Magnus Olsen
| Magnus Olsen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. november 1878 Arendal | ||
| Død | 16. januar 1963 (84 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Professor, filolog | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Ektefelle | Gjertud, f. Kjær | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Ullern kirkegård[1] | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi Kungliga Vetenskapsakademien Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien | ||
| Utmerkelser | Kommandør av St. Olavs Orden Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1922) Gunnerusmedaljen (1946) Storkors av Den islandske falkeorden Ridder av Nordstjerneordenen | ||
Magnus Bernhard Olsen (1878–1963) var en norsk språkforsker, og professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo fra 1908 til 1948.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Olsen tok artium i 1896, studerte ved Universitetet i Oslo og ble cand.philol. med innstilling i 1903. Fra 1899 hadde han arbeidet som amanuensis ved Universitetsbiblioteket i Oslo, og fra 1904 var han universitetsstipendiat. I 1908, 30 år gammel, ble han utnevnt til sin lærer Sophus Bugges (1833–1907) etterfølger i professoratet i gammalnorsk og islandsk språk og litteratur[2] (fra 1921 het faget norrøn filologi).
Hans arbeider omfatter syv hefter Edda- og skaldekvad med kommentarer, og fem bind med tolkninger av runeinnskrifter. Han bidro til å fullføre Oluf Ryghs Norske Gaardnavne som redaktør/medredaktør av tre bind. Hans teorier om norske stedsnavns forhold til religion og samfunnsforhold i førkristen tid, ble presentert i bøkene Hedenske kulturminder i norske stedsnavne (1915) og Ættegård og helligdom, norske stednavn sosialt og religionshistorisk belyst (1926). Hva våre stedsnavn lærer oss (1934) er en konsentrert og lettlest innføring i temaet.
Han grunnla tidsskriftet Maal og Minne i 1909, og redigerte det i 40 år. I 1918 ble han oppnevnt som medlem av det norske kulturminnerådet.[2] I 1920 ble han den første formannen for det nyopprettede Norsk Folkeminnelag.[2]
Hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]
Magnus Olsen ble kommandør av St. Olavs Orden i 1945, han var medlem av Vitenskapsakademiet fra 1904, medlem av DKNVS, og ridder av Den islandske falkeorden og den svenske Nordstjerneordenen. Olsen ble utnevnt til statsstipendiat i 1952.
I Stavanger er han hedret med Magnus Olsens gate, som ligger på Madla.
Familie[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av Ole Christian Olsen (1834–87) og Therese Evine Olsen (1843–1926). Faren var kjøpmann. Magnus giftet seg i 1912 med Gjertrud Kjær (1890–1976), datter av bibliotekar Albert Kjær.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ www.begravdeioslo.no, besøkt 22. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «Olsen, Magnus Bernhard». Studentene fra 1896. 1921. s. 197–198.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Magnus Rindal, Magnus Olsen i Norsk biografisk leksikon