MS «Veslekari» (1918)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Veslekari»
"Veslekari-ekspedisjonen", 1928. "Veslekari" i isen - no-nb digifoto 20160121 00058 bldsa veslekari n13 a.jpg
«Veslekari» 1928
Generell info
SkipstypeSkip
Bygget1918 ved Christian Jensen (båtbygger)
FlaggstatNorge
RederiWinge & Co. og Elling Aarseth
StatusSkrudd ned i isen 1961
Tekniske data[a]
Lengde134 fot
Bredde27 fot
Hovedmaskin1918: 2-sylindret Compound fra Skien Verksteder (357 hk)
1949: Crossley (600 hk)
Tonnasje282 brt

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

«Veslekari» (1918–62) var en norsk ishavsskute. Den var etter «Fram» og «Maud» trolig landets sterkest bygde skute av tre da den ble bygd i 1918 for rederiet Winge & Co. (Kristiania) hos Christian Jensen (båtbygger).[1] Han konstruerte også søsterskipet «Vesleper» som ble bygget hos Iversen i Son samme året.

Noe av materialet var til overs fra Amundsens skute «Maud» som var bygget samme sted året før. Skuta ble slept til Skiens Verksteder A/S for montering av motor, samt rigging som galeas med stormseil, mesan, fokk og klyver. Den var 134 fot lang, 27 fot bred og var på 282 bruttoregistertonn. Første tur gikk 3. mars 1919.

Begge skutene ble brukt av Winges underselskap A/S Freda, men tross avtale av 1923 med russerne, avviklet Winge ishavs-fangsten i 1927. «Veslekari» ble kjøpt av D/S Furenak ved Elling Aarseth i Ålesund (MV 20 VD)[2] og gikk til Kvitsjøen med Hans Rekdal som skipper. Den ble av redaktør Frøis Frøisland i Aftenposten leid inn til letingen etter den forsvunne Roald Amundsen 1928 og ved evakueringen av det jordskjelv-truede Jan Mayen i 1936. Ellers var den leid inn til Øst-Grønland av polfareren Louise Boyd i 1931 med Paul Lillenes som skipper, og 1933, 37 og 38 med Johan Olsen som skipper. De tre siste benyttet moderne ekkolodd av en type som senere ble produsert under navnet «Veslekari ekkolodd». Olsen førte skuta i mai 1939 lastet med et Widerøe-fly for å redde grev Gaston Micard som var syk på Germania Land.

Med Johan P. Brandal som skipper var skuta under den andre verdenskrig med i krigshendelser. Blindpassasjerene Hans H. Engebrigtsen og Alf Sundt-Jacobsen fra Tromsø ble etter at Norge var tatt, fraktet via Svalbard til Øst-Grønland, men oppdaget og satt av i båt. De kom seg senere til Little Norway.[3] Mens de lå i Vestisen besluttet de og andre skuter ved krigsutbruddet 10.4.40 å senke den tyske selfanger «Sachsen» som lå i samme området, men skuta rømte. For John Giæver ved Norsk Polarinstitutt fraktet de så forsyninger og motstandsmenn (skjult) til overvintrerne ved Øst-Grønland. I 1941 gjenreiste de værvarslingsstasjonen på Jan Mayen, før de reiste til Island X.[4] Med navnet «HMS Bransfield» ble hun i april 1943 forsøkt brukt av britene i Operasjon Tabarin, men lekkasjer gjorde den unyttig.

Sommeren 1946 ble skuta returnert til eierne. Med ny 600 hk Crosley motor og to fot ekstra dro hun til Newfoundland i 1949, og ved Twillingate i samme området ble hun skrudd ned den 7.4.1961.[5] Skipper Peder A. Brandal og mannskapet ble etter fem timers marsj reddet av «Polarbjørn».[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Veslekari». Ishavsmuseet Aarvak. 
  2. ^ Oterhals, Leo (1941-) (1999). Brødre, båter og butikk: Anne og Peder Aarseths efterfølgere gjennom 100 år. [Molde]: [L. Oterhals]. s. [11]. 
  3. ^ Hans H. Engebrigtsen (1992). Seierens bitre frukter. 
  4. ^ Oterhals, s. 151-158
  5. ^ Oterhals, s. 112

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leo Oterhals (1997). Polhav-om personligheter i skruisen. Lagunen/P.R. Consult. 
  • Einar S. Ellefsen og Odd Berset (1957). Veslekari - En forteljing om is og menn. J. W. Eides forlag.