Lushankonferansen
Lushankonferansen (forenklet kinesisk: 庐山会议, tradisjonell kinesisk: 廬山會議, pinyin: Lúshān Huìyì), offisielt kalt det 8. plenum av det kinesiske kommunistpartis 8. sentralkomite, begynte den 2. juli 1959 og var en uformell diskusjon av «det store spranget». Konferansens tilnavn kommer fra møtestedet, i Lushanfjellene i distriktet Lushan i provinsen Jiangxi i Folkerepublikken Kina.
I utgangspunktet var hensikten med møtet å gjennomgå utviklingen i Kina i løpet av 1958 og å løse noen praktiske problemer som var oppstått som følge av utviklingen. Mao Zedong aktet også å benytte konferansen for å holde i sjakk «venstreavvikere» som gjorde seg gjeldende under «det store spranget»-kampanjen.
Under konferansen skrev uventen forsvarsminister Peng Dehuai et privat brev til Mao der han kritiserte noen elementer av selve kampanjen. Brevet påtalte saker som «overdrivelsenes vind» (som for eksempel overdrivelse av produksjonsresultater), fellesbespisning, og også selve opprettelsen av folkekommunemilitser. Dette var elementer som kunne svekke Folkerepublikken, mente han.
Den 23. juli viste Mao Pengs brev til de andre på konferansen og spurte dem hva de mente om sakene som var nevnt. Ikke lenger etter kritiserte Mao heftig Peng og mente at han var del av en vankelmodig gruppe som ikke stod fast når de opplevde vanskeligheter, og sa at de var «bare 30 kilometer unna høyrekreftene»[1]. Han ble så avsatt og arrestert. Han ble erstattet av Lin Biao. Selv om Peng Dehuais kritikk ble snudd til en seier for Mao Zedong, medførte den også at andre i lederskiktet mente at Peng var blitt urettferdig behandlet og at partiets normer var blitt krenket.
Etter konferansen[rediger | rediger kilde]
Lushankonferansen var skjelleettende i en utvikling som hadde pågått en tid hva gjaldt Maos srolle og stilling. Fra nå ble kritikk av partidisposisjoner likestilt med kritikk av Mao.
Maos tale på Lushan var svært litenskapelig og krigersk, Han forsvarte seg selv ved å si at han, likesom alle de store forfattere, Konfucius, Karl Marx, og Lenin, hadde begått feiltagelser. Men å fokusere på dem ville ikke avhjelpe situasjonen. Han insisterte også på at ingen folkekommune ennå hadde brutt sammen.
Hans personlige seier over Peng Dehuai under Lushankonferansen kan også ha sådd i Mao det frø som skulle slå ut i kulturrevolusjonen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ T. Bernstein: «Mao Zedong and the famine of 1959-1960: a study in wilfulness», i The China Quarterly, 186 (2006), s. 431
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jung Chang og Jon Halliday: Mao: Den ukjente historien, Gyldendal, 2005. ISBN 82-05-35347-6
- June Teufel Dreyer: China's Political System. Modernization and Tradition. 2. opplag. Allyn and Bacon, London 1996, S. 94-99. ISBN 0-333-66850-2.
- Torbjørn Færøvik: Maos rike - en lidelseshistorie, Oslo: Cappelen Damm, 2012
- Tilemann Grimm: Mao Tse-tung. Mit Bildzeugnissen und Bilddokumenten (Rowohlts Monographien; Bd. 50141). 16. Aufl. Rowohlt, Reinbek 2001. ISBN 3-499-50141-4.
- Maurice Meisner: Mao Zedong. A Political and Intellectual Portrait (Political Profiles). Polity Press, Cambridge 2007, S. 151-157. ISBN 978-0-7456-3107-3.
- Philip Short: Mao. A Life. John Murray London 2004. s. 493-502. ISBN 0-7195-6676-2.
- Jonathan Spence: The Search for Modern China. W.W. Norton and Company, New York, 1990.
- Yang, Dali: "Calamity and Reform in China." Stanford University Press, 1996.