintáctica de la topicalidad de los participantes discursivos en la narrativa tradicional malecu». Estudios de Lingüística Chibcha (30): 37–62.
- Krohn, Haakon Stensrud (2012). «El mantenimiento de la referencia anafórica en el discurso narrativo tradicional en lengua malecu». Revista de Filología y Lingüística de la Universidad de Costa Rica (38 (1)): 191–216.
- Krohn, Haakon Stensrud (2013). «La función de la orientación al ergativo en el discurso narrativo malecu». Revista de Filología y Lingüística de la Universidad de Costa Rica (39 (2)): 173–190.
- Porras Ledesma, Álvaro (1959). El idioma guatuso: fonética y lexicología (Universitetsoppgave). Universidad de Costa Rica.
- Quesada J., Diego (2007). The Chibchan languages. Cartago, Costa Rica: Editorial Técnica de Costa Rica.
- Quesada Pacheco, Miguel Ángel (2000). «Situación actual y futuro de las lenguas indígenas de Costa Rica». Estudios de Lingüística Chibcha. San José, Costa Rica (XVIII–XIX): 7–34.
- Quilter, Jeffrey og John W. Hoopes (2003). «Goldwork and Chibchan identity: Endogenous change and diffuse unity in the Isthmo-Colombian area» (PDF). Gold and Power in Ancient Costa Rica, Panama and Colombia: 49–89.
- Sánchez Avendaño, Carlos (2011). «Caracterización cualitativa de la situación sociolingüística del pueblo malecu». Estudios de lingüística chibcha (Universidad de Costa Rica) (30): 63–90.
- Sánchez Corrales, Víctor M. (1979). «El maleku: lengua ergativa». Revista de Filología y Lingüística de la Universidad de Costa Rica (5): 67–71.
- Sánchez Corrales, Víctor M. (1984). «Análisis fonológico del guatuso». Estudios de Lingüística chibcha (Universidad de Costa Rica) (3): 143–178.
- Smith Sharp, Heidi (1979). «Un análisis fonológico del maleku». Revista de Filología y Lingüística de la Universidad de Costa Rica (5): 31–54.