Hopp til innhold

MS «Sanct Svithun»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
MS «Sanct Svithun»
Generell info
SkipstypeHurtigruteskip
Bygget1950 ved Cantieri Navali del Tirreno e Riuniti (byggenr. 232)
FlaggstatNorges flagg Stavanger
RegisterMS «Sanct Svithun»
RederiDSD
StatusForliste i 1962
Sjøsatt18. mai 1950
Jomfrutur8. juni 1950
Forlist21. oktober 1962
IMO‑nr.5607721
Tekniske data[a]
Lengde81,6 m (267,7 fot)
Bredde12,5 m (41 fot)
Dypgående4,3 m (14,2 fot)
Toppfart17 knop
HovedmaskinÅttesylindret Fiat dieselmotor
Ytelse2 500  bhk
Tonnasje2 095 brt
Lasteevne560 dødvekttonn
Passasjerer575 passasjerer (185 køyeplasser)
Kjøretøy4

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

MS «Sanct Svithun» var et hurtigruteskip bygd i 1950 med byggnummer 232 ved det italienske verftet Cantieri Naval Riuniti i Ancona. Skipet ble overlevert Det Stavangerske Dampskibsselskab i mai 1950, og ble som det fjerde nybygde hurtigruteskip etter krigen satt inn i trafikk 8. juni 1950. Hun seilte i fast rotasjon som hurtigrute i perioden 1950 til 1962, bare avbrutt av verkstedopphold. I 1962 forliste MS «Sanct Svithun» på Folda. 41 mennesker omkom.

MS «Sanct Svithun» var det andre hurtigruteskipet som var oppkalt etter Stavangers skytshelgen St. Svithun. Det første var DS «Sanct Svithun» fra 1927 som ble senket av britiske fly i 1943.

I løpet av andre verdenskrig gikk mange av hurtigruteskipene tapt, og eldre skip måtte settes inn i ruten som en midlertidig løsning. En gjenoppbygging av hurtigruteflåten ble startet, og MS «Sanct Svithun» med prislapp på omkring 9,7 millioner kroner var det fjerde nybygde hurtigruteskipet etter krigen. Det var utseendemessig svært likt de 3 andre hurtigrutene som ble bygget i Italia, ofte kalt «Italiaskipene» eller «klippfiskskipene». Kallenavnet «klippfiskskipene» fikk de fordi en del av kjøpesummene ble betalt med klippfisk. De andre «Italiaskipene» var MS «Erling Jarl», MS «Midnatsol» og MS «Vesterålen».

I Hurtigruten

[rediger | rediger kilde]

MS «Sanct Svithun» ble satt inn i hurtigrutetrafikk 8. juni 1950, og erstattet DS «Kong Haakon» fra 1904. I januar 1952 hadde skipet en grunnberøring i Risøyrenna, men fortsatte på rundturen inntil maskinproblemer tvang henne til å gå til Bergen for reparasjon. 1. mai 1952 grunnstøtte «MS Sanct Svithun» på Rødskjærsnaget ved Brønnøysund, men greide å komme seg av skjæret ved egen hjelp. Passasjerene ble overført til MS «Midnatsol», mens skipet gikk til Bergen for reparasjon. Som et resultat av den tragiske brannen ombord i MS «Erling Jarl» i 1958, ble MS «Sanct Svithun» sendt til Rosenberg Mekaniske Verksted i februar 1961 for å bedre brannsikkerheten ombord. Ombyggingene dreide seg i hovedsak om 2. plass (2. klasse) og nødutganger. Tonnasjen var nå 2 172 brt.

Utdypende artikkel: «Sanct Svithun»-forliset

21. oktober 1962 forlot MS «Sanct Svithun» Trondheim på nordgående. Underveis til Rørvik kom skipet ut av kurs, og klokken 21:56 grunnstøtte hun på et skjær sydvest av Nordøyan fyr. Nødsignal ble sendt ut, men feil posisjon ble oppgitt, noe som førte til at redningsarbeidet ble forsinket. Litt over en time etter grunnstøtingen sank skipet. 41 menneskeliv gikk tapt, mens 48 mennesker ble reddet. Årsaken til at skipet var så mye ute av kurs ble aldri klarlagt, siden de som hadde kunnet fortelle om hendelsesforløpet på broen alle omkom i forliset. «Sanct Svithun»-forliset var den største skipstragedien i Norge i fredstid til da.

Ved levering var MS «Sanct Svithun»s tonnasje 2 095 bruttoregistertonn, 1 086 nettoregistertonn, og lasteevnen var på 560 dødvekttonn. Skipet hadde lasterom forut og akter, og lasting og lossing foregikk ved hjelp av skipskraner ved lastelukene. Hovedmotoren var en åttesylindret Fiat totakts EV dieselmotor med ytelse 2 500 hestekrefter ved 150 omdreininger. MS «Sanct Svithun» var i likhet med de andre Italia-skipene utstyrt med en Ka-Me-Wa vribar propell, noe som ga bedre manøvreringsevne. Skipet var sertifisert for 575 passasjerer i liten kystfart, 850 i innaskjærsfart. Hun hadde 185 køyeplasser fordelt på 77 på 1. plass (1. klasse) midtskips, og 108 på 2. plass akter. Alle lugarene hadde innlagt varmt og kaldt vann.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Dag Bakka jr. – Hurtigruten, sjøveien mot nord (side 146). Seagull Publishing 2003 – ISBN 82-91258-17-1
  • Mike Bent – Coastal Express: The Ferry to the Top of the World (engelsk). Conway Maritime Press Limited, 1987. ISBN 0 85177 446 6

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata