Madame Roland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Madame Roland
Madame Roland - musée Lambinet.jpg
FødtJeanne-Marie Philipon
17. mars 1754[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
ParisRediger på Wikidata
Død8. nov. 1793[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (39 år)
ParisRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent[6], politikerRediger på Wikidata
Ektefelle Jean-Marie Roland de La PlatièreRediger på Wikidata
Parti GirondenRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket Frankrike (17541792), Den første franske republikk (17921793)Rediger på Wikidata
Signatur
Madame Rolands signatur

Jeanne-Marie Roland født Phlipon (alternativt stavet Philippon), kjent som Madame eller Manon Roland (født 17. mars 1754 i Paris, død 8. november 1793 samme sted) var en politisk aktivist som levde under den den franske revolusjonen, og var slik som sin mann Jean Marie Roland de Platiere en ivrig girondist. Det ble sagt om Madame Roland at hun var attraktiv, men ikke vakker, hennes ideer var vide og klare, hennes vesen var rolig og hun hadde en voldsomt god evne til å observere.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Hennes far var Gratioen Phlipon, en fattig gravist bosatt i Paris. Allerede som ung viste Roland et stort talent og hun interesserte seg for bøker og var villig til å lære. Store deler av den kunnskapen hun var i besittelse av hadde hun skaffet seg selv. Hun ble tidlig kjent med Plutarch, og det sies at da hun var fjorten år begynte hun å gråte fordi hun så gjerne ville være en kvinne av Roma eller Sparta. Senere leste hun også Bossuet, Massilon, Montesquieu, Voltaire og til slutt Rousseau som hun satte meget høyt. Roland forlot tanken på å gå i kloster da hun oppdaget disse forfatterne og næret heller sin kjærlighet og tiltro til den republikken hun var blitt kjent med gjennom antikkens diktere og filosofer og hennes mot og kynisme drev henne videre.

Ekteskap og tidlig politisk liv[rediger | rediger kilde]

Jean-Marie Roland de la Platiere (1734-1793)

I 1780 (eller 1781) giftet hun seg med den 20 år eldre Jean Marie Roland de Platiere, som var hennes likemann i både vidd og talent. Sammen ville de få stor innflytelse på Frankrikes politiske liv, og hun ville spille den største rollen av dem.

Madame Roland skrev i begynnelsen av deres ekteskap for Courrier de Lyon. I 1791, da paret flyttet fra Lyon til Paris, begynte hun en mer aktiv karriere. Hennes salong i rue Guénégaud ble et rendez-vous for Brissot, Pétion, Robespierre og andre store personligheter. Buzot, som Roland elsket platonisk, var en spesielt velkommen gjest. Som sagt var Madame Roland attraktiv, med klare ideer, hadde et rolig vesen og en voldsomt god evne til å observere. Det var dermed uunngåelig at denne kvinnen ville bli midtpunktet i politikken og blant disse raskt fremskridende og intelligente menn. På denne tiden hadde ikke konflikten mellom partiet Girondistene og det ennå mer radikale partiet La Montagne funnet sted. Hele venstreflanken holdt foreløpig sammen og kjempet for å få ministrene til å gå av.

Revolusjonen - Situasjonen tilspisset seg[rediger | rediger kilde]

Da Monsieur Roland protesterte mot revolusjonen, som hadde tatt i bruk grusomme metoder for å få makt, ble paret meget upopulært. Ryktene begynte å sverme og fiendtligheten vokste mot dem, men da Madame Roland selv møtte frem i nasjonalforsamlingen for å forsvare seg mot falske anklager, vekte hennes ro og verdighet entusiasme og en fremtvunget frikjennelse.

Men mismotet mot paret voks i takt med nye anklager. Frankrike var ustabilt og alle fryktet for sitt eget liv. Den enkleste måten å beholde sitt eget hode mellom skuldrene, var å angi medborgere som forrædere mot den nye republikken.

Alle veier fører til skafottet[rediger | rediger kilde]

Om morgenen den 1. juni 1793 ble Madame Roland arrestert og kastet i Abbaye-fengselet. Hennes mann flyktet til Rouen. Hun ble løslatt igjen, men bare én time senere ble hun arrestert på ny og innesperret i Sainte-Pelagie og til slutt i Conciergerie. Det sistnevnte fengselet gikk under navnet «dødens venteværelse»; det var det samme fengselet som Marie Antoinette, Madame du Barry, Charlotte Corday, André Chénier, Antoine St Just og Maximilien Robespierre satt i. Madame Roland gikk inn i rekken av kongelige, rojalister, mordersker, poeter og radikale borgere av begge kjønn som i løpet av revolusjonen satt fengslet i det beryktede fengselet. Roland var på godfot med fengselsvokterne og fikk flere privilegier, blant annet fikk hun tilgang på skrivesaker, og hun ble tillatt å få besøk av utvalgte venner. Under oppholdet i fengselet skrev Madame Roland memoarene Appel à l'impartiale postérité.

I Conciergerie delte Roland celle med Lucile Desmoulins, og de to kvinnene ble gode venninner. Lucile på sin side hadde aldri engasjert seg i politikk, men hun var så uheldig å være gift med den idealistiske journalisten Camille Desmoulins som den 12. juli 1789 talte på en kafe ved Palais-Royale og markerte begynnelsen på revolusjonen som kom til å brake løs to dager senere. Ironisk nok hadde Camille Desmoulins mer enn en finger med i spillet når det gjaldt fengslingen av Madame Roland. Han hadde samme år publisert en pamfletten Fragment de l'histoire secrète de la Révolution (bedre kjent som Histoire des Brissotins), hvor han angrep girondistene, og da spesielt Brissot, som førte til at det ble sendt ut en arrestordre på hele partiet, inkludert Madame og Monsieur Roland.

Roland stiltes for retten anklaget for å ha næret rojalistiske sympatier. Sannheten var at hun ble ryddet av veien som et ledd i Robespierres utrenskning av girondinerne som motsatte seg ham. Robespierre hadde fått anledningen til å arrestere medlemmene av partiet, etter anklagene publisert i pamfletten til Desmoulins.

Ô Liberté! - Henrettelsen[rediger | rediger kilde]

Da Madame Roland fikk høre at hun, som så mange andre, var blitt dømt til døden skal hun ha sagt: «Dere har dømt meg til å dele skjebne med de store menn dere har myrdet. Jeg skal forsøke å gå til skafottet med samme mot som de viste.»

Den 8. november 1793 mistet hun hodet. Med henne i vognen som kjørte de dødsdømte til giljotinen, var en meget redd mann. Til slutt bemerket Roland at han ikke var noe særlig til gentleman, og lot ham bli henrettet før henne, så han skulle slippe å vente. Før hodet hennes ble plassert på blokken, bukket hun for en statue i leire på Place de la Révolution (nå kjent som Place de la Concorde) og ytret de berømte ordene: "Ô Liberté, que de crimes on commet en ton nom!" – "O Frihet! Hvilke forbrytelser blir begått i ditt navn!"

To dager etter henrettelsen fikk hennes mann beskjed om at hun var død og begikk selvmord i skuret han skjulte seg i utenfor Lyon.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Jeanne-Marie Roland, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jeanne-Marie-Roland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Base biographique, oppført som Manon Roland, BIU Santé person ID 4072[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, oppført som Jeanne-Marie Roland de La Platière, Babelio forfatter-ID 178262[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 202491[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]