Magnus Beringskjold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Magnus Beringskjold
Magnus Beringskjold.png
Født31. aug. 1721Rediger på Wikidata
RandersRediger på Wikidata
Død7. apr. 1804[1]Rediger på Wikidata (82 år)
Beskjeftigelse Offentlig tjenestemannRediger på Wikidata
Ektefelle Maren Christine von CappelenRediger på Wikidata
Barn Thomas Wedelsparre, Ditlev WedelsparreRediger på Wikidata
Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata
Gravlagt Stavanger domkirkeRediger på Wikidata
Rønnebæksholm ved Næstved på Sjælland hvor Magnus Beringskjold bodde da han ble arrestert i 1781

Magnus Bering Beringskjold, opprinnelig Mogens Blach Ditlevsen Bering (født 31. august 1721 i Randers i Danmark, død 7. april 1804 i Stavanger), var en dansk godseier og storkonspiratør. Han var ikke i slekt med Vitus Bering.

Han er hovedsakelig kjent som deltager i «hoffrevolusjonen» i januar 1772, Struensees fall som brakte Guldberg til makten.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Ingeborg Mogensdatter Blach og oppkalt etter sin morfar, en kjøpmann i Medelgade i Aarhus, og Ditlev Ottesen Bering, også kjøpmann og i 1713 regnet som den nesthøyeste skattebetaleren i Randers. Han ble dimittert fra Horsens skole i 1740 og lot seg innskrive med det latiniserte navnet Magnus Detlevii Bering sammen med 160 andre ved Københavns Universitet samme sommeren. Justisråd og notarius publicus Chr. Schmidt opplyste senere at grunnet forbudet mot import av silke og andre varer (trolig Christian 6.s importforbud for å hjelpe landets industri, innskjerpet 16. juli 1745), hadde Bering angivelig påtatt seg å smugle dem inn i landet. Blant annet i Hamburg skal han ha kjøpt opp flere vognladninger, og fraktet dem til Roskilde. Ved Københavns Vesterport skal han ha utgitt seg for å komme med post fra Hamburg, og ble dermed sluppet inn uten nærmere undersøkelse. Tollbetjenten gikk deretter bort til Postgården, mens Bering kjørte sin vei med smuglergodset. Det eneste som ellers er kjent fra årene hans som student, er at han skal ha drevet som urtekremmer i København; og da dette gikk dårlig, fikk han en gammel student som het Sejersbøl til at låne seg noen hundre rigsdaler - alt Sejersbøl eide - og forsvant med dem til Tyskland. Bering innrømmet å ha drevet handel i København i de årene, men hevdet at han gikk konkurs og rømte til Bremen. Byens magistrat opplyste imidlertid at Bering ikke hadde borgerskap i København, så noen forretning kan han ikke ha hatt.[3]

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1749 giftet han seg i Mecklenburg med Maren Christine von Cappelen (1724–83), datter av den norskfødte offiseren Thomas von Cappelen (ca 1699–1738) som var gått i russisk tjeneste, og hustru Karen Hald (ca. 1700–70). De fikk to barn, Ditlev (1749-1812) og Thomas (1753-1806). Trolig hadde bruden penger, for Bering slo seg ned som kjøpmann i Lübeck, og var i løpet av tre år kommet såpass på fote at han kunne betale gjelden sin, selv om han lå i strid med byens magistrat. Han hadde også skaffet seg kontakter i den holsten-gottorpske regjeringen, og fikk i 1766 tittel som hertugelig hoffråd. Han oppnådde dermed den triumf at magistraten i Lübeck måtte ydmyke seg og be ham om unnskyldning. I 1758 ble Bering videre adlet under navnet Magnus Bering von Beringskjold av selveste keiser Frans 1. Dette lyktes fordi keiseren festet lit til de skrønene Bering serverte ham om sine angivelig storslåtte forfedre.[4]

I 1761 oppholdt Beringskjold seg i St. Petersburg som spion, lønnet av utenriksminister Bernstorff i den dansk-norske regjeringen under forhandlingene om det holstenske spørsmål. På denne tiden var det russiske hoffet nærmest gottorpsk. I 1763 kom han tilbake til København og ble utnevnt til «generalkrigskommissær», enda Bernstorff ikke stolte på ham, men mistenkte at «mannen kunne jo gjøre skade hvis man gjorde ham misfornøyd». Beringskjolds stilling var da også egnet til å vekke mistanke, siden han ble støttet av det russiske hoffet, men var der på oppdrag av motparten Danmark. Så det kunne gått rent galt da tsar Peter 3. kom til makten i 1762. Imidlertid ble tsar Peter snart styrtet og drept, og Katharina den store kom på tronen. Beringskjold selv bosatte seg samme år i Danmark igjen, og takket være en betydelig arv begynte han å oppkjøpe landeiendommer og herregårder.[5]

Intriger og Struensees fall[rediger | rediger kilde]

Han kjøpte herregårdene Søbygård og Kolbygård som begge ble solgt igjen i 1770 fordi han ikke hadde betalt dem. På Møn kjøpte han en eiendom han kalte Marienborg. Ettersom han også manglet kjøpesummen for denne, ville Struensee ha kjøpet opphevet som ugyldig. I stedet ordnet kanselliet dette på mildere måte, selv om Beringskjold oppførte seg svært voldsomt underveis (Bolle Willum Luxdorph noterte 9. april 1771: «B. begegnede mig med brutalité i kancelliet.»)[6] Beringskjold var raskt blitt kjent som en ren bondeplager, og som en embetsmann skrev, «alle skyr ham», for han røk uklar med embetsmenn, prester og bisper.[7]

På denne tiden dannet han og Rantzau et komplott for å komme Struensee til livs. De fikk ikke med seg andre, og da den egentlige sammensvergelsen kom i stand januar 1772, var ikke Beringskjolds rolle avgjørende, men løsmunnet som han var, skapte han inntrykk av dette. Han ble belønnet med tittelen «kammerherre», en kammerherrenøkkel og statspensjon på 2.000 riksdaler årlig.[8] Enkedronning Juliane Marie uttalte etter Struensees fall, at nest etter Gud hadde de «Beringskjold å takke for den så vel fullendte, lykkelige dag» (da Struensee ble henrettet). Men snart røk Beringskjold så uklar med det nye styret at han ble forvist fra hoffet til Vordingborg, den byen på Sjælland som ligger lengst unna København. Han mistet også kammerherrenøkkelen, og begynte å konspirere mot statsminister Guldberg slik han hadde konspirert mot Struensee. Han forlot Vordingborg og mente at regjeringen planla å «omlive» ham, så han reiste like godt fra Danmark med planer om å gå i fremmed tjeneste og «komme tilbake som russisk minister, greve eller annen stormann».[9]

I stedet tilbrakte han et par år i Sverige under falskt navn, der han skapte bry for myndighetene med kompliserte saker i kjent stil. I 1775 ydmyket han seg såpass at han fikk komme tilbake til København, der han satte i gang med nye konspirasjoner[10] i håp om også å få Guldberg styrtet, slik det hadde skjedd med Struensee. Han hadde fått kammerherrenøkkelen sin tilbake - attpåtil gratis - og la planer om å overmanne den sinnssyke kong Christian 7., fjerne ham fra enkedronningen og ministrene, og innsette en angivelig bedre regjering. Han forhørte seg hos bekjente om militær hjelp til gjennomføring av dette.[11]

Arrestasjon og fangenskap[rediger | rediger kilde]

Kastellet i København, fengselet.

Til sist ble han angitt for høyforræderi av sin yngste sønn og svigerdatteren, og arrestert i juni 1781 i Næstved, der han bodde på Rønnebæksholm som han hadde kjøpt i 1777.[12] Han satt i fengsel i Kastellet i København, hvor også Struensee hadde sittet. Etter dansk lov skulle han vært stilt for en ordinær domstol, men Guldberg ville nå til bunns i saken med en så «nederdrektig og farlig mann». De neste tre månedene viet Guldberg til egenhendig å oppspore og granske Beringskjolds papirer. Hans rapport var så forutinntatt og negativ til fangen at regjeringens øvrige medlemmer forlangte nedsatt en uhildet kommisjon til å dømme i saken. Anklagene mot Beringskjold var:

  • Troløshet mot kongen.
  • Opprørske utsagn og trusler mot regjeringen.
  • «De grueligste anslag» mot regjeringen og kongens person.

Noe fellende bevis ble likevel ikke funnet, men kommisjonen mente han hørte til de «for landet farlige borgere som det alminnelige beste og den offentlige orden fordrer måtte hele sin levetid holdes i nøye forvaring». Men kommisjonen henstilte også at den dømte skulle ha «lemfeldig behandling, god pleie og bekvemmelighet i sin arrest». Regjeringen bevilget 600 rigsdaler til Beringsjolds underhold, og i Kastellet levde han bra, med Guldbergs ord «ikke i noe hull settes, men i et luftig kammer», skjønt under «den allernøyeste forvaring og skarpeste oppsyn». Han fikk bruke kniv og gaffel når offiserene var til stede, og med dem spilte han kort. Han fikk bøker å lese, men hadde skriveforbud. Ettersom han ikke overholdt dette, ble han atter en gang fratatt kammerherrenøkkelen. Guldberg visste at fangen satt bak dobbelte dører med store låser og jerngitter i vinduene, men urolig kjente han seg likevel og la derfor en felle, hvor en offiser overbeviste Beringskjold om at man ønsket hans egen fremstilling av saken. Fangen grep pennen, og utmalte i et skriv sitt hat til Guldberg, som imidlertid ble avsatt før han rakk å reagere. Nå overtok kronprins Frederik styret, og han aktet ikke å sette Beringskjold på frifot.[13]

Etter fire år i Kastellet ble han forflyttet til Bergenhus festning hvor han satt i elleve år og disponerte stue, soverom og kjøkken, samt to rom til tjeneren og to-tre piker. Han fikk bevege seg fritt på festningsområdet, hadde skrivesaker og skrev mye. Likevel var han støtt misfornøyd, havnet også i slagsmål med medfanger, og i 1795 søkte kommandanten om å forflytte ham til Munkholmen, ellers måtte han selv søke om avskjed, «at jeg ikke skulle underkastes slik skjebne som salig generalløytnant von Fasting, der formedelst Beringskjolds kabaler endte sine dager for tidlig.» Kronprins Frederik foreslo da at fangen kunne sendes til Kongsvinger festning; men der var det for lite plass til en så krevende fange. Beringskjold søkte om å få bo som fri mann i Bergen, men det ville ikke regjeringen høre om. I stedet fikk han lov å bo som fri mann i Stavanger - men dit ville han ikke. Han slo seg helt vrang, men i 1796 lyktes det å transportere ham dit.[14] Som statsfange plaget han både medfanger og voktere. I Stavanger døde han den 7. april 1804, over 80 år gammel, hvoretter han ble begravet i Stavanger domkirke.[15]

Sønnene tok navnet Wedelsparre[rediger | rediger kilde]

I 1783 anmodet Beringskjolds sønner om å få endre navn til Sparre. Dette ble avslått, siden dette navnet tilhørte en svensk adelsfamilie.[16] I stedet kalte de seg Wedelsparre og fikk et nytt våpenskjold. Ditlevs sønn, født i 1792, ble likevel oppkalt etter sin farfar og het Magnus Frederik Wedelsparre. Thomas ble gift med Louise Sophie Wedel-Jarlsberg og fikk to barn, Christian Frederik og Juliane Marie Wedelsparre. Juliane Marie (1788-1843) giftet seg i 1809 med godseier Niels Jespersen Glerup fra herregården Vang i Vendsyssel. De fikk syv barn og stor etterslekt.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Amburger database ID 5423, oppført som Magnus Blach Ditlevsen Bering, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Joh. Grundtvig: Magnus Beringskjold
  3. ^ Joh. Grundtvig: Magnus Beringskjold
  4. ^ «Magnus Bering», Salmonsens konversationsleksikon
  5. ^ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 108-09), Cammermeyers boghandel, 1946
  6. ^ Bech, Claus; Jensen, Hans: «Magnus Beringskjold» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. januar 2023 fra [1]
  7. ^ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 109)
  8. ^ Bech, Claus; Jensen, Hans: «Magnus Beringskjold» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. januar 2023 fra [2]
  9. ^ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 110-11)
  10. ^ Bech, Claus; Jensen, Hans: «Magnus Beringskjold» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. januar 2023 fra [3]
  11. ^ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 112-13)
  12. ^ Bech, Claus; Jensen, Hans: «Magnus Beringskjold» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 23. januar 2023 fra [4]
  13. ^ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 114-15)
  14. ^ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 116-17)
  15. ^ Magnus Beringskjold, Den store danske. Besøkt 1. oktober 2015
  16. ^ «Magnus Beringskjold» (s. 27)
  17. ^ Johs Grundtvig: Tillæg til Afhandlingen om Magnus Beringskjold.