Ludwig Müller (teolog)
| Ludwig Müller | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. juni 1883[1][2] Gütersloh[3] | ||
| Død | 31. juli 1945[1][2] (62 år) Berlin[4] | ||
| Beskjeftigelse | Pastor, evangelical theologian | ||
| Embete | |||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Kyffhäuserbund | ||
Ludwig Müller (født 23. juni 1883 i Gütersloh i Tyskland, død 31. juli 1945 i Berlin) var en tysk, protestantisk teolog og nazist. Han var «riksbiskop» (Reichsbischof) i Deutsche Evangelische Kirche, den tyske rikskirken som var direkte styrt av det nasjonalsosialistiske regimet i Tyskland fra 1933 til 1945, og en av de ledende skikkelsene i De tyske kristne (Deutschen Christen), en bevegelse som forsøkte å forene kristendom og nasjonalsosialisme.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Ludwig Müller ble etter høyere skolegang ved Evangelisch Stiftisches Gymnasium Gütersloh og studiet av protestantisk teologi i Halle og Bonn så alumnatsinspektør ved sin tidligere skole i Gütersloh, og var fra 1905 til 1908 lærervikar i Gütersloh og hjelpepredikant i Marienkirchen-menigheten i Stiftberg, en bydel i den westfalske byen Herford, og fra juli 1908 i Röhlinghausen.
I 1908 ble han sogneprest i Rödinghausen (Westfalen) og deretter i 1914 marineprest i Wilhelmshaven (hvor han etter krigen sluttet seg til Stahlhelm). Fra 1920 var han marineoverprest der. Fra 1926 til 1933 var han Wehrkreispfarrer (militærprest) i Königsberg. (Det var i Müllers tjenestebolig at Adolf Hitler i 1932 møttes med Werner von Blomberg og hans stabssjef Walter von Reichenau, og der klarte å vinne de to offiserene for nasjonalsosialismen.)
I 1931 ble Müller medlem av NSDAP. Han var medgrunnlegger og landsleder for Deutsche Christen i Østpreussen, og ble i april 1933 Hitlers rådgiver for kirkesaker.
Den 4. august 1933 avanserte han til Landesbischof for Kirche der Altpreußischen Union, men allerede den 27. september 1933 ble han utvalgt til å etterfølge Friedrich von Bodelschwingh som Reichsbischof (Riksbiskop), og utnevnt av Hermann Göring til det prøyssiske statsråd. Som Reichsbischof fikk han tillagt seg selv stadig flere kompetanser. For eksempel fikk han dominerende makt i forfatningsutvalget. Også i Kirche der Altpreußischen Union, hvis biskop han fortsatt var, utvidet han embedets myndighetsområde og overdro så enkelte av dens kompetanser til Riksbiskopen (også ham selv). Han håpet med dette at også andre Landsbiskoper ville følge dette eksempel og overføre Riksbiskopen mer av sine kompetanser. Også med NS-statens hjelp forsøkte han å vinne mer innflytelse i Landskirkene i egenskap som Riksbiskop. Dette styrket imidlertid motstanden hos blant annet landsbiskopene Theophil Wurm (Württemberg) og Hans Meiser (Bayern). Det tok nesten ett år før han ble innført i sitt embede den 23. september 1934 i Berliner Dom.[5]
Forskjellige hendelser forminsket hans anseelse og innflytelse:
- Den radikale fløy av Deutsche Christen kritiserte ham for hans Sportpalast-kunngjøring fordi han ikke gikk radikalt nok inn på ideen om völkischer religiøsitet. Samtidig ble flere kirkemedlemmer fortørnet over hva han der sa. Müller klarte ikke å innta et klart standpunkt.
- For å demonstrere sin innflytelse overfor NS-staten, ordnet han med at de protestantiske ungdomsorganisasjoner (cirka 500.000 unge protestanter) ble tilsluttet Hitler-Jugend (HJ). Innenfor de protestantiske kirker kostet denne handlingen ham svært mye anseelse.
- For å undertrykke internkirkelig kritikk mot sin embedsutførelse, forbød han kirkepolitiske ytringer. Dette ble kritisert og omtalt som «munnkurvforordningen».
Et forsøk fra opposisjonen på å få en samtale med Hitler som skulle føre til Müllers avsettelse, slo feil. Deretter frakjente mange kirkelige personligheter Müller og hans ledelsesgremier (Nationalsynode og geistliches Ministerium) deres legitimitet. Til slutt ble han de facto fratatt sin makt også av NS-staten (ved Reichskirchenministerium under Hanns Kerrl) selv om han formelt forble Reichsbischof. I 1944 fikk han sannsynligvis en dotatio på 500.000 Reichsmark.[6]
Müller døde få måneder etter det nasjonalsosialistiske regimets slutt. Om han døde en naturlig død av hjertesykdom, eller tok sitt eget liv, er ikke avklart.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118785222, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id muller-ludwig[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ vgl. Abschnitt „Reichsbischofsdiktatur“ und Bekennende Kirche in der Internetausstellung Evangelischer Widerstand
- ^ Gerd R. Ueberschär, Winfried Vogel: Dienen und Verdienen. Hitlers Geschenke an seine Eliten. Frankfurt 1999, ISBN 3-10-086002-0
- ^ Thomas Martin Schneider: Reichsbischof Ludwig Müller. Eine Untersuchung zu Leben, Werk und Persönlichkeit. Göttingen 1993, S. 336.