Ludvig Nobel
| Ludvig Nobel | |||
|---|---|---|---|
 Ludvig Nobel (svensk) | |||
| Født | 27. juli 1831[1][2][3] Stockholm[3][4] Maria Magdalena församling[1][2] | ||
| Død | 12. apr. 1888[2][3] (56 år) Cannes[2][3] | ||
| Beskjeftigelse | Gründer, ingeniør, filantrop, industrieier | ||
| Far | Immanuel Nobel[1][3] | ||
| Mor | Caroline Andrietta Ahlsell[1] | ||
| Søsken | Alfred Nobel[3] Robert Nobel Emil Oskar Nobel | ||
| Barn | 6 oppføringer
Emanuel Nobel
Carl Nobel Marta Helena Nobel-Oleinikoff Anna Maria Elisabeth Sjögren Rolf Bernhard Ludvig Nobel Gustaf Oscar Ludvig Nobel | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Smolenskaya lutherske kirkegård | ||
Ludvig Nobel (1831–1888) var en svensk forretningsmann og et medlem av Nobelfamilien. Sammen med sin bror Robert Nobel stiftet han oljeselskapet Branobel i 1876, som produserte olje i Baku i Aserbajdsjan. Selskapet ble den største bedriften i det russiske imperiet og Europas største oljeselskap, som en tid produserte halvparten av all oljen i verden.
Nobel-anlegget i Baku produserte årlig rundt en milliard liter olje som ble fraktet i spesialbygde tankskip. Sammen med sin farbror Alfred oppfant Ludvig et oljeledningssystem som strakte seg mer enn tusen km. Da selskapet var på høyden i starten av 1900-tallet, sysselsatte det 1 500 funksjonærer og 12 000 arbeidere. Produksjonen av nafta kom opp to milliarder kilo årlig, med smøreoljer som biprodukt.[5]
Ludvig Nobel designet også verdens første oljetanker, Zoroaster. Skipene ble brukt for å frakte lampeparafin, det viktigste oljeproduktet da, fra Svartehavet til markedene i Asia.
Da Ludvig døde, trodde en avis at det dreide seg om hans yngre bror, ammunisjonsprodusenten Alfred. Denne avisen skrev dermed en nekrolog over Alfred med sterk kritikk av hans liv og virke som «dødens handelsmann». Alfred leste nekrologen, og testamenterte sin formue til nobelprisene.[6] Han var selv svært oppmerksom på sprengstoffets potensial for ødeleggelse, men mente at jo mer avskrekkende et våpen er, desto mindre sannsynlig blir krig («terrorbalanse»).[7]
Ludvigs tre sønner
[rediger | rediger kilde]Ludvig Nobel hadde sønnene Emanuel, Carl og Gösta. Emanuel Nobel (1859-1932) styrte familiens oljeselskap Branobel, og etablerte verdens første fabrikk for dieselmotorer. Denne produserte også maskiner til Noblessner-ubåter.[8] Ludvig var også pådriveren som fikk virkeliggjort sin farbror Alfreds ønske om en nobelprisutdeling, i strid med ønskene til farbroren Robert Nobels familie, institusjonene og ikke minst kong Oscar 2.[9]
Carl Nobel døde av diabetes i 1893, bare 31 år gammel. Alfred Nobel var slett ikke sikker på at brorsønnen Emanuel var den rette til å stå med ansvaret, men han vokste med oppgaven, og med farbror Alfreds råd og blant andre nordmannen Hans Olsen (1859-1951) med på laget, gjorde Emanuel det godt og ble russisk statsborger i 1888, i forbindelse med tsarfamiliens besøk i Baku. Han mottok en utmerkelse og satt i styret for Russlands sentralbank. Han var ugift og bodde i St. Petersburg sammen med sin fars andre kone Edla, som verge for sine fem halvsøsken Mina, Ludvig, Ingrid, Marta og Rolf. I 1903, 1905 og 1907 var det merkbar uro på de russiske oljefeltene og fabrikkene. I 1917 kom så revolusjonen, og året etter ble all privat eiendom nasjonalisert. Emanuel befant seg på spa i Kaukasus sammen med andre forretningsmenn og aristokrater da alt familien eide, ble konfiskert. Snart gikk bankene tomme for kontanter, og Emanuel hjalp den lokale banken med å starte en presse som trykket pengesedler i bytte mot juveler og annen sikkerhet.[10]
Den yngste, Gösta Nobel, bodde også i Russland, og hans kone Genia måtte gjemme unna barna på altanen mens hjemmet ble plyndret. Selv reddet hun et perlekjede hun hadde sydd inn i korsettet. Nobel-familien reddet seg ut av Russland ved å forkle seg som bønder med hest og kjerre. Underveis fikk de mat og losji hos firmaets selgere. 26. november 1918 ankom de omsider Berlin. [11]
Emanuel Nobels norske assistent, Hans Olsen, var flyttet tilbake til Norge, der han passende nok bodde i en villa i Nobels gate. Men i 1924 flyttet han til Sverige, og villaen i Kristiania solgte han til den amerikanske regjering, brukte den som ambassadørbolig.[12]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Den svenske kirkes fødsels- og dåpsprotokoller, «Maria Magdalena kyrkoarkiv, Födelse- och dopböcker, huvudserie, SE/SSA/0012/C I a/12 (1819-1833), bildid: C0055205_00256», side(r) string: Ingen verdi, besøkt 20. mai 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Svenskt biografiskt lexikon, «Ludvig I Nobel», Svensk biografisk leksikon-ID 8148[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Visuotinė lietuvių enciklopedija Online[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.themoscowtimes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Helmer Lång: Nobelprisen i litteratur 1901-85 (s. 15), Den norske bokklubben, 1986, ISBN 82-525-1392-6
- ^ Daniel Yergin: The Prize, New York 1991
- ^ Helmer Lång: Nobelprisen i litteratur 1901-85 (s. 16)
- ^ Firma Noblessner
- ^ Nobel-brødrene måtte forlate alt og flykte, branobelhistory.com
- ^ Nobel-brødrene måtte forlate alt og flykte, branobelhistory.com
- ^ Nobel-brødrene måtte forlate alt og flykte, branobelhistory.com
- ^ Boye, Else: «Hans Olsen» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 6. februar 2025 fra [1]