Mahāsiddha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Mahāsiddha (sanskrit; tibetansk: གྲུབ་ཐོབ་ཆེན་པོ; wylie: grub thob chen po, THL: druptop chenpo) betyr «stor adept» og er et begrep som brukes om noen som legemeliggjør og kultiverer «perfeksjonens siddhi». De utgjør en bestemt type yogin/yogini innenfor retningen Vajrayana i Buddhismen.

Mahasiddhas er utøvere av tantra (tantrikas) og har oppnådd tilstrekkelig med myndiggjøring og undervisning til å fungere som en guru eller tantrisk mester. En siddha er et individ som, ved å praktisere sādhanā, oppnår realisering av siddhis, psykiske og åndelige evner og krefter. Deres historiske innflytelse på det indiske subkontinent og Himalaya har vært omfattende og de nådde mytiske proporsjoner i deres sanger av realisering og hagiografier, eller namtars, hvorav mange er blitt bevart i den tibetanske buddhistiske kanon. Mahasiddha’ene er grunnleggere av Vajrayana-tradisjoner og overdragelseslinjer slik som dzogchen og mahamudra.