Ma'abarot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ma'abarot (hebraisk: מעברות) var flyktningleirer i Israel på 1950-tallet. Ma'abarot var ment for å skaffe husly for den store tilstrømningen av nye Olim (Jødiske immigranter) som ankom den nylig selvstendige staten Israel.

Det hebraiske ordet Ma'abara avleder fra ordet ma'avar (hebraisk: מעבר). Ma'abarot (flertall) var ment som midlertidige samfunn for nye ankomster. Immigranter som ble huset i disse samfunnene var flyktninger fra Europa og Midtøsten.

Med tiden så ble Ma'abarotene forvandlet til byer, og ble absorbert som nabolag til byer de var knyttet til, og innbyggere ble forsynt med permanent hus. Den plutselige ankomsten av over 130 000 irakiske jøder i Israel tidlig på 1950-tallet betydde at nesten én tredjedel i Ma'abarah-innbyggerne var av irakisk opprinnelse. Ved slutten av 1949 hadde det vært 90 000 jøder huset i Ma'abarot; ved slutten av 1951 var denne befolkningen økt til over 22 000 folk, i omtrent 125 separate samfunn.[1] Ma'abarot-innbyggere ble installert i telt eller i midlertidige boliger. Over 80 % av innbyggerne stammet fra Midtøsten (på grunn av jødenes utvandring fra araberlandene).

Forholdene i Ma'abarotene var veldig ubehagelige, med veldig mange mennesker som delte sanitærfasilitetene. I ett samfunn ble det rapportert at det var 350 mennesker for hver dusj og 56 til for hvert toalett.[1]

Antallet mennesker som var huset i Ma'abaroter begynte å gå ned i 1952, og den siste Ma'abarot ble stengt en gang rundt 1963.[1] Ma'abaroter som ble til byer er blant annet Qiryat Shemona, Sderot, Beit She'an, Yokneam, Or Yehuda og Migdal HaEmek.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c (hebraisk) Ma'abarot av Miriam Kachenski, Israeli Center for Educational Technology