Luigi Sturzo
| Luigi Sturzo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. nov. 1871[1][2][3][4] Caltagirone[5] | ||
| Død | 8. aug. 1959[1][2][3][4] (87 år) Roma[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, katolsk prest, presbyter, filosof | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Gregoriana La Sapienza | ||
| Søsken | Mario Sturzo Emanuela Sturzo | ||
| Parti | Democrazia Cristiana Partito Popolare Italiano | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1959) Kongedømmet Italia (1871–1946) | ||
Luigi Sturzo (1871–1959), også kjent som Don Sturzo, var en italiensk katolsk prest og politiker; gjerne kalt «klerikal sosialist».
En kirkelig prosess for å få Sturzo saligkåret ble innledet i mai 2002.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Luigi Sturzo var sønn av Felice Sturzo. Han hadde en tvillingsøster, Emanuela (også kjent som Nelina). En av hans forfedre - Giuseppe Sturzo - var borgermester av Caltagirone fra 1864 og fremover et antall år, og en annen var Croce Sturzo, som skrev om Det romerske spørsmål. Dennes to brødre Luigi og Franco Sturzo var jesuitter.
Luigi Sturzos eldre bror Mario (1861–1941) var en kjent teolog og biskop av Piazza Armerina. Hans to eldre søstre var Margherita og nonnen Remigia (eller søster Giuseppina).
Frs 1883 til 1886 studerte han i Acireale og senere i Noto. Han begynte sine kirkelige studier i 1888.
Prest, sosialt og politisk engasjement[rediger | rediger kilde]
Sturzo ble presteviet i 1894, studerte ved Det pavelige universitet Gregoriana i Roma, og underviste fra 1898 filosofi og teologi i Caltagirone. Fra om lag 1900 tilhørte han den sosialreformatoriske bevegelse De kristelige demokrater rundt Romolo Murri.
Fra 1905 til 1920 var han viseborgermester i Caltagirone. Han var en av de ledende skikkelser i Den katolske aksjon (Azione Cattolica).[trenger referanse]
Don Sturzo hørte (sammen med blant annet Alcide De Gasperi) til grunnleggerne av Partito Popolare Italiano (PPI) i 1919, forgjengeren til Democrazia Cristiana som ble grunnlagt etter annen verdenskrig.
Han var en motstander av fascismen, og dette førte til problemer innen partiet etter at Mussolini var kommet til makten i oktober 1922. I partiet var det strid om hvilken stilling man skulle ta til den nye bevegelse, og Sturzo, som hadde skarpt kritisert Mussolinis diktatoriske opptreden, og forlot i juli 1923 generalsekretærposten for å ikke ved sin person vanskeliggjøre partiets samhold.[trenger referanse] Hans etterfølger ble Alcide De Gasperi. 1924 begynte han å utgi tidsskriftet Partito Popolare Italiano, med skarp fromt mot gascismen. Samme år emigrerte han til Storbritannia.
Etter annen verdenskrig kom han tilbake til Italia, men spilte ikke noen betydningsfull rolle i landets politikk. Han ble imidlertid utnevnt til livstidssenator i 1953.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Luigi-Sturzo, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Don Luigi Sturzo, Munzinger IBA 00000000413, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 421, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Стурцо Луиджи, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Uwe Backes: Luigi Sturzo. Begründer und früher Wegbereiter des Totalitarismuskonzepts. I: Frank Schale, Ellen Thümmler (utg.): Den totalitären Staat denken. Baden-Baden 2015, ISBN 3-8487-1640-2, s. 31–50.
- Jutta Bohn: Das Verhältnis zwischen katholischer Kirche und faschistischem Staat in Italien und die Rezeption in deutschen Zentrumskreisen (1922–1933). Frankfurt am Main 1992.
- Gabriella Fanello Marcucci: Luigi Sturzo. Vita e battaglie per la libertà del fondatore del Partito popolare italiano. Milano 2004.